President Nicolas Maduro tok embetseden på torsdag morgen for den andre seks-års-perioden under forhold med økende sosial uro i Venezuela og et samordnet pådriv fra USA, EU og de høyreorienterte regjeringene i Latin-Amerika for å tvinge ham fra makten.
Maduro ble sverget inn foran den venezuelanske høyesteretten og ikke som sedvanlig foran Kongressen, som kontrolleres av hans høyreorienterte politiske opposisjon, og som med utenlandsk støtte promoterer seg som grunnlag for en alternativ regjering.
Torsdagens seremoni ble boikottet av USA og EU, og av de fleste latinamerikanske regjeringene. Til stede var presidentene Miguel Diaz-Canel fra Cuba, Evo Morales fra Bolivia, Salvador Sanchez Ceren fra El Salvador og Nicaraguas Daniel Ortega. Representanter for Russland, Kina og Tyrkia, og en meksikansk representant på ambassadenivå, var også tilstede.
USAs utenriksminister Mike Pompeo meldte en tvitret fordømmelse av Maduros innvielse, der han kom med en knapt tilslørt appell for et militærkupp i Venezuela:
«USA fordømmer #Maduros illegitime tilraning av makten og oppfordrer de som støtter det venezuelanske regimet, deriblandt sikkerhetsstyrkene som er svorne til å støtte konstitusjonen, om å slutte å muliggjøre undertrykking og korrupsjon. Tiden er NÅ for en retur til demokrati i #Venezuela.»
Pompeo meldte sin tweet fra Kairo, der han holdt en tale som besto av et helhjertet forsvar av amerikansk imperialistisk intervensjon, sammen med ros til den egyptiske diktatoren general Abdel Fattah El-Sisi som grep makten i et blodig kupp i 2013, som innebar en massakre av rundt 1.600 supportere av den veltede men valgte presidenten Mohamed Mursi, og en påfølgende opprunding og fengsling av minst 60.000 mennesker av politiske årsaker. Washington har ingen problemer med Sisi-regimets legitimitet, heller ikke med de andre medlemmene av deres antiiranske akse i den arabiske verden, som er en samling diktatoriske monarkier som Pompeo nå besøker.
I forrige uke stemte den såkalte Lima-gruppa, som består av regjeringer fra 13 latinamerikanske land og Canada, for et vedtak som krevde at Maduro måtte avstå fra sin andre presidentperiode og overgi makten til den opposisjonskontrollerte Kongressen. Den eneste avvikende stemmen kom fra Mexico, som advarte om «konsekvensene for venezuelanere, av tiltak som søker å blande seg inn i [deres] interne anliggender».
Siden USA ikke er medlem av Lima-gruppa ble det etablert en videolink som tillot Pompeos deltakelse, den tidligere direktøren for amerikanske Central Intelligence Agency, som er ansvarlig for utallige militærkupp og høyreorienterte diktaturer i Latin-Amerika.
Under oppløpet til Lima-gruppas sesjon arrangerte Pompeo en tre-dagers tur til Latin-Amerika for å møte den nyinnsatte Jair Bolsonaro, den fascistiske tidligere hærkapteinen som har antatt presidentskapet i Brasil, og Colombias høyreorienterte president Ivan Duque, for diskusjoner som angivelig involverte utsikter for regimeskifte i Venezuela.
Kort tid etter innsettingsseremonien foran Høyesteretten i Caracas samlet Organisasjonen av amerikanske stater (OSA) seg for en ekstraordinær sesjon der de stemte for en resolusjon om ikke å «godkjenne legitimiteten» av Maduros andre mandatsperiode. OAS oppfordret til gjennomføringen av nye valg under internasjonalt tilsyn. Tiltaket ble vedtatt med 19 stemmer, som bare var én stemme mer enn det minimum som trengtes for en godkjenning.
Maduros krav på den andre perioden er basert på valget i mai 2018, som uttrykte befolkningens utbredte folkelige fiendtlighet og avsky mot hele det politiske oppsettet i Venezuela. Valget så det høyest fraværstallet som noen gang er registrert og ble boikottet av flertallet av høyrefløyopposisjonen, som visste at den ikke hadde i nærheten av den nødvendige støtten i befolkningen for å kunne vinne valget. Maduro vant tre ganger antallet stemmer som ble avgitt for sin nærmeste rival, men det representerte bare 28 prosent av Venezuelas stemmeberettigede velgere.
Selvfølgelig kom Trump-administrasjonen, som fordømmer den venezuelanske presidentens valg som illegitimt, til makten med færre stemmer enn den demokratiske presidentkandidaten Hillary Clinton, og med støtte fra bare 26 prosent av de stemmeberettigede velgerne i USA.
Maduro vant sin første periode med en smal margin i 2013, i et valg som ble innkalt én måned etter hans forgjenger Hugo Chavez’ død, som selv hadde kommet på posten i 1998. Chavez hadde salvet Maduro som sin valgte etterfølger før han døde av kreft, til å fortsette hans såkalte «bolivarianske revolusjon» og «det 21. århundrets sosialisme», som besto av en serie ganske beskjedne programmer for sosialhjelp finansiert av stigende oljepriser, samtidig med garantert uovertrufne profitter for både innenlandsk og utenlandsk finanskapital, og håndhevelsen av en sosial orden som så andelen av nasjonalinntektene til arbeidsgiverne faktisk øke i forhold til andelen som gikk til arbeid. Det hadde ingenting – uansett påstandene fra pseudo-venstre-supporterne – å gjøre med sosialisme.
I stedet lyktes Chavez- og Maduro-regjeringene med å bygge opp et nytt styringsklassesjikt, det såkalte boliburgesia, som bestod av elementer av militæret – hovedbærebjelken for regjeringen – statstjenestemenn, fagforeningsbyråkrater, bankfolk og foretaksdirektører, som beriket seg på økonomisk spekulasjon og sine relasjoner til staten, der de sugde av store mengder av landets oljeinntekter.
Med sammenbruddet av olje- og råvareprisene i 2014 begynte landets økonomi, som var mer avhengig av oljeeksport enn noen gang, en nedadgående spiral.
Det internasjonale pengefondet (IMF) anslår at Venezuelas økonomi vil krympe med fem prosent neste år, med en inflasjon som vil nå ufattelige 10 millioner prosent. Oljeeksportene i fjor falt 33 prosent sammenlignet med 2017, mens venezuelanske raffinerier rapporteres å operere på en tredjedel av kapasiteten.
Maduro-regjeringen har forsøkt å pålegge den fulle byrden av denne dype krisen på nakken av den venezuelanske arbeiderklassen. Den introduserte i august et justeringsprogram, som besto av å kutte arbeidernes reallønninger og rettigheter, mens det ble tildelt skattekutt til både venezuelanske kapitalister og transnasjonale konsern. De tidligere sosialhjelpeprogrammene ble i vesentlig grad uthult.
Samtidig har Maduro-regjeringen søkt å åpne olje- og mineralutnyttelse for utenlandske transnasjonale foretak og har trofast møtt betalingene til de internasjonale bankene for Venezuelas store utenlandsgjeld. Ifølge ett estimat forbruker gjeldsbetalinger nå opptil 75 prosent av eksportinntektene, som er den største andelen i verden.
Verdien av den månedlige minimumslønna har blitt redusert til mindre enn $ 10 [NOK 85], mens det har vært utbredte permitteringer og fabrikknedleggelser. Syttifire prosent av befolkningen lever under forhold av ekstrem fattigdom. Anslagsvis 2,6 millioner venezuelanere har emigrert på grunn av den økonomiske krisen.
Det har det vært et økende antall streiker og protester i landet, ikke ledet av de høyreorienterte partiene som fikk så stor oppmerksomhet for sine aktiviteter i de globale kapitalistmediene i 2017, men av arbeidere og de fattige. De har blitt møtt med regjeringens undertrykking, som stramt forsvarer privateiendommen.
Målet for Washington og deres allierte er ikke å lindre de desperate forholdene som massene av arbeidende mennesker i Venezuela står overfor, men å utdype dem gjennom pålegg av stadig strengere økonomiske sanksjoner innrettet på en destabilisering og omveltning av regjeringen.
Og hva angår alle skrikene fra imperialistmaktene og de høyreorienterte kapitalistregjeringene i Latin-Amerika om «demokrati» og «legitimitet» så er deres mål å overføre makten til et høyreorientert sjikt som ikke har noen bred støttebase innen landet.
Washingtons mål om regimeendring er knyttet til pådrivet fra USA-baserte energikonglomerater for å gjenopprette deres tidligere ubestridte hegemoni over Venezuelas olje, de største dokumenterte reservene i verden, såvel som Pentagons strategi for global konfrontasjon med de såkalte «revisjonistmaktene» Kina og Russland, som har etablert økonomiske og politiske bånd med Caracas.
De sentrale måtene for å oppnå disse målene består av militær styrke. Trump selv har erklært at det militære alternativet forblir «på bordet» hva angår Venezuela, og har gjentatte ganger spurt sine rådgivere, så vel som de latinamerikanske statsoverhodene, om deres vurderinger for gangbarheten for en militærintervensjon for å få veltet den venezuelanske regjeringen.
I mellomtiden har amerikanske offisielle topprepresentanter gjentatte ganger appellert til det venezuelanske militæret, som holder maktbalansen i Maduro-regjeringen – i tillegg til kontrollen over landets mest lukrative agenturer – om å intervenere.
I fjor erklærte den forhenværende amerikanske utenriksministeren Rex Tillerson at «i Venezuela og søramerikanske lands historie er det ofte sånn at militæret er endringsagenten når ting går så dårlig, og ledelsen ikke lenger tjener folket.» Den republikanske senatoren Marco Rubio fra Florida, som i stor grad styrer USAs politikk mot Latin-Amerika under Trump-administrasjonen, lot lyde det samme tema på Twitter: «Verden ville støtte de væpnede styrkene i #Venezuela hvis de skulle bestemme seg for å beskytte folket & gjenopprette demokrati ved å fjerne en diktator.»
Pompeos tweet på torsdag, med en appell til de venezuelanske sikkerhetsstyrkene, er del av en bredere og koordinert kampanje.
Den 5. desember, under oppløpet til innvielsen av Bolsonaro i Brasil, fortalte hans visepresident general Hamilton Mourão et publikum av businessdirektører at han ikke var i tvil om at Maduro ville bli veltet av det venezuelanske militæret. «Det kommer til å bli et kupp i Venezuela,» sa han, «og FN vil måtte intervenere med en fredsstyrke ... og det vil være Brasils rolle å lede denne fredsstyrken.»
I mellomtiden fortalte Juan Guaido, den venezuelanske Nasjonalforsamlingens nye president fra Voluntad Popular (Folkelig vilje), som er et ekstremt høyreorientert parti som har mottatt titalls millioner dollar i finansiering fra USAID og National Endowment for Democracy, til kongressforsamlingen at Maduros «illegitime» andreperiode hadde forpurret de væpnede styrkenes «kommandokjede», og appellerte direkte til militæret om å «gjenopprette demokratiet».
En slik løsning på krisen i Venezuela ville bli gjennomført med en massivt intensivert blodsutgytelse og undertrykking av den venezuelanske arbeiderklassen.
Oppgaven med å gjøre opp saldo med Maduro og de korrupte militære og kapitalistiske elementene han representerer, tilfaller de venezuelanske arbeiderne, ikke CIA og Pentagon. Trusler om militærintervensjon og kontrarevolusjonær vold i Venezuela kan bare besvares med mobiliseringen av arbeiderklassen, uavhengig av både regjeringen og høyreopposisjonen, samt deres respektive fagforeningsforbund, i en politisk kamp for å få slutt på kapitalismen og som en del av en sosialistisk revolusjon over begge de amerikanske kontinentene, og internasjonalt.