Tyske medier krever akselerert gjenopprusting

Av Peter Schwarz
7 January 2019

Der det nye året begynner er de redaksjonelle lederartiklene i de førende tyske mediene preget av en blanding av frykt og aggresjon. Frykt – fordi det verdenspolitiske rammeverket som gjorde det mulig for Tyskland å stige til status av en økonomisk supermakt og holde klassenmotsetningene i sjakk, er over. Aggresjon – fordi de anser mer omfattende militær tilstedeværelse og nok en runde sosiale nedskjæringer for uunngåelig, som svar på kapitalismens globale krise.

Den 1. januar listet den konservative Frankfurter Allgemeine Zeitung (FAZ) opp farene som Tyskland står overfor i 2019. «Fremtiden er i mørket. Tidvis virker det lettere å se lyset, andre ganger ganger virker det umulig,» begynner artikkelen. Internasjonal politikk hadde vært forutsigbar over lange strekk av øst-vest-konflikten. Selv etter terrorangrepene den 11. september 2001 «ble det nye mønsteret forutsigbart ganske raskt». Dagens situasjon ligner derimot hverken den ene eller den andre situasjonen.

«Vi lever i vanskelige tider,» fastslår FAZ. «Det er resultat av en rekke uberegnelige, bredt anlagte og vedvarende utviklingstrekk og aktører: En tøylesløs amerikansk president midt blandt alle de motstridende polene i hans kabinett; et EU lammet av Brexit-kaos; proteksjonisme som bremser opp verdensøkonomien; populisters nesten ustoppelige triumf, som har lagt seg på vestlige demokratier som mugg. Lista kan fortsettes.»

Avisa stiller opp fem risikoer «som kan ramme oss direkte». Først og fremst er det «Kaosfaktoren Trump.» Med James Mattis’ fratredelse som forsvarsminister har «fra et europeisk perspektiv, den amerikanske regjeringens siste transatlantiske stemme snudd ryggen til». Det som er sikkert er at «Trump ikke lenger vil koordinere sine sikkerhetspolitiske tiltak med sine partnere». Som ytterligere risikofaktorer nevner FAZ styrkingen av Taliban i Afghanistan, «kaoset i Syria», «Russland ante portas» (ved portene) og en gjenkomst av Al-Qaida.

Süddeutsche Zeitung ser også «Trumpisme» som den største utfordringen for Tyskland. Den amerikanske presidenten har så langt vært et skremmende, men ineffektiv «Twitter-troll». Det har nå endret seg. Stefan Kornelius, som forfattet lederen i Süddeutsche, siterer i likhet med FAZ forsvarsminister Mattis’ oppsigelsesbrev som bevis, i tillegg til en nasjonalistisk tale den amerikanske utenriksministeren Mike Pompeo holdt i Brussel mot EU. «Begge hendelsene viser at Trumpismen er ikke et personlighetsproblem, bak Trumpismen står en ideologisk bevegelse som ikke kunne vært mer radikal.»

Kornelius forsøker å skildre EU som en «respons på totalitarisme og nasjonalisme». Unionen forsvarer «liberalisme, multilateralisme og en allianseoppfatning som engang syntes å vise Europa en vei ut av den onde kretsen av krig og hat,» mot Trumps nasjonalisme, påstår han. «Aldri før har det moderne Europa og USA vært så splittet på et så grunnleggende anliggende om fred og orden.»

Det er bare tull, selvfølgelig. EU og dens medlemmer har vært involvert i nesten hver kriminell krig i Midtøsten de siste tre tiårene. Kornelius selv er en glødende NATO-supporter. I 2014, under Maidan-kuppet i Ukraina, var han en av de mest flerrende krigshisserne mot Russland.

Det som har forandret seg er relasjonen mellom amerikansk og europeisk – og spesielt tysk – imperialisme. Tidene da Tyskland var i stand til å reise seg til å bli «eksportverdensmester» i den amerikanske utenrikspolitikkens kjølvann er over. I stedet for å være partnere møtes USA og Tyskland nok en gang som rivaler. Og siden Tyskland fortsatt er USA militært underlegent, forsøker landet å selge forsvaret av sine egne økonomiske og geopolitiske interesser som en kamp for liberalisme og multilateralisme, mot amerikansk nasjonalisme.

Dette begynte lenge før valget av Trump. Så tidlig som i 2014 annonserte representanter for den tyske regjeringen at Tyskland måtte slutte å kommentere «verdenspolitikken bare fra sidelinjene» og spille rollen i militære termer som tilsvarer landets økonomiske tyngde. Siden da har det blitt ført en systematisk militær gjenopprusting.

Kommentaren i Süddeutsche avslutter også med en presserende appell om endelig å våkne opp. Kornelius beklager at Europa og Tyskland «fortsatt ikke erkjenner øyeblikkets presserende hast». «Trump lammer, hypnotiserer – men hvor er antiTrump-en?»

Ukemagasinet Der Spiegel er enda klarere. I sin Nytt-Års-utgaves lederartikkel krever Christiane Hoffmann en akselerert gjenopprusting. Veksten i utlegg for våpen til 2 prosent av brutto nasjonalprodukt (BNP), dvs. til anslagsvis € 70 milliarder per år, som nedfelt i regjeringens koalisjonsavtale, er åpenbart ikke nok for henne.

Den nåværende verden er en «verden uten Amerika», skriver hun under overskriften «Mer mot». NATOs bistandsgaranti fortjener ikke lenger benevnelsen. Den kan fortsatt være et vagt håp, men ingen garanti. Det er derfor tysk politikk «endelig må ha mot til åpent å debattere hvor mye sikkerhet Tyskland ønsker etter Amerika, hvor mye penger landet er villig til å bruke og hvor mye suverenitet det er villig til å oppgi for sitt forsvar, som bare kan være europeisk».

I sin nyttårstale bekreftet kansler Angela Merkel sin intensjon om å oppruste raskere. «Vi må ta på oss mer ansvar for våre egne interesser,» forlangte hun. I løpet av de to neste årene skal Tyskland «bli medlem av FNs sikkerhetsråd og arbeide for globale løsninger». Som motytelse «skal vårt forsvar også økes ytterligere».

Det er ingen opposisjon mot gjenkomsten av tysk militarisme blant partiene som er representert i Bundestag [det føderale parlamentet]. Fra ytrehøyrepartiet Alternative für Deutschland (AfD) til Die Grünen og til Die Linke [Venstrepartiet] er alle i favør for politikken, og spesielt hvis gjenopprustingen er berettiget som en reaksjon på Trump. Militarisme har derimot liten støtte i befolkningen. Bundeswehr [det tyske forsvaret] har store vanskeligheter med å finne tilstrekkelig med rekrutter og det store flertallet av befolkningen avviser økningen av våpenutleggene og troppeutplasseringen i NATO opp til den russiske grensa.

Dette er grunnen til at overvåkings- og politiapparatet også blir systematisk oppbygget og til at det høyreorientert ekstremistpartiet AfD blir styrket med stadig nye svertkampanjer mot flyktninger. Med gjenopplivingen av militarisme vender også styringsklassen tilbake til autoritære styreformer for å eliminere all motstand mot krig og dramatiske nivå av sosial ulikhet.

Som før Første og Andre verdenskrig har verden nok en gang kurs mot katastrofe dersom ikke arbeiderklassen griper inn i tide. Sozialistische Gleichheitspartei (Sosialistiske Likhetsparti) og Den internasjonale komitéen for den fjerde internationale (ICFI) kjemper for å bygge en antikrigsbevegelse basert på den internasjonale arbeiderklassen, som kombinerer kampen mot krig med kampen mot dens årsak, kapitalismen.