Indiske arbeidere trenger revolusjonært sosialistisk program for å bekjempe sosial ruinering og politisk reaksjon

Av Deepal Jayesekera og Keith Jones
12 January 2019

Titalls-millioner arbeidere og unge mennesker deltok på tirsdag og onsdag i den 48-timers nasjonale streiken i India, mot den sosialt brennbare «pro-investor» økonomipolitikken til den BJP-ledede regjeringen – det vil si mot rå innstramming, privatiseringer, promoteringen av usikkert kontraktsarbeid, makuleringen av miljø- og arbeidsplassbetingelser og sikkerhetsstandarder, overdådige skattelettelser for big business og de rike, og tyngende skatteøkninger for arbeidere og de fattige i landet. ICFI/WSWS-supportere førte kampanje blant streikende arbeidere i Chennai og Kolkata begge dagene, der de blant annet distribuerte denne WSWS-artikkelen.

World Socialist Web Site hilser arbeidernes beredskap til å gjøre økonomiske ofre og utsette seg for risiko for represalier og til og med oppsigelse, for å bekjempe BJP-regjeringen.

Anil og Mukesh Ambani, Gautam Adani og andre milliardæroligarker skjøv Narendra Modi og hans hindu-overherredømme-parti BJP til makten, for å intensivere klassekrigen mot arbeiderklassen og mer aggressivt forfølge det indiske borgerskapets store maktambisjoner. Og BJP har gjort nettopp det. Den fire-og-et-halvt-år-gamle BJP-regjeringen har fyrt opp under religions- og etnisitetsbasert reaksjon, styrket statens repressive apparat (inkludert at den har tilranet seg retten til å spionere på all elektronisk kommunikasjon og data), den har kraftig utvidet Indias militærstrategiske allianse med amerikansk imperialisme, og har akselerert styringsklassens pådriv for å gjøre India til den fremste billigarbeidsplattformen for global kapitalisme.

Men arbeidere må være årvåkne.

Proteststreiken den 8. og 9. januar ledes politisk av fagforeninger og politiske partier som er en integrert del av det indiske etablissementet, og som har spilt en sentral rolle i gjennomføringen og undertrykkingen av motstanden mot den indiske kapitalistelitens nå mer enn en et kvart-århundre-gamle «pro markeds»-agenda.

Dette gjelder ikke bare Den indiske nasjonale fagforeningskongressen (INTUC), som er en forlenget arm av det big-business-orienterte Congress Party, som også Labour Progressive Front (LPF) er, fagforeningsfløyen til partiet DMK, en nøkkelalliert med Congress Party og ett av det tamilske borgerskapets to hovedpartier. Det gjelder like mye for de to stalinistiske parlamentspartiene, Kommunistpartiet i India (Marxistisk) kjent som CPM, og Indias kommunistparti kjent som KPI, og begges partienes respektive fagforeninger, Center for Indian Trade Unions (CITU) og All India Trade Union Congress (AITUC).

Når stalinistene og de forskjellige sentrale fagforeningsorganene promoterer aksjonene den 8. og 9. januar som en «generalstreik», er de engasjert i et kynisk politisk bedrageri.

Generalstreiken vil for alltid være knyttet til den russiske arbeiderklassens revolusjonære

bestrebelser ved begynnelsen av det forrige århundret – bestrebelser som gjennom utviklingen av de sosialistiske arbeidernes bevegelse førte til fremveksten av arbeiderklassen som en uavhengig politisk kraft, og som under ledelse av det bolsjevikiske partiet til Lenin og Trotskij kulminerte med arbeidernes erobring av makten.

Men så langt fra å kjempe for arbeiderklassens uavhengige politiske mobilisering, søker stalinistene og foreningsapparatene å slukke den.

Deres mål er å bruke to-dagers-proteststreiken til å kontrollere den stadig mer militante opposisjonen til arbeiderklassen og de fattige i landsbygdregionene, og avlede den bak pådrivet fra en seksjon av den indiske styringseliten for å føre en alternativ høyreorientert regjering til makten etter generalvalgene i april-mai.

For stalinistene er streiken et fullstendig underordnet anliggende i forhold til 2019-valgene, eller hva CPM kaller «det store slaget» foran oss, og deres innsatser for å mønstre stemmer for å få valgt «en alternativ sekulær regjering». Det betyr å innsette en big-business-regjering ved makten i New Delhi, minus BJP.

En slik regjering vil være tilsvarende de foregående «sekulære» regjeringene, de fleste ledet av Congress Party, som CPM og deres Venstrefront bidro til å støtte opp i parlamentet fra 1989 til 2008, og som alltid uunngåelig implementerte borgerskapets sosialt brennbare, nyliberal agenda, mens de smidde tettere bånd med Washington.Bare det at idag, et tiår etter finanskrasjet i 2008, er verdenskapitalismen ridd av en systemisk krise. Følgelig vil neste regjering måtte pålegge den indiske og den globale kapitalens agenda enda mer hensynsløst. Uansett hvilken sammensetning, enten regjeringen blir dannet av BJP eller en stalinistisk støttet «sekulær» koalisjon, basert enten på Congress eller en «tredje front» av region- og kaste-baserte partier, vil den neste regjeringen ha som oppgave dramatisk å øke utbyttingen av Indias arbeidere og slitere, for å tiltrekke seg utenlandske investeringer og fange seg oversjøiske markeder.

Congress høster allerede utbyttet av stalinistenes innsats for å fremme partiet, borgerskapets tradisjonelle styringsparti, som arbeidende menneskers viktigste allierte i kampen mot BJP. INTUC-presidenten G. Sanjeeva Reddy, som er tidligere Congress-parlamentariker, bruker skamløst «generalstreiken» til å portrettere Congress-presidenten Rahul Gandhi som en «venn» av arbeiderklassen og en fremtidig leder av en «progressiv regjering».

Hvorfor CPM og fagforeningene nekter å forsvare de falskt fengslede Maruti Suzuki-arbeiderne

Stalinistenes og alle fagforeningenes reelle holdning til klassekampen er karakterisert av deres benektelse for engang å nevne, langt mindre kreve den umiddelbare og betingelsesløse frigivelsen av de 13 bilarbeiderne fra Maruti Suzuki som er fengslet for livstid på falske mordanklager. Den eneste «forbrytelsen» disse arbeiderne begikk var å utfordre ‘sweatshop’-forholdene som råder i Indias nye globalt-forbundne produksjonsindustrier. Likevel behandler stalinistene dem som pariaene fra 1800-tallets Sør-India, selv om arbeidsgiverne rutinemessig truer arbeidere med å «gjøre en Maruti Suzuki» for å kvele enhver motstand.

Stalinistene skyr Maruti-Suzuki-arbeiderne fordi de frykter deres militante eksempel, og enda viktigere, fordi de erkjenner at en kampanje som knytter forsvaret for Maruti-Suzuki-arbeiderne til kampen mot fattigdomslønninger og usikre arbeidsbetingelser, ville sprenge deres allianse med Congress Party og deres fagforeningers koselige, korporatistiske relasjoner med big business.

Arbeiderklassen må raskest mulig gjøre opp et kritisk balanseregnskap over de stalinistiske partienes og fagforeningenes rolle og anta en helt ny strategi – en strategi basert på den uavhengige politisk mobiliseringen av arbeiderklassen mot alle fraksjoner av borgerskapet, og på det grunnlaget samle landsbygdmassene og alle de undertrykte, i kampen for en arbeidernes og bøndenes regjering og for en sosialistisk omorganisering av samfunnet.

Som de har gjort de siste tre tiårene peker stalinistene på forbrytelsene BJP og partiets hinduistiske allierte har begått, for ikke å tiltale den indiske kapitalismen og varsle arbeiderklassen om styringsklassens omfavnelse av reaksjon, og det indiske demokratiets sykdom; men heller som en falsk berettigelse for deres systematiske underordning av arbeiderklassen til Congress og en rekke høyreorienterte region- og kaste-baserte partier.

Når valgene i 2019 nærmer seg hamrer stalinistene på med at arbeidende mennesker må «redde demokratiet» og «redde forfatningen» ved å støtte etableringen av en big-business-, ikke-BJP-regjering.

Det er ingen tvil om at BJP er en ondskapsfull fiende av arbeidende mennesker. Men påstanden om at indiske arbeidere kan beseire reaksjon og forsvare demokratiske rettigheter ved å klamre seg til borgerskapets skjorteflak og ved å sette sin tillit til de råtnende «demokratiske» institusjonene til den indiske staten – institusjoner som rutinemessig undertrykker arbeidernes kamper og som har konspirert i forfølgelsen og tildekkingen av den ene religions- og etnisitetsbaserte grusomheten etter den andre – er en uhyrlig løgn.

Faktisk, hvis det hinduistiske høyre har vært i stand til å vokse til en slik trussel, er det nettopp på grunn av den kriminelle politikken som stalinistene forfølger. Deres systematiske undertrykking av klassekampen; deres gjennomføring av hva de selv innrømmer er en «pro-investor» politikk i de delstatene der de har hatt makten, som i Vest-Bengal; og deres underordning av arbeiderklassen til Congress og de andre borgerlige partiene, under påskudd av å opponere mot det hinduistiske høyre – nettopp det er det som har gjødslet grunnen som reaksjonen fikk vokse i.Fordi arbeiderklassen har blitt forhindret fra å fremme sin egen sosialistiske løsning på den sosiale krisen har BJP vært i stand til demagogisk å utnytte den folkelige harmen over den ødeleggende virkningen av den nyliberale politikken som forfølges av de ulike stalinistiske «sekulære» regjeringene.

Den kapitalistiske krisen og det borgerlige demokratiets sammenbrudd

Modi-regjeringen er det indiske uttrykket for et globalt fenomen. Verdenskapitalismen, som er hensunket i sin mest alvorlige krise siden 1930-årene, spyr opp reaksjon. Anført av USA gjenoppruster imperialistmaktene raskt. Overalt forflytter styringseliten seg raskt til høyre, oppildner til nasjonal-etniske og religiøse splittelser, og vender seg til autoritære styreformer.

Ikke bare den fascistorienterte Trump, men det ekstreme høyrepartiet Lega i Italia, det nynazistiske AfD som er den offisielle opposisjonen i det tyske parlamentet, og Brasils ultrahøyre, pro-militære president Jair Bolsonaro, forkaster alle borgerlig-demokratiske normer. Det gjør også de angivelige fortalerne for liberalisme.

I USA fører Det demokratiske partiet en kampanje for å sensurere internett for å forhindre spredningen av opposisjonelle, spesielt antikrig og sosialistiske synspunkter. Og demokratene samspiller med militær-etterretningstjenestene for å fjerne Trump ved hjelp av palasskuppets metoder, fordi de vil at Washington skal forfølge en mer krigshissende politikk mot Russland. Den franske presidenten Emanuel Macron normaliserte «unntaks»- og «antiterrorisme»-fullmaktene, og bruker dem til å presse gjennom massive angrep på arbeidernes sosiale rettigheter.

Den eneste levedyktige strategien for å forsvare demokratiske rettigheter og beseire reaksjon, er den som er basert på den internasjonale klassekampen og den politiske mobiliseringen av arbeiderklassen mot den avskyelige kapitalistiske sosiale orden.

I 2018 begynte arbeiderklassen å bryte igjennom kamphindringene som har vært etablert av CPMs og INTUCs internasjonale motparter, de pro-kapitalistiske fagforeningene og de sosialdemokratiske partiene, og pseudo-venstre-partier som Syriza i Hellas. De gule vestenes bevegelse i Frankrike eksemplifiserer dette globale oppsvinget mot kapitalistisk innstramming og sosial ulikhet, og det faktum at arbeiderklassens opposisjon utvikler seg utenfor og i stadig større grad i åpen opposisjon mot etablissementets «venstre»-partier og fagforeninger.

For å hevde sine klasseinteresser trenger arbeidere i India nye kamporganisasjoner, som er helt uavhengige av de stalinistiske partiene og foreningsapparatene, og som er underlagt deres egen kontroll. Indiske arbeidere bør følge eksemplet fra plantasjearbeiderne på Abbotsleigh-teplantasjen på Sri Lanka, som svarte på fagforeningenes pålegging av arbeidsgivernes angrep med å opprette en grunnplan-aksjonskomité for å føre kampen for sine grunnleggende rettigheter.

Fremfor alt trenger arbeiderklassen et revolusjonært parti til å være spydspiss i kampen for arbeidernes makt, og for å koordinere deres kamp på et globalt plan. Det partiet er Den fjerde internasjonale og de nasjonale seksjonene – blant annet i Sør-Asia, Socialist Equality Party (Sri Lanka).

Den fjerde internasjonale, grunnlagt av Leo Trotskij i 1938, har forsvart og utviklet programmet for internasjonal sosialisme mot imperialismen og alle dens agenturer, fremfor alt det sovjetiske stalinistiske byråkratiet – de politiske mentorene til CPM og

KPI – som forrådte Den russiske revolusjonen av 1917 under det nasjonalistiske banneret om «sosialisme i ett land», og som til slutt restaurerte kapitalismen i det tidligere Sovjetunionen. Ledet siden 1953 av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI), legemliggjør partiet alle de strategiske lærdommene fra den internasjonale arbeiderklassens kamper, både seire og nederlag, i det forrige århundret og de to første tiårene av det 21. århundret.

Arbeidere og ungdommer: opponer mot sosial ulikhet, kapitalistisk reaksjon og krig. Ta opp kampen for internasjonal sosialisme. Bygg den indiske seksjonen av ICFI.

Forfatterne anbefaler også:India’s unions to hold two-day ‘‘general strike’’ next week[5. januar 2019]Indisk rettsinstans avvise Maruti-Suzuki-arbeidernes anmodning om kausjon[23. oktober 2018]