Taushet om Trump-advokatens uttalelse om at Julian Assange ikke gjorde noe «galt»

Rudy Giuliani, den høyreorienterte republikaneren som var borgmester i New York og nå er advokat for president Donald Trump, kom under et intervju den 30. desember på det amerikanske kabel-tv-talkshowet «Fox and Friends» med noen grunnleggende sannheter om WikiLeaks og Julian Assange, grunnleggeren og utgiveren.

Giuliani sa: «La oss ta Pentagon Papers. Pentagon Papers var stjålet eiendom, ikke sant? De var i New York Times og Washington Post. Ingen fra New York Times og Washington Post gikk i fengsel.»

Giuliani refererte til 1971-publiseringen av en masse lekkede dokumenter som avslørte flere tiår med løgner og forbrytelser begått av suksessive amerikanske regjeringer under hele Vietnamkrigen. Nixon-administrasjonen gikk til USAs Høyesterett for å få forbudt publiseringen, men retten fastslo at Den amerikanske konstitusjonens Første endringstillegg, som garanterer ytringsfrihet, beskyttet mediene.

Giuliani erklærte at når lekket informasjon først var tilgjengeliggjort for en «mediepublikasjon» da «kan de publisere den, med det formål å informere befolkningen».

Han fortsatte: «Du kan ikke sette Assange i en annen posisjon. Han var en fyr som kommuniserte. Kanskje liker vi ikke det han kommuniserte, men han var en mediefunksjon. Han la ut denne informasjonen. Hver eneste avis og stasjon grep den og publiserte den.»

Giuliani diskuterte ikke 2010-lekkasjene publisert av WikiLeaks som avslørte amerikanske krigsforbrytelser og diplomatiske intriger, men spesialråd Robert Muellers etterforskning av påståtte russiske innblandinger i presidentvalget i 2016. Sjokkerende og absurde påstander har blitt fremsatt om at WikiLeaks var del av en ondsinnet russisk konspirasjon for å bistå Trump-kampanjen.

I juli 2016 publiserte WikiLeaks lekkede e-postmeldinger som avslørte at Den demokratiske nasjonalkomitéen (DNC) hadde søkt å undergrave den selvbenevnte «demokratiske sosialisten» Bernie Sanders og sikre at Hillary Clinton ble nominert som Det demokratisk partiets presidentkandidat.

I oktober 2016 publiserte WikiLeaks lekkede e-postmeldinger fra Clintons valgkampanjeformann John Podesta, som inneholdt transkripsjoner av taler Clinton hadde holdt for konsernpublikum der hun lovet støtte til Wall Street og skrøyt av sin rolle i organiseringen av den morderiske USA-ledede krigen mot Libya i 2011.

WikiLeaks har benektet at Russland var kilden til lekkasjene, og i november 2016 forsvarte Assange helt korrekt sin beslutning om å publisere dem i offentlighetens interesse.

Giuliani benektet kategorisk at det noen gang var noe som helst slags forhold eller noen kontakt mellom Trump-kampanjen og WikiLeaks. Han uttalte på «Fox and Friends»: «Jeg var sammen med Donald Trump dag inn og dag ut, over de siste fire månedene av kampanjen. Han var like overrasket som jeg var over WikiLeaks’ avsløringer, noen ganger så overrasket at han ytret ‘å, gode Gud, sa de virkelig dét?’ Vi lurte på om det var sant eller ikke. De benektet det aldri.»

«Tingen som egentlig tok Hillary, det var ikke så mye at det ble avslørt, men at det var sant ... Hun skrudde virkelig Bernie Sanders fullstendig. Hver eneste del av det var helt sant. Akkurat som Pentagon Papers ga et annet perspektiv på Vietnam, satte dette et annet perspektiv på Hillary Clinton.»

Han fortsatte: «Ingen presseperson eller person som formidlet det, med det formål å informere, gjorde noe galt.»

Ingenting Giuliani sa er nytt eller kan ærlig bestrides. Assange er en journalist og redaktør. WikiLeaks er en medieorganisasjon. Da den ble betrodd av varslere med lekket informasjon publiserte WikiLeaks den «med det formål å informere befolkningen». Assange har ikke begått noen forbrytelse. Forsøkene under Obamas administrasjon og nå under Trump på å få ham utlevert til USA for å stille ham for retten på anklager om spionasje eller konspirasjon utgjør et grunnleggende angrep på ytringsfriheten og på uavhengige og kritiske medier.

Siden 2010, da det amerikanske statsapparatet lanserte sin vendetta, har enhver ekte forsvarer av demokratiske rettigheter, som et anliggende av politisk prinsippfasthet, vært forpliktet til å stå bak Assange og WikiLeaks og kampen for hans ubetingede beskyttelse mot den USA-ledede forfølgelsen.

Faktisk, fra dette synspunkt er det mest bemerkelsesverdige aspektet av Giulianis uttalelser at de ble fremmet av en hensynsløs representant for den amerikanske finans- og foretakseliten, og på Fox News, kabelnettverket som i 2010 kringkastet krav om at Assange måtte myrdes.

Giuliani, en glødende tilhenger av Trumps fascistiske «America First»-agenda for krig med Kina og ødeleggelsen av arbeideres rettigheter og sivile friheter i USA selv, har ikke den ringeste bekymring for ytringsfrihet eller demokrati. Hans eneste motiv for å fortelle sannheten om Assange og WikiLeaks er å imøtegå kravene som kretser rundt Mueller-granskningen og den mulige bruken av anklager om samspill med Russland for å få avsatt presidenten [via impeachment; riksrett] og erstatte ham med visepresident Mike Pence.

En fløy av den amerikanske styringsklassen, representert av Det demokratiske partiet, fraksjoner av Det republikanske partiet og deler av militær-etterretningsapparatet, er i harnisk over Trumps tilsynelatende mangel på bekymring med hensyn til å måtte konfrontere Russland. Allerede før han ble innviet krevde denne fløyen av etablissementet at Trump måtte eskalere konfrontasjonspolitikken mot Moskva, fra det standpunkt at en konflikt med Kina best kunne forfølges dersom Beijing ble benektet evnen til å søke bistand fra Russland. De tror at Pence, en kristenfundamentalistisk og ekstremt høyreorientert ideolog, ville være en mer formbar figur enn den uberegnelige og labile milliardæreiendomsspekulanten.

På verdensbasis er påstandene om russiske «innblandinger» blitt brukt som påskudd for en massiv sensurkampanje regissert av foretak som Google og Facebook, fremfor alt mot venstreorienterte, antiimperialistiske og antikrignettsteder og sosialmedieinnlegg.

Det amerikanske statsapparatet har også brukt dem til å mobbe den ekvadorianske regjeringen, som i 2012 innvilget Assange asyl i sin London-ambassade, til å vende seg mot WikiLeaks-utgiveren. I april 2017 erklærte Mike Pompeo, dengangen CIA-regissør og nå Trumps utenriksminister, etter at WikiLeaks publiserte de eksplosive «Vault 7»-lekkasjene som avslørte kriminelle CIA-operasjoner – at medieorganisasjonen ville bli behandlet som en «ikke-statlig fiendtlig etterretningstjeneste ofte understøttet av statsaktører som Russland.»

I mars 2018 avbrøt Ecuador Assanges rett til å kommunisere med omverden, og har gått til andre straffeforanstaltninger for å prøve å presse ham til å forlate ambassaden og overgi seg til britisk politi for å konfrontere fengsling og utlevering til USA.

En rekke mediepublikasjoner, politiske partier og fagforeninger – fra New York Times og Guardian, til det australske Labor Party og en rekke pseudo-venstre-organisasjoner internasjonalt – nekter å forsvare Assange og WikiLeaks, fordi de støtter amerikansk imperialismes planer for konfrontasjon og krig med Russland og Kina. De er fiendtlig innstilte til arbeiderklassens demokratiske rettigheter fordi de representerer kapitalisteliten og sjikt av den øvre middelklassen, som ser sine privilegier og posisjoner som avhengige av de historisk usette nivåene av sosial ulikhet og konsentrasjonen av global rikdom i hendene på et parasittisk finansoligarki sentrert i USA og andre imperialistland.

Helt forutsigbart har ikke et ord om Giulianis uttalelser blitt ytret av det politiske etablissementet og foretaksmediene i USA, Europa eller Australia.

Tausheten i Australia er av særlig betydning. Assange er en australsk statsborger. Der han er konfrontert med forfølgelse av regjeringer i andre stater har han alltid vært berettiget til, men har blitt benektet den australske regjeringens fulle diplomatiske, juridiske og politiske støtte.

Den kategoriske erklæringen fra en figur så avskyelig som Giuliani om at det ikke er noen grunn til å rettsforfølge Assange, tjener bare til å avsløre perfiditeten til den nåværende Liberal-National-koalisjonsregeringen, Labor Party, De grønne, samt mediene, fagforeningene og borgerrettighetsorganisasjonene. Deres nekting av et forsvar for Assange bevitner den utrolige forråtnelsen av demokratiet i landet.

Socialist Equality Party i Australia annonserte i forrige måned at partiet vil organisere og søke å mønstre den bredest mulige støtten til politiske demonstrasjoner i Sydney den 3. mars og Melbourne den 10. mars.

Samlingene vil kreve at den australske regjeringen avslutter sitt samarbeid med den USA-ledede forfølgelsen av Assange og straks intervenerer og gjør bruk av hele bredden av sine diplomatiske og juridiske mandat for å insistere på at den britiske regjeringen tillater WikiLeaks-utgiveren å forlate den ekvadorianske ambassaden og betingelsesløst returnere til Australia, dersom han velger det. Assange må få en forbeholdsløs garanti for at enhver forespørsel fra Trump-administrasjonen om hans utlevering fra Australia til USA vil bli blankt avvist.

I det kommende australske valget vil SEP reise disse kravene som en av de viktigste politiske retningslinjene for partiets kandidater for plasser i både det øvre- og det nedre kammer av parlamentet. Partiet vil gjennomføre den bredest mulige kampanjen i arbeiderklassen og blant ungdommen, i Australia og internasjonalt, for å tvinge den australske regjeringen til handling for å sikre Julian Assanges frihet.

Loading