Macron lanserer bedragersk «nasjonaldebatt» om «gul vest»-protester

Av Alex Lantier
12 January 2019

Statsminister Edouard Philippes annonsering på torsdag av neste ukes lansering av en «stor nasjonaldebatt» om kravene fra de «gule vest»-protestene var en fiasko. Akkurat som hans tidligere tilbud om midlertidig å øke minimumslønna via en økning av bonuser er det et blatant forsøk på å kvele opposisjonen mens regjeringen under dekke av noen få tomme fraser fortsetter den reaksjonære politikken med innstramminger og militarisme.

Til og med før Philippe uttalte seg for å oppsummere konklusjonene fra et ministerrådsmøte på Elysée-presidentpalasset var Nasjonalkommisjonen for offentlig debatt (CNDP) diskreditert. Kommisjonspresidenten, den høyreorienterte politikeren Chantal Jouanno hadde kunngjort at hun var i harnisk etter det offentlige ramaskriket over hennes årslønn på € 176.400 [NOK 1.719.776], og at hun nektet å organisere debatten. Ikke desto mindre nektet hun å trekke seg og hever fortsatt sin ublue lønn, selv om hun nekter å gjøre det arbeidet hun angivelig blir betalt for å utføre.

Det fremprovoserte bredt raseri blant «gule vester» og arbeidere. Som journalisten Vincent Jauvert bemerket på France Info har franske senatsgranskninger funnet at «ledere for slike høye administrative myndigheter ofte er svært godt betalt ... for minimalt med arbeid.»

Denne observasjonen om den fiktive karakteren av arbeidet til Jouanno og andre av statens topp embetsrepresentanter taler volumer om karakteren av den «store nasjonaldebatten» Macron ønsker at hennes kommisjon skal organisere. Hans hensikt med denne debatten er ikke at den skal føre til en justering av hans politikk for å gjenspeile den folkelige motstanden mot innstramminger, sosial ulikhet og krig, men å utstede noen få propagandafraser for å «selge» de bankdiktatene som Macron pålegger.

Philippes tale fra Elysée-palasset viste seg å være så hul at selv BFMTV-journalister sto igjen tomhendte og beklaget at «mye usikkerhet» gjensto om innholdet av den «store nasjonaldebatten».

«I den nåværende fasen i vårt land må vi være både ekstremt åpne for en nyttig og produktiv debatt, og åpenbart helt ekstremt faste på de republikanske institusjonenes funksjoner,» forklarte Philippe. Mens han sa at han ville avsløre detaljene først på mandag, foreslo han å organisere debatten i ulike fora: «lokale initiativmøter», «mobile stands», digitale plattformer, eller «regionale borgerkonferanser» der deltakerne ville bli utvalgt av staten, angivelig på tilfeldighetsbasis.

Ingen detaljer fremkom om hvilke politiske retningslinjer Philippe hadde å foreslå. De fire debatt-temaene reist av alle de ministrene som siden har uttalt seg om saken, er skatter, statspolitikkens effektivitet, den økologiske overgangen og statsborgerskap. Det siste temaet ser ut til å være den xenofobiske debatten om nasjonalidentitet og sekularisme – det vil si, mot utlendinger og muslimske religiøse klesplagg – som Macron nevnte den 10. desember, da han foreslo den «store nasjonaldebatten».

Siden Macron stabeint nekter å gå tilbake på sin kansellering av Formueskatten, vil debatten om skatter og statlig effektivitet koke ned til forsvaret av det finansielle aristokratiets formuer ved å kutte skatter og intensivere innstrammingspolitikken som fremfor alt er rettet mot arbeidere. Regjeringen gir seg selv manøvreringsrom ved å forsøke å tvinge gjennom denne antidemokratiske politikken under dekke av enten «økologisk» eller rett ut xenofobisk og nyfascistisk retorikk.

Forsøk på å gi et progressivt anstrøk til debatten forhindres av hykleri og løgner.

Byområdeminister Julien Denormandie har erklært at avskaffelsen av dødsstraffen og av demokratiske rettigheter knyttet til seksualitet ville være utenfor nasjonaldebattens rammer. Han forklarte: «En stor debatt er ikke en stor overgivelse. ... Retten til abort, avskaffelsen av dødsstraffen og retten til homofilt ekteskap er sosiale fremskritt. Men vi husker alle de ekstremt bitre og splittende debattene som fant sted over spørsmålet om homofilt ekteskap. Så det kan ikke være noe spørsmål om å gå tilbake på dette sosiale fremskrittet.»

Dette er en kynisk manøver som sikter på å berolige de smale sjiktene i den velstående middelklassen som oppsto fra bevegelsene rundt den grønne politikken og post-1968-studentprotestene, som er likegyldige overfor arbeidernes økonomiske forhold, frykter de «gule vestene» og er som besatt opptatt bare av sine egne livsstiler.

Forestillingen om at Macron-regjeringen forsvarer demokratiske rettigheter mot befolkningen, er et politisk bedrageri. De «gule vest»-protestene er ikke fiendtlige mot abort eller homofilt ekteskap og de krever heller ikke gjenopptakelse av dødsstraffen. Macron-regjeringen forsvarer ikke demokratiske rettigheter, men rikdommen og makten til det finansielle aristokratiet, som mobiliserer pansrede kjøretøy og titusenvis av opprørspoliti. Med sin erklæring om støtte til fascistdiktatoren Philippe Pétain har Macron gjort det klart at han har til hensikt å bygge en politistat.

I denne sammenhengen er den største faren for retten til abort og homofilt ekteskap at staten selv kunne angripe disse rettighetene som ble skrevet inn i loven av Sosialistpartiet (PS), et big-business-parti som nå er bredt hatet, der det søker å dyrke sin base i opprørspolitiet og andre sjikt nært det ytre høyre.

Som WSWS og Parti de l'égalité socialiste (PES) har insistert gjennom hele tiden med de «gule vest»-protestene, vil arbeidere ikke få noe fra Macron eller fra hans støttespillere i Den europeiske unionen (EU). Opptakten til hans «store nasjonaldebatt» har bare bekreftet denne vurderingen. Mens klassekampen vokser i Frankrike og over hele verden er den eneste veien videre en mobilisering og organisering av arbeiderklassen, uavhengig av fagforeningene, i en politisk kamp mot EU og kapitalistklassen.

I denne kampen insisterer PES på at det eneste levedyktige perspektivet for arbeidere er å overføre makt til uavhengige organisasjoner skapt av arbeiderklassen. Alle tilbudene om bistand eller debatt fra pro-kapitalisme-politikere eller -partier vil vise seg å være feller for arbeiderne. «De gule vestenes» krav om sosial likestilling, lønnsøkninger og en slutt på krig og politiundertrykking er krav som er uforenlige med kapitalismen, og som krever arbeiderklassens internasjonale kamp for sosialisme.

Påstander om at «de gule vestene» kan forbinde seg med de ulike borgerlige populistpartiene på tvers av Europa er politiske løgner. Den eneste måten å tilfredsstille de presserende sosiale behovene til arbeidere og undertrykte deler av middelklassen, er en besluttsom ekspropriering av de finansielle aristokratiene i en internasjonal skala.

Dette fremgår også av analysen av de folkelige kravene presentert av Foreningen av franske borgermestre fra landsområdene (AMRF) i sammenheng med regjeringens «klagebrev»-kampanje, utført av av AMRFs president Vanik Berberian.

Berberian fortalte til Le Point at «den aller største bekymringen er spørsmålet om kjøpekraft. Den nest-øverste er sosial urettferdighet. I dag har det franske folket ikke en felles levestandard, og gapene mellom de forskjellige gruppene blir stadig større. En skatteheving på drivstoff kan ikke føre til noen problemer for en leder i jobb, men det er katastrofalt for en pensjonist på € 500 i måneden [NOK 4.875], og som ikke har annet valg enn å bruke bilen sin. Spørsmålene om oversjøisk skatteoptimalisering oppfattes også som en utålelig sosial urettferdighet.»

Han la til: «En annen kilde til bekymring er observasjonen av at det er en bred nedgang i levestandarden, inkludert i øvre lag i middelklassen, som føler seg trukket ned mot bunnen. Og i siste instans, fjerningen av offentlige tjenester i landsbygdregionene gir en følelse av utestengning.»

Spurt om innvandring, sa han: «Kravene indikerer at dette ikke er et problem av noen stor betydning, i alle fall ikke i landbygdområdene, da det bare kommer på 8. plass over bekymringene. Det bekrefter det vi har sagt i årevis: Hvis nyfascistene noen ganger får enorm stemmeoppslutning i de landlige områdene der det er få eller ingen utlendinger, er det fordi et annet problem faktisk er involvert. ... Jeg inviterer dere til å se for dere selv, det er mange landsbyer der utlendinger lever uten å forårsake noen problemer, tvert imot.»