Titalls drepte i protester mot innstramminger og undertrykking i Sudan

Av Jean Shaoul
29 December 2018

Minst 37 personer er drept og 219 skadet under protester mot den sudanesiske regjeringen til president Omar al-Bashir. Hundrevis flere er arrestert i et brutalt tilslag på demonstrasjoner mot stigende kostnader for grunnleggende forbruksvarer, deriblant brød.

Blant de arresterte er 14 ledere av en opposisjonskoalisjon, De nasjonale konsensusstyrkene, deriblant koalisjonens leder, den 85 år gamle Farouk Abu Issa, som er ved dårlig helse, en seniorleder fra Sudans Kommunistparti, samt ledere for de pan-arabiske Ba'ath og Nasserist-partiene. Myndighetene har også blokkert sosialmedier og forstyrret internett-tilgangen for å forhindre demonstrantene fra å kommunisere.

I går skjøt sikkerhetsstyrkene med tåregass mot hundrevis av demonstranter utenfor en moské, etter fredagsbønnen i Omdurman, en del av byområdet Det større Khartoum.

En protesterende menneskemengde foran de brennende bygningene til det regjerende Nasjonale kongresspartiet

Protestene brøt først ut den 19. desember i den nordøstlige byen Atbara, over tredoblingen av prisen på brød og over drivstoffmangel, der demonstranter satte fyr på det regjerende Kongresspartiets kontorer. Atbara er kjent som «Stål- og ild-byen», på grunn av byens historiske betydning for jernbanenettverket og for tilstedeværelsen av en militant fagforening av jernbanearbeidere, som imidlertid ble avviklet under militærregjeringen på 1980-tallet.

Protestene spredte seg raskt over Sudans små og store byer, inkludert Riverain-regionen – kjent som regjeringens høyborg – og til hovedstaden Khartoum, der demonstranter antente regjeringspartiets kontorer i Dongola. Innen 24 timer hadde demonstrasjonene eskalert til et mer generalisert uttrykk for motstand mot år med innstramminger, økonomisk nedgang og en undertrykking av de mest grunnleggende demokratiske rettighetene, som har gjort livet uutholdelig for de fleste sudanesere, og spesielt for ungdommen. I Khartoum er det rapportert at gjennomsnittsalderen til demonstrantene angivelig er fra 17 til 23 år.

Innen to dager etter at protestene startet innførte regjeringen portforbud og unntakstilstand i flere byer, og utplasserte hæren rundt om i landet. Regjeringen beordret politiet til å bruke tåregass der det var store folkemengder, hvilket også førte til at det ble brukt tåregass mot supportere på veg ut fra en stadion i Khartoum etter en fotballkamp.

Tidligere denne uka demonstrerte tusenvis fredelig i det som ble beskrevet som den største ansamlingen av sitt slag i år i det sentrale Khartoum, der de krevde avgangen til president Bashir – ved makten siden et militært kupp i 1989 – og for hans regime, før de ble møtt av sikkerhetsstyrker som skjøt med skarp ammunisjon for å forhindre demonstrantene fra å nå frem til presidentpalasset. Den sudanesiske fagforeningen for selvstendige næringsdrivende (SPA) hadde kalt til tirsdagens demonstrasjon «for å rette våre stemmer og vår styrke inn mot å fjerne dette regimet som har forødet oss og splittet vårt land».

Sudans arbeidere og fattigbønder konfronterer en enorm prisstigning, med en inflasjon på nesten 70 prosent i september. Ifølge en Reuters-rapport om siste måneds markedspriser hadde prisen for et kilo mel økt med 20 prosent, kjøtt med 30 prosent og poteter med 50 prosent.

Med kontinuerlig stigende priser har det vært en stor etterspørsel etter kontanter, som har ført til timelange køer ved minibanker som ofte har gått tomme. Dette har kommet etter at regjeringen devaluerte det sudanesiske pundet kraftige i oktober, og etter sentralbankens politikk for å begrense pengemengden for å styrke valutaen og forhindre en løp på bankene, som i sin tur har ført til en likviditetsklemme og mangel på kontanter.

Befolkningen har blitt tvunget til å vende seg til det svarte markedet, men siden det sudanesiske pundet tapte minst 25 prosent av sin verdi mot amerikanske dollar bare den siste måneden er kostnadene ute av de flestes rekkevidde.

Regjeringens brutalitet har bare oppildnet protestene. På torsdag annonserte Det sudanesiske journalistnettverket at deres medlemmer begynte en tre-dagers streik i solidaritet med demonstrantene og i opposisjon til regjeringens tilslag. Journalistene har sett sikkerhetsstyrkenes regelmessige konfiskering av aviser, ledsaget av slag og arrestasjoner av de som har dekket demonstrasjonene.

Fagforeningen SPA, som organiserer leger og andre profesjonelle selvstendige, begynte en landsdekkende streik på mandag, og meddelte at arbeidsnedleggelsen hadde til hensikt å «lamme» regjeringen og benekte den hardt tiltrengte inntekter.

Det sudanesiske kommunistpartiet publiserte en uttalelse som opprodret opposisjonsgrupper til å fortsette protestene, der de sa: «Vi oppfordrer det sudanesiske folket til å fortsette sine demonstrasjoner inntil suksess oppnås, ved å styrte regimet.»

Landets største politiske partier, Umma og Demokratisk Unionist, krever også at Bashir trer av.

Bashir, som for første gang snakket om krisen på mandag, forsøkte å nedtone protestene som bare å være basert på økonomiske frustrasjoner. Han nektet å øke brødsubsidiene og meddelte at han ikke ville «overgi seg til våre fiender». Med påstander om at «noen leiesoldater som tjener våre eksterne fienders agenda utnytter mangelen på enkelte varer, til å sabotere vårt land,» advarte han befolkningen om å ignorere «forsøk på oppildne til frustrasjon».

Faisal Hassan Ibrahim, Bashirs assistent og nestleder for regjeringspartiet, sa at protestene var «koordinert og organisert» og at to av de drepte under demonstrasjoner i byen Al Qadarif var fra de væpnede styrker, som hadde ført til utkommanderingen av militæret over hele landet.

At Sudans styringselite har reagert med en slik voldsomhet på disse demonstrasjonene vitner om dybden av den økonomiske og politiske krisen. Sudan, et land med en befolkning på mer enn 40 millioner, har ikke gjenvunnet stabilitet siden løsrivelsen av Sør-Sudans i 2011, etter nesten 30 års borgerkrig. Løsrivelsen ble i vesentlig grad orkestrert av USA i et forsøk på å forpurre Kinas økende økonomiske innflytelse på Afrikas Horn. Etter splittelsen tapte Sudan tre-fjerdedeler av landets oljeproduksjon, som var en essensiell kilde for landets utenlandske valuta.

Selv om Sudan gjennomlevde harde amerikanske sanksjoner, pålagt på 1990-tallet etter Washingtons påstander om at Khartoum var bidragsyter til internasjonal terrorisme, har forholdet mellom USA og Sudan i noen grad tint. I fjor hevet Trump-administrasjonen sanksjonene, hovedsakelig etter press fra Gulf-monarkiene, deriblant Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater (UAE), etter at Sudan bidro med anslagsvis 1.000 bakketropper for å slåss med den saudi-ledede koalisjonen i Jemen. Det kom løfter om saudi-investeringer etter at Sudan kuttet landets diplomatiske bånd til Iran i januar 2016.

Ikke desto mindre satte Washington betingelser for full normalisering av relasjonene, med det resultat at Sudans økonomi har sett få fordeler, og det har vært rivninger mellom ulike fraksjoner innen styringsklikken.

I januar innførte regjeringen innstrammingstiltak som omfattet nedskjæring av subsidiene på elektrisitet, hvete og andre grunnvarer, som sendte prisene i været og utløste store protester, som regjeringen klarte å undertrykke med arrestering av hundrevis av mennesker.

I april ble utenriksministeren Ibrahim Ghandour, som angivelig var imøtekommende overfor de amerikanske betingelsene, sparket for å ha angitt omfanget av den økonomiske krisen regjeringen konfronterte. Han hadde bekjentgjort for parlamentet at hans departement stod overfor en finanskrise og trengte $ 30 millioner til dekning av forestående kostnader, og han hadde tilføyd at «sudanesiske diplomater ikke har fått lønn, og det har vært forsinkelser med betalingen av leie for diplomatiske representasjoner.»

Bashir kan stole på støtte fra regionens diktatorer, som alle frykter for sine egne skrantende regimer. Egypt var raskt ute med å tilkjennegi sin støtte, mens det rapporteres at Qatar angivelig tilbød «alt som var nødvendig for å hjelpe Sudan overvinne denne prøvelsen ...» Qatar og Gulf-statene, som har vært en viktig kilde for Sudans finansiering siden Sør-Sudans løsrivelse, så vel som Tyrkia, har konkurrert om innflytelse på Afrikas Horn.

Tidligere denne måneden ble Bashir sendt til Damaskus for å legge ut følere, på vegne av Riyadh og Abu Dhabi, til den syriske presidenten Bashar al-Assad. Det var del av et bredere tiltak for å redusere Teherans innflytelse i det krigsherjede landet, under betingelser der Gulf-statene har tapt innflytelse i Levanten, Libanon, Syria og Irak.

USA, Storbritannia, Norge og Canada har utstedt en fellesuttalelse der de uttrykker sin bekymring for bruken av skarp ammunisjon mot demonstranter og har oppfordret alle parter til å unngå vold eller ødeleggelse av eiendom, samtidig som de bekrefter det sudanesiske folkets rett til å protestere fredelig for å uttrykke sine «legitime klager».