Lørdagens demonstrasjon i London, under oppropet ‘Folkeforsamlingen mot nedskjæringer’ [People’s Assembly against Austerity], erklærte at en Labour-regjering ledet av Jeremy Corbyn er det eneste alternativet til Den konservative regjeringen, som er fast bestemt på demonteringen av arbeidsplasser, lønninger og essensielle sosialtjenester.
Demonstrasjonens sentrale arrangører inkluderte pseudo-venstre-gruppene, Counterfire [Motild], Socialist Workers Party [Arbeidernes sosialistparti], Socialist Party [Sosialistpartiet] og Storbritannias Kommunistparti – som alle som én i 2016 talte for en såkalt «venstre Brexit», der de hevdet at den nasjonalistiske, nyliberale og xenofobiske agendaen til De konservatives høyrefløy og Storbritannias uavhengighetsparti [UKIP] kunne bli utgangspunkt for en ny «Britisk vei til sosialisme» [‘British Road to Socialism’].
Midt i ruinene av det perspektivet, med titusenvis av truede arbeidsplasser, hevder de nå at en Corbyn-regjering er redskapen for å overvinne den farlige splittelsen de spilte en så sentral rolle i å fremme mellom arbeidere og ungdommer som stemte for å forlate EU og de som stemte for å forbli innenfor unionen. «Konsekvensene av en Corbyn-seier vil være langt større enn enhver mulig avtale over Brexit,» insisterte Counterfire. «Hele arbeiderbevegelsen har derfor all interesse av å forene seg, for å sikre at det ut av denne krisen blir Tory-ene som blir tvunget til å forlate embetet og at det kalles for et generalvalg.»
Socialist Party legger til at Corbyn burde «kalle på fagforeningene – arbeiderklassens største demokratiske organisasjoner – om å gå opp til bordet ... »
Slike krav, selv når de ledsages av oppfordringer om å «ta til gatene», sikter på å undertrykke klasskampen ved å binde arbeidere til byråkratiske institusjoner som bare har som mål å redde britisk kapitalisme på arbeiderklassens bekostning.
Brexit-krisen er bare ett uttrykk for det kapitalistiske styrets globale krise, forankret i konflikten mellom de rivaliserende borgerlige imperialistmaktene over hvem som styrer verdensmarkedet. Det er dette som har produsert de uoverkommelige splittelsene mellom pro-Brexit Tory-representanter for en handelskrigsallianse med USA mot Europa, og pro-Remain-talspersonene for å opprettholde Storbritannias posisjon innen EU.
Denne samme krisen i kapitalistsystemet har ført til en hittil usett sosial polarisering mellom finansoligarkiet og massen av arbeidende mennesker, som ser sitt levebrød og sine essensielle sosialtjenester bli ofret på den globale
konkurranseevnens alter. Kapitalistenes offensiv for nedskjæringer og innstramminger har ført til en gjenoppblomstring av klassekampen i Storbritannia, i Europa og over hele verden, som nå finner sitt mest signifikante uttrykk i Europa i Gule-vester-demonstrasjonene mot den franske presidenten Emmanuel Macrons pro-markedspolitikk med arbeids- og skattereformer.
Pseudo-venstre-gruppene erkjente dette ved sine appeller til lørdagens protesterende om å ikle seg gule vester, mens de samtidig insisterte på at Storbritannia måtte betraktes som et separat og særegent tilfelle. «Til forskjell fra franskmennene har vi en sterk venstreorientert opposisjon som har potensial til å smadre Tory-ene i et generalvalg,» skriver Counterfire. «Og Jeremy Corbyn leder på et manifest som såvidt er radikalt nok til å bidra til å forandre samfunnet ... »
Dette er et politisk bedrageri. Labour er den britiske imperialismens parti og det vil det fortsette å være også under Corbyns ledelse. Han og hans skygge-finansminister John McDonnell har brukt måneder i sine forsøk på å få overbevist storforetakene og City of London [byens finanssenter] om at Labour kan stoles på for ivaretakelsen av «nasjonens interesse», og ikke arbeiderklassens interesser. For dette formålet har Corbyn gjentatte ganger utsatt å kalle for et mistillitsvotum mot regjeringen, samtidig som han har gjort det til sitt eget sentralanliggende å få sikret business-miljøets tariff-frie tilgang til det indre europeiske markedet.
Dette følger mønsteret gjennom hans tre år som partileder, der han har kapitulert for kravene fra Blairist-høyrefløyen av partiet og mediene – blant annet på Trident [atomvåpen u-båt-programmet], på NATO og på hans insistering om at Labour-byrådene rundt om i Storbritannia må pålegge Tory-innstrammingene, og at en Labour-regjering ville pålegge en «finanspolitisk troverdighetsregel» for offentlige utgifter. Samtidig har han motsatt seg alle folkelige og populære tiltak for å få ekskludert høyrefløyen under påskudd om å opprettholde partienheten.Men dette er bare en første nedbetaling på det styringsklassen ville forvente av en Labour-regjering, skulle den komme til makten. Ingen av Corbyns minimale sosiallovnader vil overleve krevene om at han foretar de «nødvendige» kuttene og de andre angrepene, for å sikre Storbritannias evne til å konkurrere mot sine rivaler. Og hans personlige bekjennelser til pasifisme og antiimperialisme ville heller ikke stå i veien for å skru opp militærspenningene med Russland og Kina.
Corbyn ville samarbeide med fagforeningene, ikke for å forsvare arbeiderklassen, men for å pålegge den bankenes og foretakens diktater. Fagforeningsbyråkratiet har gjennom flere tiår kneblet arbeiderklassens aksjonstiltak til det punktet der vi i fjor så en rekke streiker som satte arbeidere direkte opp mot fagforeningslederne, og som fremprovoserte mistillitsforslag fra universitetsforelesere, fra sykepleiere og jernbanevakter. Disse godt betalte korporatistiske funksjonærene ville ikke opponere mot noenting – som det fremgår av fagforeningen Unites siste svar på slettingen av 5.000 arbeidsplasser ved Jaguar Land Rover, der de sa de ville undersøke «forretningsmodellen for disse globale arbeidsplassreduksjonene».
Folkeforsamlingsdemonstrasjonen på lørdag trakk et slør over Corbyns holdning til Brexit, som er å fremme Labour som et middel til å avverge sosial konflikt og gjenforene nasjonen – enten ved å sikre en bedre avtale med Brüssel eller, dersom et mistillitsvotum mot regjeringen mislykkes, å støtte en ny folkeavstemming om EU-medlemskap.
Dette etterlater arbeidere og ungdommen uten et uavhengig alternativ til to høyreorienterte kapitalistfraksjoner – begge pro-nedskjæringer og pro-krig, og som bare er uenige om hvordan man best kan forsvare britisk imperialismes interesser. Det har nå gitt det politiske initiativet tilbake til den dominerende ‘Remain’-delen av det imperialistiske borgerskapet, deriblant Blair-istene og pseudo-venstre-grupper som ‘Et annet Europa er mulig’ [Another Europe is Possible], Socialist Resistance [Sosialistisk motstand] og Left Unity [Venstre-enhet], som refererer til de reaksjonære
implikasjonene av Brexit for å holde frem et perspektiv om en gjenkomst av sosial og økonomisk fremgang innen EU.
Dette er også er et farlig bedrageri. Avstemmingsresultatet mot EU var underbygget av en legitim fiendtlighet til storkapitalens instrument, som har pålagt arbeiderklassen brutale innstramminger, samtidig som det drev Hellas og andre land til kanten av ruin. EU og de respektive statlige regjeringene fortsetter å skjære ned levestandardene, opphever demokratiske rettigheter, utvikler planer for en europeisk hær og oppretter piggtrådgjerder rundt Europa, mens tusenvis av flyktninger drukner i Middelhavet. Ytrehøyrekrefter vokser sterkere hver dag, ikke bare i Øst-Europa, men i kjernelandene Italia, Østerrike, Frankrike og Tyskland, muliggjort først ved den stilltiende støtten fra styringseliten og dens statsapparat, men også ved den skjære råttenskapen til det såkalte «venstre» og fagforeningene.
Socialist Equality Party (UK) insisterer på at svaret på nedskjæringene i Storbritannia ikke er valget av en pro-kapitalistisk Labour-regjering, men klassekampen for sosialisme. Det klare valget som arbeidere og ungdommen står overfor er mellom den fortsatte veksten av høyreorientert reaksjon, nedskjæringer og innstramminger, militarisme og krig, eller kampen mot demonteringen av arbeideres levebrød, National Health Service [det offentlige britiske helsevesenet], offentlige sosialboligprogram og skolevesenet, og alternativet som er å mønstre til forsvar for demokratiske rettigheter og innvandrerarbeiderne, basert på et revolusjonært sosialistisk, antiimperialistisk og internasjonalistisk perspektiv.
Arbeiderklassen må skape uavhengige organisasjoner for klassekamp, frie for byråkratiets kvelende grep, for å mobilisere mot Tory-regjeringen og selskapene, og for en arbeiderregjering.
I denne kampen er de britiske arbeidernes allierte ikke et EU, men den europeiske og den internasjonale arbeiderklassen, som nå melder seg på banen i kamp.
I hvert et land bygger streikeaktiviteten seg opp etter mange år med byråkratiets undertrykking. Protester bryter ut som, i likhet med de gule vestene i Frankrike, er sosialt og politisk heterogene, men som underbygges fremfor alt av de ruinerende konsekvensene av økende sosial ulikhet, som har etterlatt millioner i ren overlevelseskamp. Samlingen av denne enorme og mektige sosiale kraften innebærer å bygge det politiske lederskapet til SEP og søsterpartiene i Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) for å føre kampen frem for De forente sosialistiske stater av Europa.