Trump ved Rubikon

12 January 2019

President Donald Trump besøkte USAs sørlige grense på torsdag, der han fortsatte å selge sine løgnaktige påstander om at landet er i kjeven av en krise forårsaket av kriminelle med narkotika som flommer inn fra Mexico.

På vei til Texas gjentok Trump sine trusler om å få slutt på den pågående regjeringsnedleggelsen ved å erklære en nasjonal nødssituasjon, for å omgå Kongressen og appropriere midlene for å bygge en grensemur.

«Jeg har den absolutte retten til å erklære en nasjonal nødssituasjon,» sa Trump. «Sannsynligvis vil jeg gjøre det ... Jeg vil nesten si definitivt. Dette er en nasjonal nødssituasjon.»

Ved å true om å overstyre Kongressen med en «nødssituasjon» gjør Trump det klart at han er villig til å bruke presidentskapet til effektivt å avskaffe separasjonen av maktbemyndigelser, og markerer derved en milepæl i destruksjonen av det amerikanske demokratiet.

Denne trusselen er fullbyrdelsen av de systematiske bestrebelsene under både Bush- og Obama-administrasjonene om å utvide presidentskapets bemyndigelser for å undergrave grunnprinsippene for demokratisk styre og de grunnleggende rettighetene som er beskyttet av forfatningen [‘the Constitution’].

Etter det stjålne valget i 2000 brukte Bush-administrasjonen 9/11-terrorangrepene til å haste igjennom ‘the Patriot Act’ og implementere en rekke forfatningsstridige politiske retningslinjer, deriblandt ubegrenset internering, tortur og innenlandsk overvåkning uten rettskjennelse. Den pseudo-juridiske begrunnelsen var at presidenten, som øverstkommanderende for militæret, har så godt som ubegrenset myndighet til maktutøvelse.

Obama-administrasjonen anvendte denne presedensen til å kreve sin rett til å kunne myrde amerikanske statsborgere, også innenfor USAs grenser, uten offerets krav på en juridisk prosess, og i 2013 til å kunne innføre krigsrett i Boston.

Trump, i sin utilslørte kriminalitet, bringer denne prosessen til en kulminering ved anvendelsen av en «nødssituasjon» for å motsette seg Kongressen i en innenrikspolitisk krise.

En slik handling ville konsentrere en ny mekanisme i hans hender, og i hans etterfølgeres, for utøvelsen av uhemmet presidentmakt. I dette fundamentalt nye politiske systemet kan de enorme ressursene som regelmessig tildeles militæret av Kongressen håndheves av presidenten for å utøve handlinger ikke bare internasjonalt, men også innen USA selv.

Hvis det er noe som utgjør «store forbrytelser og forseelser» og derved berettiger den umiddelbare igangsetting av prosedyrer for riksrettsstraffeforfølgelse [‘impeachement procedures’], er det nettopp en slik trussel å overstyre Kongressen gjennom den utøvende myndighets [dvs. presidentens] dekret [‘executive fiat’].

Det som er slående er imidlertid det ekstraordinært tilbakeholdne svaret, inkludert den direkte støtten, fra Trumps kritikere i Washington og i media.

New York Times, som taler for Det demokratiske partiet og en betydelig del av finanseliten, publiserte på torsdag en artikkel som kalte erklæringen om en nasjonal nødssituasjon «den eneste politisk realistiske veien ut av nedstengningskrisen i nasjonens hovedstad».

Samtidig som de erkjente at trekket ville være «et ekstraordinært brudd på konstitusjonelle normer» så støttet så godt som alle avisene handlingen: «Trumps truede trekk byr begge parter en ærverdig løsning i budsjett-duellen mellom presidenten og Kongress-demokratene.»

Spesielt var det at Trumps republikanske allierte reiste de mer alvorlige innvendingene. Senator Marco Rubio, som motsatte seg handlingen, sa: «Hvis idag den nasjonale nødssituasjonen er grensesikkerhet, kan den nasjonale nødssituasjonen i morgen være klimaendringer.»

Det krever ikke mye fantasi å erkjenne at nødssituasjoner vil bli påkalt, den ene etter den andre, for å gjennomføre de mest drakoniske tiltak.

Et trekk fra Det hvite hus med å erklære en nødssituasjon ville rydde veien for Trump, eller for hans etterfølgere, til å omgå Kongressens eller befolkningens opposisjon for å få gjennomført den politikken presidenten måtte ønske seg – enten en massiv eskalering av militæroperasjoner, eller bredt anlagte angrep på befolkningens sosiale og demokratiske rettigheter.

Konklusjonen må trekkes at mektige deler av styringseliten ser tildelingen av slike bemyndigelser til presidenten som middel til å overvinne det som er blitt kalt en «politisk blåknute» i Kongressen.

En antatt «nødssituasjon» forårsaket av statsgjelden og den angivelig overhengende trusselen om nasjonal konkurs kan påberopes til å kutte Social Security og Medicare [pensjonssystemet og rettighetene til helsetjenester]. Streiker av lærere, transportarbeidere, eller andre deler av arbeiderklassen, kan bli knust ved bruk av en «nasjonal nødssituasjon», for rettferdiggjøring av massearrestasjoner og forbud mot streiker.

Så snart Trump tiltar seg slike vidtrekkende bemyndigelser er det liten grunn til å tro at nødssituasjonen noen gang vil avsluttes. Et eller annet påskudd vil kunne finnes for å fortsette og til å utvide den. Presedensen, når den en gang er satt, vil bli anvendt igjen og igjen.

Den politiske Rubikon krysses.

Begrepet «å krysse Rubikon» stammer fra Julius Caesars beslutning om å krenke den romerske loven ved å krysse elva Rubikon og gå med en hær inn i Italia i 49 f.Kr. Handlingen satte scenen for borgerkrig, sammenbruddet av Den romerske republikken og etableringen av et imperium – effektivt sett det absolutte diktatur.

Trumps trussel om å trosse Kongressen gjennom en nødssituasjon utgjør nettopp et slikt historisk vendepunkt: et vendepunkt som, når det er besluttet, ikke kan reverseres.

Det samme pådrivet mot autoritære styremetoder karakteriserer land etter land, rundt om i verden. Mens Trump erklærte sin «absolutte rett» til å erklære en nasjonal nødssituasjon var utenriksminister Mike Pompeo i Egypt, der han hyllet styret til president al-Sisi, militærdiktatoren som har drept hundrevis av mennesker og fengslet tusenvis, under en nødssituasjon som ble pålagt for å undertrykke en folkelig revolusjon.

Trumps trusler kommer mens fundamentale demokratiske rettigheter er under angrep med støtte fra hele USAs politiske etablissement. På initiativ fra de amerikanske etterretningstjenestene, og med full støtte fra Det demokratiske partiet, utfører Google, Facebook og Twitter massesensur og innenlandsovervåkning.

I bakgrunnen for disse bredt anlagte angrepene på demokrati ligger den ondartede veksten av sosial ulikhet.

Det er bemerkelsesverdig at hver dag siden Trump truet med å løse krisen ved hjelp av en «nødssituasjon» har aksjekursene steget. Innenfor styringskretsene er det en uuttalt forståelse for at dreiningen mot diktatoriske styreformer vil ha et endelig siktemål: beskyttelsen og utvidelsen av de sosiale interessene til et finansoligarki som Trump selv er en representant for.

Det siste året har sett voksende uttrykk for en sosial misnøye som fortsetter inn i 2019, med motstand fra regjeringsarbeiderne som enten blir ufrivillig permitterte, eller som blir tvunget til å jobbe uten lønn, som følge av Trumps regjeringsnedleggelse. I deres voksende opposisjon går de sammen med tusenvis av GM-bilproduksjonsarbeidere utsatt for å miste sine jobber, og titusenvis av lærere i Los Angeles som forbereder seg til å streike i opposisjon mot demonteringen av offentlig utdanning.

Forsvaret av demokratiske rettigheter er knyttet opp til utvidelsen av klassekampen i USA og internasjonalt. Opposisjon mot Trump vil ikke komme fra det korrupte og dekadente politiske etablissementet, men fra en massebevegelse av arbeiderklassen mot hele det kapitalistiske systemet.

Patrick Martin og Andre Damon