Over 180 millioner arbeidere begynte på tirsdag en to-dagers generalstreik på tvers av India i protest mot statsminister Narendra Modis big-business-angrep på arbeiderklassen. Titusentalls arbeidere trosset trusler fra delstatsregjeringer om oppsigelser og lønnskutt, for å delta i den nasjonale arbeidsnedleggelsen.

Den enorme streiken, som fortsatte på onsdag, er en kraftig indikasjon på massemotstanden mot Modis hindu-overherredømme Bharatiya-Janatha-Party-ledende regjering (BJP), og dens økende angrep på arbeidsplasser, arbeidsbetingelser og grunnleggende demokratiske rettigheter.

Mens millioner av arbeidere demonstrerte sin beredskap for å slåss mot Modi-regjeringen, kalte fagforeningene og partiene som styrer dem for arbeidsnedleggelsen for å avlede den utbredte misnøyen og harmen over i valg av en alternativ big-business-regjering, som mest sannsynlig vil bli ledet av Congress Party etter det kommende nasjonalvalget i april-mai.

Det stalinistiske Indiske kommunistparti (marxistisk) eller CPM, og Indias kommunistparti eller KPI, og deres respektivt tilknyttede fagforeninger – Senter for indiske fagforeninger (CITU) og All India Trade Union Congress (AITUC) – spilte en sentral rolle i streiken.

CITU og AITUC slo seg sammen med det Congress-ledede Indian National Trade Union Congress og Labour Progressive Front (LPF), som er tilknyttet det høyreorienterte tamilske etnisitetsorienterte partiet DMK (Dravida Munnetra Kazhagam), for organiseringen arbeidsnedleggelsen.

Stalinistene, som ga «venstre» og «pro-arbeider» legitimering til disse borgerlige partiene, har ingen grunnleggende meningsforskjeller med Modis økonomiske tiltak, og de er forpliktet til Indias nære militær-strategiske partnerskap med USA.

Arbeidere fra sentrale økonomiske sektorer – bank, forsikring, transport, post, anganwadi (barnehager), gruver og ulike regjeringskontorer – deltok i tirsdagens streik.

Ifølge rapporter deltok arbeidere i delstater på tvers av hele landet, inkludert i Haryana og Punjab i nord, Assam, Meghalaya og Manipur i nordøst, Vest-Bengal, Bihar, Odisha og Jharkhand i øst, Tamil Nadu, Kerala og Karnataka i sør, Maharashtra, Rajasthan og Goa i vest, og Chhattisgarh i Sentral-India.

Streiken hadde størst innvirkning i Kerala, Vest-Bengal, Assam, Karnataka og Odisha med massesamlinger, marsjer og vei- og jernbaneblokader organisert i disse statene. Mens streiken bare delvis ble observert i Tamil Nadu, var det en totalnedstengning i statens to storbyer Coimbatore og Tiruppur.

I Kerala kom både offentlig og privat transport til stillstans der alt fra statstransporten, trehjulede kjøretøy og andre taxitjenester holdt seg av veiene. Sentrale statseide sektorer i staten, inkludert bank, forsikring, skatt, avgifts- og tolldirektoratkontor, riksrevisjonskontor og posttjenester ble vesentlig påvirket.

I staten Maharashtra begynte over 32.000 arbeidere i offentligtransport i Mombai en streik på ubestemt tid samme dag, med krav om høyere lønn og bedre arbeidsbetingelser. Mens den BJP-ledede statsregjeringen umiddelbart reagerte med å påberope seg den drakoniske Essential Services Maintenance Act, forlot ingen busser byens 27 depoter.

Alle kontraktansatte og halvparten av den faste arbeidsstyrken på stålverket Visakhapatnam deltok også i nasjonalstreiken. Visakhapatnam er det største industrielle knutepunktet i den sørlige staten Andhra Pradesh.

Den samlede deltakelsen av kontraktsarbeidere i streikeaksjonen var til tross for trusler om oppsigelser fra stålverkets ledelse. Bruken av lavtlønte kontraktsarbeidere er utbredt både i offentlig og privat sektor i India, og anvendes for å drive opp profitten, kutte lønninger og betingelser, og for å sette fastansatte og kontraktsarbeidere opp mot hverandre.

Den etnisitetsorienterte AIADMK-ledede Tamil-Nadu-statsregjeringen (All India Anna Dravida Munnetra Kazhagam) and den Trinamool Congress-ledede Vest-Bengal-regjeringen advarte statsansatte om at de konfronterte harde disiplinærtiltak dersom de deltok i generalstreiken.

Den BJP-ledede Goa-regjeringen påkalte Loven om vedlikehold av grunnleggende tjenester (Essential Services Maintenance Act) for å forby streiker i alle transporttjenester i staten. I forventning av en total nedleggelse av all offentlig transport stengte Karnataka-regjeringen ledet av Congress Party alle skoler og høgskoler i delstaten.

Mens CITU og AITUC kom med de vanlige demagogiske fordømmelsene av Modi-regjeringen er disse dannelsene fiendtlige mot enhver uavhengig politisk mobilisering av arbeiderklassen. De stalinistiske fagforbundsammenslutningene forsøker også å benytte generalstreiken til å appellere for et tettere samarbeid med den BJP-ledede staten og arbeidsgiverne.

En CITU-erklæring sa at Modi-regjeringen hadde «undergravd tre-partisme» og klaget over at den ikke har holdt en «Indian Labor Conference [det tredelte organet] på mer enn tre-og-et-halvt år.» Dette ble plukket opp og gjentatt av AITUC, der generalsekretæren Amarjeet Kaur beklaget at «det har ikke vært noe forsøk» fra Modis og BJPs side «for å strekke seg ut til fagforeningene». I den CPM-regjerte staten Kerala unntok fagforeningene turistarbeidere fra streiken, da de refererte til de potensielle økonomiske tapene enhver stopp i denne sektoren ville medføre.

CITU appellerte også til Vest-Bengals sjefminister Mamata Banerjee før tirsdagens streik. CITUs Vest-Bengal-komité-president Subhas Mukherjee skrev til den høyreorienterte antikommunistiske sjefministeren og oppfordret henne til å «ta positive skritt i den foreslåtte generalstreiken og løse problemer knyttet til åpningen av nedlagte enheter som Jessop, Hindustan Motors, Dunlop og gjenopplive havnene i Kolkata og Haldia».

Denne feige appellen fra stalinistene ble meldt da Banerjee fordømte streiken og forbød alle statsansatte regjeringsarbeidere fra å delta. Faktisk var det den hensynsløse forfølgelsen av «fritt markeds»-reformer av tidligere CPM-ledede Venstrefront-regjeringer i Vest-Bengal som banet veien for Banerjees Trinamool-Congress til makten i 2011.

Indiske supportere av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) distribuerte bengalske og tamilske språkversjoner av en WSWS-analyse av arbeidsnedleggelsen til streikende i Kolkata og Chennai, og diskuterte nødvendigheten av et sosialistisk internasjonalistisk perspektiv for å bekjempe Modi-regjeringens angrep.

I Chennai sa Ramesh Kumar, 55, fra Life Insurance Corporation, til WSWS at «Modis regjeringsstyre er forferdelig og fattige mennesker er mest berørt. Congress Party og BJP er begge det samme.»

Kumar ga uttrykk for noen av illusjonene fremmet av stalinistene om at en Congress-ledet regjering ville «vurdere» arbeideres krav. Men etter en diskusjon om historikken til både Congress Party og stalinistene, og behovet for en arbeiderregjering og for sosialistisk politikk, la han til: «Jeg tror en arbeiderregjering vil skape bedre økonomiske forhold for alle.»

En statstransportarbeider kritiserte partiene og fagforeningene som organiserte streiken. Han påpekte at opposisjonspartiet DMK i Tamil Nadu tidligere hadde innordnet seg med BJP og fordømte DMKs nåværende oppstilling sammen med Congress Party som «en opportunistisk allianse». Han ønsket nødvendigheten for å slåss for en arbeiderregjering velkommen og bemerket at «ingen andre snakker om dette».

Sathiyaseelan, en Uber-sjåfør og tidligere CITU-medlem fordømte alle fagforeningene. «CITU bare ivaretar sine kontorforvaltere og byr ikke mye oppmerksomhet til klagene fra grunnplanarbeiderne.

«Fagforeningene er ikke for arbeidere. Da politiet begynte å trakassere Uber- og Ola-sjåførene, kom ikke fagforeningene til deres forsvar, og jeg bestemte meg for å melde meg ut av CITU. Det er mange arbeidere som ikke deltar i streiken, hovedsakelig fordi de ikke har tillit til fagforeningene. Jeg liker hva du sier om ditt internasjonale parti og ditt nettsted, og skal se innom nettstedet ditt.»

En anganwadi-arbeider (barnepass) sa: «Jeg har jobbet som lærer i denne tjenesten i 35 år. Min månedslønn er 12.500 rupees [$ 178 / NOK 1.518], men en assistent får bare 7.000 rupees [$ 100 / NOK 853], selv med 12 års erfaring. Anganwadi-lønna var opprinnelig bare 2.500 rupees, men jeg valgte denne jobben med sikte på å få en statsjobb i fremtiden.»

I Kolkata sa Santanu Mondal, medlem av Den nasjonale føderasjonen av postarbeidere: «Som et resultat av en 2004-ordning ble tjenestemenn fra offentlig sektor fratatt en pensjonsordning. Vi er mot den nye bidragspensjonsordningen. Regjeringen implementerer ikke en Høyesterettsbeordring om minimumslønn for arbeidere. Vi krever at hver arbeider skal betales en månedslønn på 18.000 rupier [$ 257 / NOK 2.190]. Det er mange deltids-kontraktsinnleide arbeidere i postsektoren, men de blir bare betalt småtterier, bare 41,75 rupees per time.»

Sukomal Shad, medlem av Alahabad Bank Workers Union, sa: «Uavhengig av hvem som kommer til makten, skal vi fortsette å kjempe for våre krav, som har blitt forsømt av alle tidligere påfølgende regjeringer. Fremtiden er usikker, men våre krav er legitime.»