William Arkin, veteranreporter og sikkerhetskonsulent for NBC News, sa opp i forrige uke med en lang, skoldende e-post som eksponerer rollen kringkastingsnettverket og de bredere foretaksmediene spiller som stenografer og apologeter for Washingtons enorme militær- og etterretningsapparat under betingelser med endeløs krig.
Arkin beskriver seg som «helt ute av synk med nettverket, hverken en dag-til-dag reporter eller interessert i Trump-sirkuset,» og sier: «Jeg fant meg også som den eneste stemmen som var antinukleær og antimilitær.»
Han klargjorde at antimilitær for ham betydde å være «meningsberettiget, men også høyst kunnskapsrik, noe i likhet av en filmkritiker, der jeg elsker mitt emne, men heller ikke holder igjen for felling av dom over floppene og taperne.»
Arkin beretter at han hadde «argumentert i årevis og i det uendelige med MSNBC om alle ting angående nasjonal sikkerhet». Han er en militærveteran som tjente i US Armys etterretning på 1970-tallet før han gikk videre til å bli militærkonsulent for både Greenpeace International og Human Rights Watch. Han jobbet også som foreleser ved School of Advanced Air and Space Studies for US Air Force-offiserer, og han var rådgiver for forsvarsministerens kontor, CIA, Forsvarets etterretningsbyrå (DIA) og andre militær- og etterretningsorganer.
På begynnelsen av 1980-tallet forfattet han ei bok med tittelen Nuclear Battlefields [Kjernefysiske slagfelt] der han avslørte geografiske lokaliseringer for utplasserte amerikanske og sovjetiske missiler, som forårsaket Reagan-administrasjonens forsøk på undertrykke med begrunnelsen hemmelighold.
Da han jobbet for NBC og Los Angeles Times i 2003 eksponerte Arkin de bigotte antimuslimske kommentarene fra den militære etterretningskommandanten og toppgeneralen William «Jerry» Boykin, som offentlig definerte «krigen mot terrorisme» som en religiøs krig mellom kristendommen og et «satanisk» islam.
I 2012 var han medforfatter med Dana Priest fra Washington Post av en serie med tittelen «Top Secret America», en graverapport inn i den massive veksten av et innenriks politi-stat etterretningsapparat i kjølvannet av 9/11-angrepene.
I sitt oppsigelsesbrev sier Arkin at han i NBC befant han seg i den «særegne posisjonen å bare være en skarve sivilist blant GENERALENE», de tidligere militærkommandantene som NBC og alle kringkasting- og kabelnettene leide inn som sine ‘snakke-hoder’ for å tyte ut den offisielle posisjonen på multiple amerikanske kriger. Han kunne godt ha lagt til at den andre prominente «sivile» NBC-ansatte som ekspertkommentator var John Brennan, den tidligere direktøren for CIA.
Med knapt skjult forakt for militærkommandoen og generalene beæret som ubestridelige eksperter og helter på det nasjonale fjernsynet, skrev han:
«Til tross for å være i ‘krig’ fremstår ingen store krigstidsledere eller visjonære. Det er ikke én sjel i Washington som kan si at de har vunnet eller fått stoppet noen konflikt. Og selv om det kan være de elskede parfymerte prinsene i form av Petraeus-er og Wes Clark-er, eller de såkalte krigsmunkene som Mattis og McMaster, har vi hatt mer enn en generasjon av nasjonale sikkerhetsledere som beklagelig og bedragersk har gjort lite av konsekvens. Og likevel omfavner vi (og andre) dem, selv de høyst partiske formerne som maskerer seg som ‘analytikere’. Det gjør vi der vi ignorerer den empiriske sannheten om hva de har forårsaket: Det er ikke ett land i Midtøsten som er tryggere i dag enn det var for 18 år siden. Faktisk blir verden stadig mer polarisert og farlig.»
Han fortsatte: «Jeg finner det nedslående at vi ikke rapporterer generalenes og de nasjonale sikkerhetsledernes mangler. Jeg finner det sjokkerende at vi i hovedsak tolererer fortsatte amerikansk kløning i Midtøsten og nå i Afrika med vår ho-hei rapportering.»
I refleksjon over sine år ved NBC der han «pirket på den konvensjonelle visdommen», erkjenner Arkin følgende: «Jeg føler at jeg ikke har fått til å formidle denne større sannheten om håpløsheten av vår måte å gjøre ting på, og er spesielt motløs av å se hvordan NBC og mye av resten av nyhetsmediene på en eller annen måte blir en forsvarer av Washington og systemet.»
Spesielt gjennomtrengende i e-posten er Arkins kritikk av rollen NBCs og resten av foretaksmedienes har inntatt etter valget av Donald Trump: det opprørte ramaskriket over den semikriminelle eiendomsspekulanten-nå-presidentens vanvittige tvitringer, mens man enten ignorerer eller rettferdiggjør amerikansk imperialismes faktiske forbrytelser.
Han skriver at i stedet for å utføre uavhengig rapportering og undersøkelser ble de «sugd inn i tvitringsvirvelen, stadig mer tapt i et retningsløst adrenalinrush, i den nasjonale sikkerhetspolitikkens versjon av å lede kringkastingen med enhver snøstorm. Og jeg ville hevde at NBC på mange måter bare begynte å etterligne den nasjonale sikkerhetsstaten selv – fullt belagt og profitabel. Ingen kriger vunnet, men ballen holdes i spill.»
Mens han er ingen beundrer av Trump, som han beskriver som «en ignorant og inkompetent bedrager», gjør Arkin en sak av at kritikken av presidenten – som Det demokratiske partiets angivelige opposisjon – har vært som en «forsvarer av regjeringen mot Trump». Han hevder at som resultat har «det nasjonale sikkerhetsetablissementet ikke bare holdt takten, men det har faktisk økt sin styrke i farlig grad. Nå er det enda mer autonomt og praktisk talt ugjennomtrengelig for kritikk.»
Arkin peker på medienes fordømmelser av «Trumps ulike klønete intuisjoner: hans ønske om å forbedre forholdet til Russland, å fjerne kjernevåpen fra Nord-Korea, å komme seg ut av Midtøsten, å stille spørsmål om hvorfor vi slåss i Afrika, til og med i hans angrep på etterretningssamfunnet og FBI.»
Han hevder at reaksjonen fra NBC var «å argumentere mekanisk for det motsatte, å være for politiske retningslinjer som bare peker mot mer konflikt og mer krig.»
«Virkelig?» fortsetter han. «Burde vi ikke komme oss ut av Syria? Burde vi ikke gå for det dristige skrittet med fjerning av kjernefysiske våpen fra Den koreanske halvøya? Til og med hva angår Russland, selv om vi må være bekymret for vårt demokratis skjørhet siden det er så utsatt for manipulasjon, higer vi virkelig etter Den kalde krigen? Og ikke sett meg igang om FBI: Hva? Nå hyller vi denne historisk destruktive institusjonen?»
Arkins oppsigelse er enda en milepæl i transformeringen av mediene til en mer-eller-mindre åpen propaganda-arm av det amerikanske militæret og etterretningskomplekset. Dette er en prosess som har akselerert i løpet av det siste kvarte århundret med uavbrutte amerikanske aggresjonskriger, der foretaksmediene har drevet ut journalister med rapportering som har gått på tvers av interessene til militæret og etterretningsetablissementet.
Disse har inkludert Peter Arnett, sparket for en 1998-rapport som avslørte USAs bruk av nervegass under Vietnamkrigen; Dan Rather, tatt av lufta etter 44 år ved CBS for en rapport som avslørte Texas Air National Guards privilegerte behandling av George W. Bush og derved sikret hans unnvikelse fra kamptjeneste i Vietnam; og Phil Donohue, som ble sparket av MSNBC for å ha opponert mot invasjonen av Irak. Journalistenes «innlemming» i det amerikanske militæret i USAs krig mot Irak satte standard for den påfølgende rapporteringen, der foretaksmediene kan stoles på i deres funksjon som en forlenget arm av Pentagon og CIA.
Arkins e-post er en fordømmende anklage av dagens tilstand i de amerikanske mediene, rett fra «the horse’s mouth» [‘fra kilden’]. Hans raseri mot, og avsky for til sine arbeidsgiveres praksis uttrykker utvilsomt følelser innen bredere lag av journalister, kunstnere og intellektuelle, fremmedgjorte av løgnene og kriminaliteten som gjennomsyrer det amerikanske kapitalistsamfunnet.