Perspective

Strategien for internasjonal klassekamp og Den politiske kampen mot kapitalistisk reaksjon i 2019

Mens denne uttalelsen ble sluttført fikkDen internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI)melding om kamerat Halil Celikstidlige død av kreft, i en alder av 57 år, den 31. desember 2018. Han var grunnlegger og leder av den sympatiserende gruppa Sosyalist Eşitlik i Tyrkia. Denne uttalelsen er dedikert til minnet om denne uforsonlige revolusjonære forkjemperen for trotskisme.

1. Ved begynnelsen av fjoråret erklærte Den internasjonale komitéen av den fjerde interansjonale (ICFI): «Dette nye året 2018 – tohundreårsjubiléet for Marx’ fødsel – vil først og fremst bli preget av en enorm intensivering av sosiale spenninger og en eskalering av klassekonflikt rundt om i verden.»

2. Begivenhetenes gang har underbygget denne forutsigelsen. Etter flere tiår med undertrykking – særlig i etterdønningene av sammenbruddet av de stalinistiske regimene i Øst-Europa i 1989, det kinesiske regimets massakre av arbeidere og studenter på Tiananmen-plassen, og fremfor alt Kreml-byråkratiets oppløsing av Sovjetunionen i desember 1991 – har klassekampen gjenoppstått over hele verden. En bølge av streiker og demonstrasjoner, de fleste i opposisjon til og utenfor kontrollen til de offisielle prokapitalistiske partiene og fagforeningene, feide over hele kloden, og også over USA. Året ble avrundet med «de gule vestenes» masseprotester, som har rystet regimet til Emmanuel Macron, «de rikes president» i Frankrike, og med opprør i Tunisia. Det store saksanliggendet i verdenspolitikken er den internasjonale arbeiderklassens bestrebelser etter sosial likhet. Så langt tilbake som i 1995 legemliggjorde ICFI denne oppfatningen ved nettopp grunnleggingen av de nasjonale seksjonene som Socialist Equality Parties [Sosialistisk Likhetspartier].

3. I 1938, i grunnleggingsdokumentet for Den fjerde internasjonale, definerte Leo Trotskij epoken som hadde åpnet med det katastrofale utbruddet av Første verdenskrig som «Kapitalismens dødskramper». I oppsummeringen av verdenstilstanden skrev Trotskij:

Menneskehetens produktive krefter stagnerer. Nye oppfinnelser og forbedringer mislykkes allerede i å øke nivået av materiell velstand. Konjunkturelle kriser under betingelsene av den sosiale krisen i hele det kapitalistiske systemet påfører massene stadig tyngre nedverdigelser og lidelser. Økende arbeidsledighet utdyper i sin tur statens finansielle krise og undergraver de ustabile pengesystemene. Demokratiske så vel som fascistiske regimer stavrer fra en konkurs til den neste. [Kapitalismens dødskramper og Den fjerde internasjonales oppgaver, 1938]

4. Alle de enorme problemene som den internasjonale arbeiderklassen sto overfor den gangen Trotskij skrev disse ordene – global økonomisk labilitet, imperialistmaktenes undertrykking av hele land, sammenbrudd av parlamentarisk demokrati, fremveksten av bevegelser av den ondartede fascistiske varianten, voldsomme inter-stat-konflikter, og den overhengende faren for verdenskrig – er tilstede i dag. Som på 1930-tallet bygger kapitalisteliten i alle land febrilt opp sine militær- og politi-stat-apparat, samtidig som de oppildner ekstrem nasjonalisme og antiinnvandrer xenofobi for å avlede sosiale spenninger og beskytte sitt styre. Enda mangler fascistiske bevegelser en genuin massebase og er henvist til stole på sponsingen fra deler av de eksisterende kapitalistpartiene og promoteringen av massemediene. Faren er likevel åpenbar.

5. Men en annen sosial kraft har nå kommet inn på den politiske arena. Over så lang tid undertrykt og avvist begynner arbeiderklassen å hevde sine egne uavhengige interesser. Utbruddet av sosiale massekamper i Frankrike, i USA og internasjonalt, signaliserer begynnelsen av en ny revolusjonær periode. Desorienteringen og forvirring som etterfulgte nederlagene i de store kampene på 1980-tallet og oppløsingen av Sovjetunionen, har endelig gitt etter for en stemning av fornyet militans og vilje til å slåss imot.

6. Alle de antimarxistiske universalmidlene fra de intellektuelle og politiske representanter for den velstående middelklassen, ikke mindre enn det borgerlige etablissementet selv, har blitt diskrediterte – ikke bare i teorien, men nå i sosial massepraksis. Det er ikke bare Francis Fukuyamas proklamasjoner om at oppløsingen av Sovjetunionen representerte «Historiens slutt» og det kapitalistiske markedets triumf, som har blitt sendt til søppelhaugen av radikalt falske politiske profetier. Den britiske stalinistiske historikeren Eric Hobsbawms påstand om at 1991 markerte slutten av «Det korte tjuende århundret» og enhver mulighet for arbeiderklassens sosialistiske revolusjon, har også vist seg å være myopisk.

7. Enn videre, Frankfurt-skolens småborgerlige teoretikeres demoraliserte benektelse av arbeiderklassens revolusjonære rolle; deres kyniske postmodernistiske fornektelse av objektivt verifiserbare historiske begivenheter; deres irrasjonelle påstander om det marxistiske «store narrativets» manglende troverdigheten, om den historiske sentraliteten av arbeiderklassens revolusjonære kamp mot kapitalismen; og den banale, politisk reaksjonære og vitenskapelig verdiløse messingen til selvopptatte, velbeslåtte professorer om «forrangen» av kjønns-, rase- eller seksualidentitet, står alle avslørt som ideologiske berettigelser for det borgerlige styrets dominans.

8. ICFIs analyse og perspektiv har blitt bekreftet. Den dagsaktuelle verden strever fortsatt med den grunnleggende historiske utfordringen fra «Det uferdige tjuende århundret» – arbeidsklassens erobring av den politiske makten og overgangen til et sosialistisk samfunn.

Det globale sammenbruddet av kapitalistisk styre

9. Året 2019 begynner med det eksplosive samspillet av geopolitiske, økonomiske og sosiale kriser. Ingenting er igjen av den svimle optimismen som rådde innen de styrende kretser etter Sovjetunionens bortfall. Faktisk er stemningen innen den internasjonale kapitalistklassen en av enorm angst. Den ekstreme turbulensen som brøt ut på de internasjonale børsene der 2018 gikk mot slutten, ses som tegn på at de desperate tiltakene for å gjenopplive markedene etter 2008-krasjet har utspilt sine roller. Den rådende pessimismen er oppsummert i banneroverskriften for årsskiftets Neue Zürcher Zeitung, det sveitsiske bankfolkets stemme og den mest skarpsindige av alle de borgerlige avisene, som proklamerte: «Betingelsene må først bli verre.» Budskapet i førstesideerklæringen var klar: Den internasjonale styringsklassen vil besvare den forverrende økonomiske krisen med drakoniske tiltak rettet mot arbeiderklassen.

10. Krisen internasjonal kapitalisme står overfor er av historisk og systemisk karakter. Midt i alt av styringselitenes triumferende utgytelser av selvforherligende propaganda som etterfulgte Sovjetunionens oppløsing har det i vesentlig grad blitt glemt at begivenhetene i 1989-91 fant sted under forhold der verdenskapitalismen var ridd av ekstrem økonomisk, sosial og politisk labilitet. På midten av 1980-tallet, da Reagan i USA og Gorbachev i Sovjetunionen kavet med eskalerende kriser i sine respektive regimer, var det legitimt å stille spørsmålet (som ICFI gjorde) om hvilket system som ville kollapse først. Erosjonen av den amerikanske imperialismens dominerende globale posisjon i etterkrigsperioden var allerede langt fremskreden. Dessuten skjøv den ekstraordinære teknologiske utviklingen assosiert med datamaskiner på de økonomiske globaliseringsprosessene, som i økende grad underminerte hele grunnlaget for det USA-dominerte imperialistsystemet, som var forankret i den politiske entiteten nasjon-staten.

11. Til tross for de politiske fordelene den amerikanske imperialismen ble tildel av dens «seier» i Den kalde krigen og for arbeiderklassens svik av dens gamle lederskap, vedvarte verdenskapitalismens underliggende krise. Som bare ICFI erkjente den gangen var restaureringen av kapitalismen av de stalinistiske byråkratiene i Kina, Øst-Europa og Sovjetunionen – som alle hadde forfulgt håpløst anakronistiske, autarkiske og antimarxistiske politiske retningslinjer – den skarpeste manifesteringen av sammenbruddet av alle etterkrigstidens programmer for nasjonal økonomisk og sosial regulering.

12. Hovedmidlene den amerikanske styringseliten har anvendt over de siste tre tiårene for å opprettholde sin globale dominans, har vært den hensynsløse bruken av militærmakt. Det har resultert i fadeser som bare har tjent til å forverre det globale systemets krise. «Krigen mot terror», som ble brukt for å rettferdiggjøre de illegale invasjonene av Afghanistan og Irak, og et frontalangrep mot demokratiske rettigheter, har ikke bare avslørt den amerikanske militærmaktens begrensninger. De endeløse nykoloniale operasjonene har også generert massemisnøye i USA og sådd dype splittelser mellom de store imperialistmaktene og innen den amerikanske styringseliten selv.

13. Internasjonale allianser mellom de store kapitalistmaktene, som fungerte som grunnlag for verdens geopolitikk etter Andre verdenskrig, er under oppløsing. Lenge bestående allierte blir til fiender og alle bygger opp sine militærstyrker. Mer enn ti år etter den økonomiske kollapsen i 2008 er verdensøkonomien ridd av voksende nasjonale spenninger og handelskrig. Til tross for gjenopprettingen av aksjemarkedet i løpet av det siste tiåret – som i tillegg nå blir reversert – har de styrende elitenes politikk som følge av kollapsen ikke løst noen av de underliggende motsetningene. Metodene iverksatt av det finansielle oligarkiet for å kontrollere krisen og berike seg, har bare utsatt oppgjørets time.

14. I sentrum for det globale sammenbruddet er USA, ømsvøpt av sin største politiske krise siden slutten av Borgerkrigen i 1865. Trump er ikke en demon fra helvete, men snarere den ondartede politiske manifesteringen av det amerikanske demokratiets forråtnelse. Som Socialist Equality Party (USA) gjentatte ganger har insistert på, er konflikten mellom Trump og hans politiske motstandere en kamp mellom ulike reaksjonære deler av styringseliten, sentrert rundt forskjeller om de beste virkemidlene for å sikre amerikansk global dominans. Det er ingen demokratiske eller progressive sider i denne konflikten. Konvusjonene av raseri fra både demokrater og republikanere over Trumps foreslåtte (men ennå ikke implementerte) tilbaketrekking av tropper fra Syria og Afghanistan, avslører karakteren av konflikten i Washington.

15. Det demokratiske partiet representerer en allianse av finans- og storkonserninteresser, militæret og etterretningstjenestene og dominerende deler av det utenrikspolitiske etablissementet, som er overbevist om at den uunngåelige konflikten med Kina først må forberedes gjennom fjerningen av Russland som hinder for den amerikanske kontrollen over Europa, Eurasia og Midtøsten. I løpet de siste to årene har demokratene fokusert sin opposisjon mot Trump på en hysterisk ny-McCarthy-kampanje om angivelig russisk «innblanding» i USAs politikk for å «så splid». Formålet har ikke bare vært å kreve mer aggressiv handling mot Putin-regjeringen i Russland, men også å etablere rammeverket for kriminaliseringen av opposisjon i USA. Metodene til styringsklassekritikerne av Trump, som er vettskremt av og i opposisjon mot alt som kan mobilisere massemotstand mot Trump-administrasjonen, er palasskuppets intriger.

16. For sin del forfølger Trump-administrasjonen sin egen imperialistiske «Amerika First»-strategi, sentrert rundt å fremprovosere en konfrontasjon med Kina. New York Times refererte Steve Bannon, Trumps tidligere sjefstrateg i Det hvite hus, der de forklarte at Trump «ønsker å avslutte disse militærkampanjene [i Syria og Afghanistan], slik at han kan fokusere på den økonomiske og geopolitiske konkurransen med Kina, som han ser som Amerikas største utenlandske trussel. ‘Dette handler ikke om å trekke seg tilbake til isolasjonisme,’ sa Mr. Bannon. ‘Det er vippingen vekk fra internasjonalistenes mentalitet for humanitærekspedisjoner.’»

17. Alle de vesentlige politiske fraksjonene i den amerikanske styringsklassen er forpliktet til en politikk for verdensherredømme, med anvendelsen av militærmakt for å kompensere for den amerikanske kapitalismens vedvarende nedgang. Et kvart århundre med endeløse regionale konflikter og intervensjoner, sentrert på Midtøsten og Sentral-Asia, blir erstattet av «stormakt»-rivaliseringer, ikke bare mellom USA og Kina og Russland, men også mellom USA og Europa. I prosessen blir alle tidligere begrunnelser for krig – deriblant forsvaret av menneskerettigheter og «krigen mot terror» – forlatt til fordel for den nakne hevdelsen av imperialistambisjoner.

18. De europeiske imperialistmaktene forsøker tidvis å portrettere seg som bastioner av global stabilitet mot den amerikanske imperialismens unilateralisme og destabiliserende handlinger. Men de er ikke mindre hensynsløse og ikke mindre beredte til å bruke alle midler, deriblant krig, i jakten på sine rovgriske økonomiske og geopolitiske ambisjoner. Den tyske styringsklassen gjenoppbygger militæret. Kansler Angela Merkel erklærte i sin slutten-av-året tale at Tyskland ville påta seg en mer aktiv (dvs. militært aggressiv) rolle i forfølgelsen av sine globale interesser. I Frankrike er Macrons tiltak for å rehabilitere marskalk Pétain, som ledet det fascistiske Vichy-regimet som var alliert med nazi-Tyskland under Den andre verdenskrigen, uløselig knyttet til hans promotering av fransk imperialisme og innenlandske autoritære styre.

19. I Tyskland har nynazistene i partiet Alternative für Deutschland (AfD) fremkommet som en betydelig politisk kraft, med høynivåstøtte fra innen staten og akademia. Det siste året har vi sett fascistdemonstrasjoner i Chemnitz i Tyskland og i Warszawa i Polen. I Italia er det nyfascistiske partiet Lega en del av en koalisjonsregjering. I Brasil leder den fascistiske Jair Bolsonaro den mest høyreorienterte regjeringen siden slutten av militærdiktaturet. Den ultrahøyreorienterte regjeringen til Benjamin Netanyahu i Israel etablerer de tetteste relasjoner med ekstreme høyreorienterte regimer og partier over hele verden. Disse alliansene gjenspeiler den voksende styrken av fascistiske krefter innen Israel selv. I en artikkel publisert i den israelske avisen Ha'aretz den 31. desember, advarte spaltisten Michael Sfard:

Vi må se virkeligheten i øynene. Vi er vitne til oppblomstringen av en jødisk Ku-Klux-Klan-bevegelse. Som sin amerikanske motparten ernærer den jødiske versjonen seg også fra de forurensede kildene av religiøs fanatisme og separatisme, der den kun erstatter den kristne ikonografien med sin jødiske ekvivalent. Som den hvite rasismens modus operandi er denne jødiske rasismen også basert på oppildning av frykt og vold mot sin ekvivalent av de svarte – palestinerne.

20. Veksten av ytrehøyreorienterte og fascistiske bevegelser, inkludert gjenopplivingen av antisemittisme, utgjør en enorm fare for arbeiderklassen. Under betingelser med utdypende kapitalistisk krise, hittil usette nivå av sosial ulikhet og forberedelser for verdenskrig, gjenoppretter styringselitene all den politiske skitten som var ansvarlig for de verste forbrytelsene fra det 20. århundret. Det faktum at fascismen vokser raskt i Israel – som har den høyeste andelen fattige av ethvert land i Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) – er et bevis for at denne politiske sykdommen utvikler seg i et klima av ekstrem ulikhet, og særlig i fraværet av en politisk bevegelse som kjemper for et sosialistisk alternativ til kapitalismen.

21. Fascismen er enda ikke en massebevegelse, som den var på 1930-tallet. Men å ignorere den voksende faren ville være politisk uansvarlighet. Med støtte fra deler av styringsklassen og fra staten har høyreorienterte bevegelser vært i stand til demagogisk å utnytte frustrasjonen og harmen følt av den brede massen av befolkningen. I denne situasjonen er kampen mot gjenkomsten av ekstreme høyreorienterte og fascistiske bevegelser en presserende politisk oppgave.

Kampen mot fascisme og historiens lærdommer

22. All historisk erfaring – og spesielt hendelsene fra 1930-tallet – viser at kampen mot fascisme bare kan utvikles på grunnlag av arbeiderklassens uavhengige mobilisering mot kapitalismen. Hitlers nazisters erobring av makten i 1933 var bare mulig på grunn av svikene til den tyske arbeiderklassens to massepartier, Det tyske sosialdemokratiske partiet (SPD) og Det tyske kommunistpartiet (KPD).

23. Hitlers seier frembrakte sjokk innen den europeiske arbeiderklassen og en enorm vekst av antikapitalistisk og antifascistisk militans. Men de første fremskrittene for arbeiderklassen i Frankrike og Spania endte med demoralisering og nederlag. Det politiske instrumentet for disse nederlagene var «Folkefronten» – det vil si de stalinistiske og de sosialdemokratiske partienes og fagforeningenes allianse med kapitalistene. Det eksplisitte grunnlaget for denne alliansen var forsvaret av kapitalistiske interesser mot arbeiderklassens revolusjonære aspirasjoner, under det falske påskuddet av å forsvare demokratiet mot fascismen.

24. I dag blir en ny versjon av Folkefront-politikken gjenopplivet under «venstrepopulismens» banner. En ledende teoretiker for denne «venstrepopulismen» er Chantal Mouffe, mentor for koalisjonspartiet Syriza i Hellas, partiet Podemos i Spania og Jean-Luc Mélenchons parti LFI i Frankrike. «Hva det er et umiddelbart behov for er en venstrepopulistisk strategi rettet inn mot byggingen av et ‘folk’, som kombinerer de ulike former for demokratisk motstand mot post-demokrati, for å kunne etablere en mer demokratisk hegemonisk formasjon,» skriver Mouffe i For en Venstrepopulisme. «Jeg hevder at det ikke krever et ‘revolusjonært’ brudd med det liberale demokratiske regimet.»

25. I 1936 forklarte Trotskij betydningen av å underordnet arbeiderklassen til kapitalistklassen og dens statsmaskin:

Den politiske alliansen av arbeiderklassens ledere med borgerskapet er forkledd som forsvaret av «republikken». Spanias erfaringer viser hva dette forsvaret i virkeligheten er. Ordet «republikaner», som ordet «demokrat», er et bevisst bedrageri som tjener til å dekke over klassemotsetninger. Borgerskapet er republikansk så lenge republikken forsvarer privateiendommen. [Lessons of Spain, 1936]

26. Venstrepopulismen er ikke bare en gjentagelse av 1930-tallets Folkefront-politikk. Mens den bærer visse likhetstrekk med politikken til folkefrontismen – særlig i sin underdanighet til kapitalistene – har den ingen historisk, og langt mindre noen politisk tilknytning til arbeiderklassen. Den motsetter seg spesielt, med Mouffes ord, «de som igjen og igjen reduserer politikken til motsetningen kapital/arbeid, og tildeler arbeiderklassen et ontologisk privilegium, presentert som redskapet for sosialistisk revolusjon.» Det vil si, venstrepopulismen forkaster hele fundamentet for marxistisk politisk tenkning.

27. I opposisjon til marxisme og sosialisme fremmer Mouffes og pseudo-venstres politikk dannelsen av en amorf, programmatisk udefinert, supra-klasse og nasjonalistisk bevegelse. Som Mouffe uttrykkelig erklærer, identifiserer den venstrepopulistiske bevegelsen seg ikke som sosialistisk og den kaller heller ikke for en kamp mot den kapitalistiske staten. Den ser for seg muligheten for å finne punkter av enighet og samarbeid med det ekstreme høyre, som Syriza har gjort i Hellas, og som Podemos i Spania. I sin opposisjon mot kampen for å vinne arbeiderklassen over til et sosialistisk program taler pseudo-venstres venstrepopulisme for anvendelsen av myter og andre former for irrasjonell politikk.

28. Venstrepopulisme er ett uttrykk for pseudo-venstres politikk, som har sin teoretiske opprinnelse fra Frankfurt-skolens teoretikere og den demoraliserte benektelsen av arbeiderklassens revolusjonære rolle, og den postmodernistiske benektelsen av objektiv sannhet og det marxistiske og trotskistiske «store narrativ» om den revolusjonære klassekampen. Pseudo-venstres politikk, basert på hevingen av rase-, kjønns-, seksualidentiteten og «folket», er politikken til et privilegert sjikt av middelklassen, de øverste 10 prosent av befolkningen som er tildekket av venstre-fraseologi og slagord som «Partiet for de 99 prosent».

29. Tilknyttet det høytsvevende aksjemarkedet og den slående konsentrasjonen av rikdom blant de av de rikeste 10 prosent, er dette sjiktets interesser og deres livsstil fullt og helt skilt fra bekymringene til den brede massen av arbeidende mennesker. Vesentlige deler av akademia har flyttet seg skarpt til høyre, på en måte som minner om perioden før Første verdenskrig, og de kaster sin støtte inn bak imperialisme og sensur. Dette finner spesifikt uttrykk i pseudo-venstre-organisasjonenes støtte for imperialistisk militarisme (dvs. intervensjonene i Syria og Libya, støtte for «intervensjoner til forsvar av menneskerettighetene», antiRussland-hysteriet, osv.).

30. Identitetspolitikken fremmet av pseudo-venstreorganisasjonene, der rase-, kjønns- og seksualidentitet fremheves, er knyttet til konflikter innen de øverste 10 prosentene om fordelingen av rikdom og tilgangen til stillinger i foretak, universiteter, fagforeninger og statsapparatene. Identitetspolitikkens omdanning til et våpen – som har funnet sitt spesielt ondskapsfulle uttrykk i den reaksjonære og antidemokratiske #MeToo-bevegelsen, og eksempelvis i støtte til forfølgelsen av Julian Assange – er ikke bare et redskap for å sikre rikdom og status. Det er en spesifikk del av borgerlig-imperialistisk politikk, som reflekterer tilpasningen av et vesentlig sjikt av den velstående middelklassen (de øverste 90 til 99 prosent) til styringseliten. Selvfølgelig er det alltid unntak å finne fra denne regelen. I perioder med intensiverende sosial konflikt vil det være personer som vil bryte seg vekk fra sitt klassemiljø og gi sin støtte, med betydelig personlig engasjement og mot, til den revolusjonære sosialistiske saken. Men politisk strategi kan ikke baseres på eksepsjonelle enkeltpersoners aktiviteter, det vil si «sin klasses forrædere». Følgelig, når pseudo-venstre kaller for et «Parti av de 99 prosent», og derved hevder en identitet av klasse og økonomiske interesser mellom de velstående som hører til 90 til 99 prosent inntektsbraketten, med de av de nedre 90 prosent, begås det en politisk svindel. Et «Parti av de 99 prosent» kan ikke være noe annet enn en politisk organisasjon der interessene til den overveldende massen av arbeiderklassens befolkning er underordnet den kapitalistiske elitens økonomiske og sosiale interesser.

31. Mens mer velstående deler av middelklassen forflytter seg til høyre, beveger de nedre sjiktene seg til venstre. De gule vestenes bevegelse i Frankrike tiltrakk seg krefter ikke bare fra arbeiderklassen, men også fra småforretningsfolk og bønder. Helt forutsigbart pekte fagforeningsbyråkratiet og representanter for det velstående pseudo-venstre i Frankrike (dvs. Alain Krivine fra Nytt Antikapitalistisk Parti [NPA], Jean-Luc Mélenchon fra Ukuelige Frankrike [LFI]) på nærværet av segmenter av middelklassen i gul-vest-protestene for å sverte den som «fascistisk». Men det faktum at deler av middelklassen har blitt trukket til arbeiderklassen og protesterer over saksanliggender som sosial ulikhet, er en positiv utvikling av enorm betydning. Det indikerer at ved nåværende stadium av den utviklende sosiale bevegelsen er viktige elementer i middelklassen beredt til å innordne seg med arbeiderklassen mot kapitalismen.

32. Arbeiderklassens umiddelbare haste-oppgave er således å demonstrere sin evne til å by lederskap til denne kampen. I et komplekst og sosialt heterogent samfunn, der den arbeidende befolkningen består av ulike sjikt som omfatter et bredt spekter av inntektsgrupper, er nødvendigheten av å forene denne bredt anlagte samfunnskraften en enorm politisk oppgave. Gjennomføringen av denne oppgaven kan bare lykkes i den utstrekning at arbeiderklassen er bevæpnet med et klart og kompromissløst antikapitalistisk program. På denne bakgrunnen kan arbeiderklassen vinne over til sin side ikke bare de mer velstående sjiktene av fagekspertise og selvstendige, som utgjør et viktig segment av arbeiderklassebefolkningen i alle avanserte kapitalistsamfunn, men også de sjikt av middelklassen som er undertrykt av oligarkisk kapitalisme. Trotskijs analyse av middelklassens sosialpsykologi, skrevet for 80 år siden, da dette stratum utgjorde et mer tydelig «ikke-arbeiderklasse»-element i samfunnet enn det gjør i dag, opprettholder en enorm relevans:

Den politiske utviklingen i den kommende perioden vil bevege seg i en febrilsk rytme. Småborgerskapet vil bare forkaste fascismens demagogi dersom det fester lit til en annen vei. Den andre veien er den proletariske revolusjonens vei ...

For å bringe småborgerskapet over til sin side må proletariatet vinne deres tillit. Og for dét må det ha tillit til sin egen styrke.

Det må ha et klart handlingsprogram og det må være beredt til å kjempe om makt med alle mulige midler. [Whither France?, 1934]

ICFI og strategien for sosialistisk verdensrevolusjon

33. Alternativene arbeiderklassen står overfor er ikke «Reform eller Revolusjon», men snarere «Revolusjon eller Kontrarevolusjon». Hvordan det kapitalistiske systemets dødskramper løses – enten ved de kapitalistiske metodene som er diktatur, fascisme, imperialistisk krig og en kollaps over i barbari, eller ved den internasjonale arbeiderklassens revolusjonære erobring av makten, og overgangen til et sosialistisk samfunn – vil bli bestemt av utfallet av klassekampen på et verdensplan. Det historiske perspektivet som først ble utarbeidet av Marx og Engels i Det kommunistiske manifest, har fått en akutt aktualitet. Den eskalerende konflikten mellom kapitalisteliten og arbeiderklassen vil ende «enten i en revolusjonær rekonstituering av samfunnet som helhet, eller i den gjensidige ødeleggelsen av de stridende klassene».

34. De siste 40 årene har vært karakterisert av et konstant angrep på arbeiderklassens sosiale og demokratiske rettigheter. Dette angrepet har blitt hjulpet og støttet av nettopp de organisasjonene – spesielt fagforeningene – som arbeiderne en gang ga sin støtte til.

35. Den tiår-lange perioden av sosial kontrarevolusjon møter nå imidlertid massemotstand. Kampene som utviklet seg over det siste året var objektive indikasjoner på en vesentlig endring i arbeiderklassens sosiale og politiske orientering. Mens det fremdeles er i sine innledende faser sprer det seg raskt en stemning av militans som bidrar til en uforsonlig kamp. Selvfølgelig gjenstår det mange ideologiske og politiske problemer som må overvinnes for at denne stemningen skal kunne anta form av en åpen kamp mot kapitalismen og for sosialisme. Men brede deler av arbeiderklassen er i ferd med å forstå at direkte kamp er uunngåelig. Dessuten demonstrerer det faktum at kampene i 2018 skjedde utenfor kontrollen til de offisielle statsstøttede fagforeningene, et kritisk tillitstap blant arbeidere til disse reaksjonære organisasjonene. Som ICFI forventet vil kampen for sosial likhet og verdenssosialisme ta initiell form av et globalt opprør mot disse diskrediterte, pro-kapitalistiske apparatene.

36. Det er umulig å forutsi begivenhetenes eksakte tempo, fordi de påvirkes av et stort og samspillende kompleks av nasjonale, og fremfor alt globale faktorer. Det som imidlertid kan forutsies med sikkerhet er at oppsvinget i arbeidsklassens militante kamper vil fortsette i 2019. Men omdanningen av denne intensiverende sosiale militansen til den internasjonale arbeiderklassens bevisste bevegelse for sosialisme, er avhengig av byggingen av marxistisk-trotskistiske partier i arbeiderklassen, det vil si nasjonale seksjoner av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI).

37. I 2018 feiret ICFI 80-årsjubiléum for Leo Trotskijs grunnlegging av Den fjerde internasjonale (FI) for å fortsette kampen for marxisme mot det stalinistiske sviket av Den russiske revolusjonen og for sosialistisk internasjonalisme. På forelesninger og møter holdt på Sri Lanka, på tvers av USA, i Europa og i Australia og på New Zealand, ble følgende spørsmål besvart: Hva består Den fjerde internasjonales historiske utholdenhet av? Fremfor alt er det hvordan Den fjerde internasjonales internasjonale perspektiv samsvarer med epokens objektive karakter.

38. Alle de nasjonalistiske organisasjonene og partiene som utøvde politisk innflytelse i etterkrigsperioden – fra stalinismen og dens maoistiske variant, til den sosialdemokratiske og fagforeningsreformismen, til småborgerlige bevegelser som castroisme – har kollapset eller blitt forvandlet til vesentlige redskap for kapitaliststyre. I det kinesiske regimets tilfelle har det, til tross for den enorme økonomiske utviklingen i Kina over de siste fire tiårene, ikke klart å løse de historiske problemene for land med en forsinket utvikling. Den kinesiske arbeiderklassen og massene på landsbygda står fremdeles overfor virkeligheten av imperialistomringning og de konfronterer trusselen av et forødende angrep fra USA og landets allierte. Det maoistiske kommunistpartiapparatet er et essensielt bolverk for verdenskapitalismen, og er ute av stand til å gjøre noen troverdig appell til arbeiderklassen internasjonalt om å motsette seg imperialistmaktenes krigsagenda.

39. I løpet av det siste året har den kinesiske arbeiderklassen benyttet seg av streiker for å registrere sin protest mot konsekvensene av kapitalistrestaureringen. Disse kampene har vunnet støtte fra deler av studentungdommen. Det er udiskutabelt at utvidelsen av sosiale kamper i Kina – og for øvrig i alle land i Asia, Midtøsten, Afrika og Latin-Amerika, som har sett en massiv vekst av arbeiderklassen i løpet av de siste fire tiårene – vil føre til en gjenoppblomstring av interesse for, og støtte til trotskisme. Betingelsene som eksisterer i den dagsaktuelle verden, ikke mindre enn de historiske erfaringene fra det forrige århundret, bekrefter de grunnleggende prinsippene i teorien om permanent revolusjon, som ble utarbeidet av Leo Trotskij:

Gjennomføringen av den sosialistiske revolusjonen innen nasjonale grenser er utenkelig. En av de grunnleggende årsakene til krisen i det borgerlige samfunn er at produktivkreftene det skaper ikke lenger kan avklares med nasjonalstatens rammeverk. Fra dette følger, på den ene siden imperialistkriger, og på den andre siden utopien om et borgerlig De forente stater av Europa. Den sosialistiske revolusjonen begynner på den nasjonale arena, den utfolder seg på den internasjonale arena, og den fullføres på verdensarenaen. Følgelig, den sosialistiske revolusjonen blir til en permanent revolusjon, i en nyere og bredere betydning av ordet; den oppnår bare sin sluttføring med det nye samfunnets endelige seier på hele vår planet. [What is the Permanent Revolution? 1931]

40. Det var for å forsvare dette perspektivet at Den internasjonale komitéen [IC] ble etablert i 1953, etter James P. Cannons publisering av «Det åpne brevet», der han som leder for Socialist Workers’ Party opponerte mot den pabloistiske revisionisttendensen som forsøkte å ødelegge den trotskistiske bevegelsen og likvidere Den fjerde internasjonale inn i stalinisme og borgerlig nasjonalisme. Forsvaret av Trotskijs politiske arv har blitt utkjempet over et stort og bredt terreng, som omfatter forsvaret av dialektisk og historisk materialistisk teori, mot pragmatisme og dens ulike subjektive idealistiske og irrasjonelle forgreininger (dvs. Frankfurt-skolen og Postmodernismen) og en uforsonlig motstand mot stalinisme, pabloistisk revisionisme (og dens morenoistiske variant), og alle former for borgerlig nasjonalisme. Den kritiske milepælen i ICFIs historie var kampen fra 1982 til 1986 mot den nasjonale opportunismen til det britiske Workers Revolutionary Party, som sikret foreningen av deler av IC på trotskismens grunnlag.

41. ICFIs kamp utviklet seg ikke bare innenfor domenene teori og program. Granskningen som ble gjennomført mellom 1975 og 1983, kjent som Sikkerhet og Den fjerde internasjonale, av innfiltreringen av imperialismens og det sovjetiske stalinistiske byråkratiets agenter, viste i praksis Den internasjonale komitéens revolusjonære uforsonlighet. Denne granskningen ble gjennomført til tross for den bitre opposisjonen fra de pabloistiske organisasjonene, som åpent forsvarte agenter, deriblant de som spilte kritiske roller i forberedelsen av drapet på Trotskij, som Mark Zborowski, Sylvia Caldwell og Joseph Hansen. Til og med i dag opprettholder pabloistene og deres pseudo-venstre allierte sitt forsvar av disse agentene og fordømmer funnene fra Sikkerhet og Den fjerde internasjonale i de mest heftige ordelag. Men de er ute av stand til å motbevise et eneste faktum etablert i løpet av granskningen. I løpet av de siste fem årene har det fremkommet dokumenter som ytterligere underbygger funnene fra Sikkerhet og Den fjerde internasjonale. Den internasjonale komitéen [IC] har innarbeidet denne nye informasjonen i sine tidligere avklaringer. Under betingelser av voksende statsangrep på arbeiderklassen og dens demokratiske rettigheter antar Sikkerhet og Den fjerde internasjonales avklaringer fornyet historisk og dagsaktuell politisk betydning.

42. Begivenhetenes gang demonstrerer nå den historiske og politiske betydningen av kampen ICFI har ført til forsvar for trotskismen. Teoretisk og i praksis har ICFI fastslått at organisasjonen er det eneste revolusjonære politiske partiet av den internasjonale arbeiderklassen, og den eneste representanten for ekte marxisme. Det er ikke en eneste politisk tendens i verden utenfor ICFI som med troverdighet kan hevde å representere kontinuiteten av det internasjonale partiet som ble grunnlagt av Trotskij i 1938.

43. ICFI har gjennomført en kontinuerlig kampanje mot alle forsøk på å forfalske historien om Den russiske revolusjonen og til forsvar av Leo Trotskijs intellektuelle og politiske arv mot mange bakvaskinger og angrep. For å markere hundreårsjubiléet for Den russiske revolusjonen i 2017 gjennomførte ICFI en grundig studie av revolusjonens enorme strategiske lærdommer. Disse lærdommene blir brakt inn i den politiske situasjonen i dag.

44. ICFI leder kampen for arbeiderklassens politiske uavhengighet og fastslår at logikken av arbeidernes kamp er et opprør mot de pro-kapitalistiske byråkratiske apparatene og nødvendigheten av å danne nye, demokratisk kontrollert grunnplanorganisasjoner på fabrikker og «på gulvet» i alle deler av næringslivet, som påtar seg ansvar, uavhengig av fagforeningene, til forsvar av arbeidernes interesser. I løpet av de siste ukene av 2018 tok bilproduksjonsarbeidere i USA og teplantasjearbeidere på Sri Lanka banebrytende skritt, under innflytelse fra ICFI, og dannet egne grunnplankomitéer for å planlegge tiltak til forsvar av jobber, lønninger og arbeidsbetingelser. Dette arbeidet vil fortsette og utvides i løpet av 2019. Arbeiderklassens uavhengige og kompromissløse kamper vil vinne tillit og støtte fra ruinerte deler av middelklassen, som ellers kunne bli trukket inn bak det ekstreme høyres demagogi. Der konsekvensene av de økonomiske og politiske krisene driver stadig større deler av arbeiderklassen til kamp er oppgaven for Socialist Equality Party i USA, på Sri Lanka og i alle landene der de er aktive, å tilby organisasjon og politisk retning til massebevegelsen. Den objektive impulsen i retning av en politisk generalstreik, som trekker sammen alle deler av arbeiderklassen i en kamp for makt, må identifiseres bevisst og forklares av Den internasjonale komitéen og dens seksjoner.

45. På bilproduksjonsarbeidernes konferanse den 9. desember i Detroit ble representanter for Socialist Equality Party stilt to kritiske spørsmål: 1) Vil World Socialist Web Site tjene som et instrument for å muliggjøre kontakten mellom alle deler av arbeidere engasjert i kamp; og 2) Vil WSWS hjelpe arbeidere i den internasjonale koordineringen av deres kamp? Svaret på begge spørsmålene var et utvetydig og ubetinget: «Ja». World Socialist Web Site, ICFIs internettpublikasjon, vil gi den internasjonale arbeiderklassens stadig mer opprørske og militante bevegelse historisk utdanning, politisk analyse og en stemme og et forum for diskusjon. WSWS vil fortsette å være i fronten av kampen mot internettsensur og til forsvar for WikiLeaks’ grunnlegger Julian Assange og for alle forfulgte journalister, varslere, artister og prinsippielle kritikere av styringsklassen.

46. Den mest avgjørende oppgaven i 2019 er å arbeide systematisk for en betydelig utvidelse av Den internasjonale komitéen (IC). Enda mer direkte, Den internasjonale komitéens teoretiske og politiske arbeid krysser sammen med arbeidsklassens objektive bevegelse. Dens kritisk-praktiske revolusjonære aktivitet er i ferd med å bli en essensiell faktor i utviklingen og for resultatet av den revolusjonære klassekampen. Den teoretiske og historisk informerte analysen til ICFI erverver enorm politisk og praktisk betydning. Den internasjonale komitéen for den fjerde internasjonale må møte denne nye situasjonens utfordring. I sin analyse av verdensutviklingen og gjennom det politiske arbeidet til dens tilhengere som er aktive i forskjellige land i Socialist Equality Party og deres tilknyttede ungdomsbevegelser, Den internasjonale ungdommen og studenter for sosial likhet (IYSSE), må ICFI inngi den internasjonale arbeiderklassens kamp den nødvendige bevisstheten om sine mål og bistå i utviklingen av de praktiske tiltakene som kreves for å fremme kampen for sosialisme.

47. Når nå arbeiderklassen bryter med de utdaterte og reaksjonære nasjonalistiske organisasjonene og fagforeningene, og deres pseudo-venstre medskyldige, eksisterer potensialet for en rask utvikling av internasjonalistisk revolusjonær marxistisk bevissthet og praksis. ICFI går inn i 2019 med den største optimisme, basert på en vitenskapelig tillit til trotskismens arv og program som marxismen for det 21. århundret, og den internasjonale arbeiderklassens revolusjonære kapasiteter.

Loading