USAs sikkerhetsrådgiver John Bolton og utenriksminister Mike Pompeo har lagt ut på det som kan beskrives som en «tilbaketog»-turné i Midtøsten. Formålet er å forsikre amerikanske regionale allierte om at Washington ikke vil implementere beslutningen president Donald Trump annonserte i forrige måned om å gjennomføre en rask og total tilbaketrekking av amerikanske tropper fra Syria.

Da Trump kom med sin overraskende kunngjøring den 19. desember indikerte administrasjonens offisielle representanter at presidenten hadde beordret en fullstendig tilbaketrekking innen 30 dager. Han postet en video på Twitter der han erklærte: «Våre gutter, våre unge kvinner, våre menn, de kommer alle hjem og de kommer hjem nå. Vi vant.»

Kunngjøringen utløste en politisk brannstorm i Washington og førte til oppsigelser fra både James Mattis, den amerikanske forsvarsministeren, og Brett McGurk, den amerikanske utsending til den såkalte antiISIS-koalisjonen.

Ledende demokrater, så vel som redaksjonsstyrene i New York Times og Washington Post, reagerte som om himmelen hadde falt i hodet på dem. Tanken på at den illegale utplasseringen av amerikanske tropper i Syria skulle få en brå slutt ble behandlet som et veritabelt forræderi, mens general «Mad Dog» Mattis’ fratredelse fra administrasjonen ble beklaget som en tragedie for nasjonen. Den generelle linja var at USA hadde mistet en uerstattelig statsmann, ansett hans ansvar for krigsforbrytelser i Irak og Afghanistan og hans skryt om at «det er veldig moro å skyte» muslimer.

Løftet om å få slutt på de amerikanske krigene i Midtøsten og Afghanistan var en integrert del av plattformen for Trumps «America First» 2016-valgkampanje, som han anvendte med betydelig effekt mot sin rival Hillary Clinton, som var identifisert med endeløse amerikanske kriger og planer om en vesentlig eskalering av den amerikanske intervensjonen i Syria.

Det var ingenting pasifistisk ved Trumps agenda. Tvert imot var hans mål å avslutte militærkampanjer han så som meningsløse og sløsende, for å kunne omdirigere den amerikanske krigsmaskina mot den nakne forfølgelsen av amerikansk imperialismes økonomiske interesser, hovedsakelig gjennom forberedelsen for krig mot sin overordnede globale rival Kina.

Valget av tidspunkt for Trumps kunngjøring i forrige måned var utvilsomt drevet av administrasjonens intensiverende politiske krise, der den konfronterer multiple etterforskninger, som i sin tur er drevet frem av bitre forskjeller innen styringsetablissementet over utenrikspolitikken. Anklagene om russisk «innblanding» og «samspill» har sine utspring i Det demokratiske partiets innordning med de delene av styringsklassen og militær-etterretningsapparatet som motsetter seg ethvert taktisk skifte fra en direkte konfrontasjon med Russland, også på den syriske slagmarka.

Trump vet at slagordet «bring troppene hjem» resonerer i den amerikanske befolkningen, som har fått mer enn nok av et kvart århundre med kriger i Midtøsten, som bare har produsert millioner av døde, ødeleggelsen av hele samfunn og ødslingen av billioner av dollar.

Men under voksende trykk fra Pentagon, etterretningsbyråene og de toneangivende lagene av den amerikanske styringsklassen representert av topplederne i Kongressen, både demokrater og republikanere, har Trump blitt tvunget til å utvanne sitt krav om en slutt på den amerikanske Syria-intervensjonen.

Der den militære høyestekommandoen insisterer på at det ikke er mulig å trekke tilbake de amerikanske troppene innen 30 dager – offisielt et antall av 2.000, men med all sannsynlighet nærmere to ganger så mange – langt mindre bergene av våpen og ammunition som har strømmet inn i Syria, har det blitt utlagt til at fristen ville være fire måneder.

Trump distanserte seg så fra den tidsramma også og insisterte: «Jeg sa aldri at vi skulle gjør det så raskt.»

På mandag tvitret Trump: «Vi skal forlate i riktig tempo samtidig som vi fortsetter å slåss mot ISIS og gjør alt annet som er riktig og nødvendig!»

Denne kuvendinga kommer ikke som noen overraskelse. World Socialist Web Site advarte den 22. desember: «Alle som måtte tro at Trumps beslutninger om Syria og Afghanistan signalerer en ny æra av fred i Midtøsten eller andre steder på planeten, utsetter seg for noen uventede sjokk.»

«Først og fremst, dybden av den amerikanske imperialismens forpliktelse til sin kontroll over Midtøsten og Eurasia – en politikk den har forfulgt i årtier – er altfor stor til å reverseres av en presidents beslutning.»

«Senator Mark Warner, den rangerte demokraten i Senatets etterretningskomité, tvitret: ‘Som vi har sett med presidentens uberegnelige tilnærminger til Syria, er vårt nasjonale forsvar for viktig til å være gjenstand for presidentens tilfeldige innfall.’»

«Dessuten, Trump – som reagerer relativt alle de mange påtrykkene som spiller seg ut mot ham – endrer politikk og taktikk fra dag til dag. Det han erklærer i dag, kan bli trukket tilbake i morgen.»

Bolton, den høyreorienterte krigshisseren, ble sendt til Israel og Tyrkia for å gjøre det klart at Washingtons forpliktelser er å gjøre alt som er «riktig og nødvendig» i Syria. Han blir etterfulgt av Pompeo, som skal levere en tilsvarende melding til samlingen av monarkiske diktaturer og reaksjonære regimer som utgjør Washingtons antiIran-akse i den arabiske verden.

Den nasjonale sikkerhetsrådgiveren forklarte under reisen til Israel at det ikke er noen tidsfrist for tilbaketrekkingen av amerikanske tropper fra Syria, og at den illegale intervensjonen består med åpen ende. «Tidsplanen bestemmes av de politiske beslutningene som vi må treffe,» sa han.

Disse «politiske beslutningene» synes ikke bare å omfatte nedslaktingen av de siste restene av ISIS, men også beskyttelsen av den kurdiske YPG-militsen, som har tjent som Pentagons vesentligste proxy som bakkestyrke, men som blir vurdert av Tyrkias høyreorienterte regjering som en eksistensiell trussel. Også inkludert i disse «beslutningene» er tilbakerullingen av den iranske innflytelsen i Syria og den bredere regionen, og fullføringen av regimeendringsoperasjonen lansert i 2011 for å velte Damaskus-regjeringen til Bashar al-Assad.

Under sine møter med den israelske statsministeren Benjamin Netanyahu, leder for en regjering som har proklamert sin rett til å føre ubegrensede flyangrep mot mål i Syria, fremholdt Bolton muligheten for at selv om USA skulle trekke amerikanske tropper tilbake fra nordøst-Syria – mange av dem omplassert over grensa til al-Asad flybasen i Irak – kunne en permanent tilstedeværelse fortsatt opprettholdes ved den amerikanske basen ved al-Tanf, plassert på tvers av en strategisk vei som forbinder Teheran og Damaskus.

Enda mer illevarslende så kom Bolton med en advarsel til Assad-regjeringen om den skulle lansere angrep med kjemiske våpen, hvor som helst i Syria, under eller etter en amerikansk tilbaketrekking av tropper. Trump-administrasjonen har to ganger – i april 2017 og i april 2018 – brukt falske hendelser med kjemiske våpen som påskudd for å lansere rakettangrep mot Syria.

Bolton sa truende at dersom Washington skulle hevde at et nytt angrep med kjemiske våpen hadde funnet sted, da «ville mange alternativer være på bordet ... hvis de ikke lærte av de to foregående angrepene, så ville det neste bli mer uttalt.»

Betydningen av Boltons trussel ble klargjort i en spalte i Washington Post forfattet av Hugh Hewitt, en høyreorientert radio-talkshow-vert og tidligere offisiell representant i Reagan-administrasjonen, som støtter Trump og har vært enda mer høylytt i sin støtte for hans nasjonale sikkerhetsrådgiver.

«Som vi vet rapporterte Bob Woodward at da Trump beordret det andre angrepet mot Assad holdt forsvarsminister Jim Mattis igjen på noen av alternativene, blant annet den direkte målrettingen av Assad, som presidenten hadde beordret. ‘Vi skal ikke gjøre noe av det,’ rapporterte Woodward at Mattis skal ha sagt.»

«Meldingen synes klar for både Iran og Syria: USA omkonfigurerer; USA forlater ikke. Faktisk så kan det bli enda dødeligere.»

Følgelig har Trumps demagogiske løfte om å «bringe troppene hjem» bare satt scenen for en ny voldseskalering i Midtøsten og utover.

Underliggende for hele denne reaksjonære episoden er fraværet av en massebasert antikrigbevegelse i USA. Det i sin tur er knyttet til rollen som utøves av en klikk av pseudo-venstre organisasjoner, som bedragersk hevder å være «venstre» og «sosialistiske», som ikke bare har mislyktes i å motsette seg USAs intervensjon i Syria, men som har berettiget den under påskudd om «menneskerettigheter» og ved fremstillingen av CIA-støttede, al-Qaida-tilknyttede militser sluppet løs på landet som en «demokratisk revolusjon».

Representativ for disse tendensene er Den internasjonale sosialistiske organisasjonen (ISO), som opprettholdt en diskret to-ukers taushet om den bitre debatten i Washington om Trumps krav om tilbaketrekking av troppene, i påvente av å se hvilken vei vinden ville blåse i utenriksdepartementets kretser. Endelig publiserte organisasjonen den 3. januar en artikkel med tittelen «Ingen av dem bryr seg om syriske liv», der de nok en gang påkaller alle påskuddene om «menneskerettigheter» for amerikansk intervensjon, mens de beklager at Washington ikke har gitt tilstrekkelig støtte til CIAs «demokratiske opprør», og fordømmer de som opponerer mot imperialistisk intervensjon som «forsvarere av Assads terrorisme».

Slike organisasjoners geberder, der de samarbeider med Det demokratiske partiet, har tjent til å forvirre og demobilisere masseopposisjonen mot krig som eksisterer innen arbeiderklassen.

Veksten av klassekampen i USA og internasjonalt skaper forutsetningene for å reversere denne situasjonen gjennom utviklingen av en politisk massebevegelse av arbeiderklassen, i opposisjon til imperialistkrig og dens ultimate årsak, det kapitalistiske systemet.