En rekke foretaksmedier har begynt året med å publisere skamløse og hånende angrep på WikiLeaks og grunnleggeren Julian Assange.

Dekningen har karakter av å være en koordinert politisk kampanje, med de mest illevarslende motiver. Målet er å legitimere den amerikanske og den britiske regjeringens opptrappede forfølgelse av Assange, der de jakter på journalisten og utgiveren på grunn av WikiLeaks’ avsløringer av deres krigsforbrytelser, diplomatiske intriger og ulovlige spionering på både den amerikanske og hele verdens befolkning.

Nesten identiske artikler ble publisert denne uka i noen av de mest fremtredende publikasjonene rundt om i verden, deriblant London Times, Washington Post og Australian. Alle av artiklene er sentrert på personlig sverting av Assange og forsøk på å nedtone den enorme trusselen mot demokratiske rettigheter som reises av den USA-ledende vendettaen mot ham.

Påskudd for den giftige utgytelsen var publiseringen av en konfidensiell e-post WikiLeaks sendte til medieorganisasjoner, der de avsannet 140 falskheter om Assange som har dukket opp i pressen. Dokumentet krevde at e-postens mottakere avstår fra å presentere de ærekrenkende utsagnene som fakta.

En versjon av e-posten ble først publisert på nettet den 7. januar av Emma Best, en selvoppnevnt «transparensaktivist». Bests «aktivisme» har inkludert utallige fordømmelser av WikiLeaks, som rene ekko av den amerikanske regjeringens og dens etterretningstjenesters hovedtematikk. Hun kom til medieprominens i fjor ved å «lekke» private online-diskusjoner mellom WikiLeaks-supportere.

Gjennomgangstonen i dekningen som etterfulgte Bests blogginnlegg er oppsummert av et utvalg av medieoverskrifter: «Julian Assange består ikke luktetesten» (Washington Post), «WikiLeaks Vil Ikke Ha Reportere Som Dekker Julian Assanges ‘Slette Personlige Hygiene’» (Observer), «WikiLeaks vil at folk skal slutte å si at Julian Assange bleker håret sitt, spiser med hendene eller har dårlig hygiene» (Business Insider Australia), og «WikiLeaks vil ikke at du skal si at Julian Assange bor i et skap ‘under trappa’» (Mashable).

Med andre ord grep en rekke publikasjoner til e-posten som en anledning til å skrike ut noen av de mest nedverdigende løgnene de tidligere har sirkulert om Assange, for å underminere den folkelige massestøtten han nyter.

Man kunne ikke ane fra artiklene at deres fokus er på en av verdens fremste politiske fanger, med et krav på asyl som har blitt opprettholdt av De forente nasjoner. Eller at leger gjentatte ganger har advart om at Assanges pågående ufrivillige internering i den lille ekvadorianske ambassaden i London utgjør en stor fare for hans raskt forverrende helse.

De individene som anbrakte sine bylines [forfatternavn] for svertingen av Assange bryr seg heller ikke om at den amerikanske innsatsen for å jakte ham ned er rettet inn på å fjerne pressefrihet og skape en juridisk presedens for fengsling av enhver journalist eller varsler som utfordrer de rådende makter.

De er representanter for det den globalt respekterte journalisten og filmskaperen John Pilger med berettigelse omtalte som «Vichy-journalistikk», etter det franske regimet som kollaborerte med naziokkupasjonen av landet under Andre verdenskrig. Deres mål er å undertrykke sannheten, sverte de som avslører regjeringsforbrytelser og forsvare status quo.

Etablissementsmedienes holdning til WikiLeaks ble oppsummert av artikkelen i Times, som ble prominent re-publisert i Australian. Den fordømte Assange for hans «lange karriere med lekking av andres hemmeligheter». Observer fordømte på samme måte «absolutister for regjeringstransparens».

Artikkelens forfattere, og organisasjonene som publiserer deres skitt, gjør ikke noe forsøk på å skjule det faktum at de helhjertet identifiserer seg med etterretningstjenestene, myndighetene og foretakene som fikk deres korrupsjon og forbrytelser eksponert av WikiLeaks. De er fortvilte over at WikiLeaks’ publiseringer har dokumentert amerikanske krigsforbrytelser i Irak og Afghanistan av en historisk størrelsesorden, USAs imperialistiske innblandinger over hele verden og CIAs spionering, for bare å nevne noen av organisasjonens mest bemerkelsesverdige avsløringer.

WikiLeaks’ e-post-melding pekte på sammenhengen mellom regjeringsinteressene og distribusjonen av svertingen av Assange.

Dokumentet erklærte at WikiLeaks har publisert «De største, mest nøyaktige lekkasjene i CIAs, UDs, Pentagons, amerikansk politikks og Saudi-Arabias historie, blant mange andres. Helt forutsigbart, gitt noen av disse enhetenes karakter, har det blitt spredt mange falskheter om WikiLeaks og organisasjonens utgiver.»

E-posten bemerket at medieløgnene om Assange har eskalert siden mars i fjor, da Ecuador stengte av hans kommunikasjon, internett-tilgang og nektet hans rett til å motta så godt som alle besøk. WikiLeaks observerte at omfanget av angrep mot deres grunnlegger «kanskje var fordi det er den feilaktige oppfatningen at Mr. Assange under slike alvorlige omstendigheter ikke har noen virkemidler til å forsvare sitt renomé fra falskheter».

WikiLeaks fremhevet spesielt en Guardian-artikkel sist november, som hevdet at Assange møtte den amerikanske politiske lobbyisten og konsulenten Paul Manafort ved den ekvadorianske ambassaden i 2013, 2015 og tidlig i 2016. Påstanden var innrettet på å knytte WikiLeaks’ grunnlegger til Manafort, som senere tjente som en Trump-kampanjerådgiver og har vært et sentralt mål for en amerikansk spesialråds granskning om påstått samspill mellom Trump og den russiske regjeringen.

Siden november har artikkelen blitt fullstendig diskreditert. Guardians redaktør Kath Viner og artikkelforfatterne – helt spesielt antiWikiLeaks-smøreren Luke Harding – har unnveket alle spørsmål om den forfalskede karakteren av deres påstander, og de har ikke gjort noe forsøk på å underbygge dem.

Til tross for dette gjentok mange av kommentarene til WikiLeaks’ e-post Guardians løgner, der de bare i forbifarten bemerket at de hadde blitt motsagt. Mange av artiklene hevdet, uten noen sannsynliggjøring, et forhold mellom WikiLeaks og Russland. Business Insider Australia uttalte frydefullt: «Noen ser WikiLeaks som et redskap for russisk etterretning, gitt Russlands innblanding i USAs 2016-presidentvalg og WikiLeaks’ rolle i utgivelsen av private e-post-meldinger fra Hillary Clintons medarbeider John Podesta.»

I virkeligheten publiserte WikiLeaks lekkede dokumenter i 2016 som avslørte at Den demokratiske nasjonalkomitéen (DNC) forsøkte å rigge partiets primærvalg mot senator Bernie Sanders, på vegne av krigshisseren og big-business-operatøren Hillary Clinton. WikiLeaks publiserte også hemmelige taler holdt av Clinton for Wall-Street-banker, der hun lovet å fremme deres interesser.

Ingen av de svertende artiklene mot Assange tok seg bryet å nevne at WikiLeaks har publisert hundretusenvis av dokumenter fra Russland, der mange eksponerer det autoritære regimet til Vladimir Putin.

At de siste bakvaskelsene mot Assange ble fremtredende presentert av Australian og Sydney Morning Herald, fremhever bare de australske medienes skammelige rolle i angrepene på WikiLeaks-utgiveren, som er australsk statsborger.

Både det australske politiske etablissementet og deres medier er medskyldige, og det understreker betydningen av demonstrasjonene som er kalt for av Socialist Equality Party (SEP) i Sydney og Melbourne i mars. SEP vil slåss for å mobilisere arbeiderklassen rundt kravet om at den australske regjeringen må anvende sine diplomatiske mandater og sitt rettslige skjønn for å sikre Assanges trygge retur til Australia, med en betingelsesløs garanti mot utlevering til USA.