Titalls-millioner arbeidere på tvers av India meldte seg med i en 48-timers streik forrige tirsdag og onsdag for å gi sine stemmer til motstanden mot «pro-investor»-politikken til landets rabiat høyreorienterte regjering.
Streiken trakk inn store deler av arbeiderklassen – fra gruver og produksjon til bank-, transport- og andre regjeringstjenester – og skar på tvers av kaste-, religions- og etnisitetsforskjellene som den indinske styringsklassen har oppildnet gjennom tiår, som del av deres bevisste «splitt og hersk»-strategi.
Denne ukas generalstreik i India, en av de største streikene i historien, er del av et voksende oppsving i verdens arbeiderklasse.
I nabolandet Bangladesh mønstret titusenvis av fattigdomsrammede tekstil- og klesarbeidere streiker og demonstrasjoner samme uka, konfrontert med eskalerende statsundertrykking og vold. På tirsdag ble en 22 år gammel arbeider drept da politiet angrep protesterende arbeidere.
På Sri Lanka, beliggende utenfor sørøstkysten av India, har plantasjearbeidere vært i en måneds-lang agitasjon mot fattigdomslønninger. I desember inkluderte det en ni-dagers streik av 100.000 arbeidere lansert i opposisjon mot de statsstøttede fagforeningene.
Hundretusenvis av arbeidere har deltatt i Frankrikes «Gul Vest»-bevegelse mot president Emanuel Macrons innstrammingspolitikk.
I USA manøvrerer fagforeningen United Teachers Los Angeles desperat for å avverge en streik av mer enn 30.000 lærere mot demonteringen av den offentlige utdanningen, som bedrives av det fagforeningstøttede, demokratisk-parti-ledede skoledistriktet og California delstatsregjering.
Blant bilproduksjonsarbeidere i Nord-Amerika og Europa vokser støtten for en militant utfordring av de transnasjonale bilkonsernenes planer om å kutte jobber og nedlegge fabrikkanlegg. Arbeidere ved General-Motors-fabrikken i Oshawa i Canada mønstret i forrige uke uavhengig av det korporatistiske Unifor-fagforeningsapparatet en serie aksjoner, etter at bilkonsernet bekreftet sin beslutning om å avvikle fabrikkanlegget, i tillegg til fire andre i USA.
Etter flere tiår der klassekampen kunstig ble undertrykt av det falske «venstre»-etablissementet – fagforeningene, sosialdemokratiske og stalinistiske partier og deres pseudo-venstre vedheng – begynner arbeiderklassen å hevde sine egne selvstendige interesser.
India eksemplifiserer kapitalismens brutalitet i det 21. århundre. Sytti prosent av Indias befolkning, mer enn 900 millioner mennesker, nøder ut en eksistens på mindre enn $ 2 dagen [NOK17]. Samtidig feirer eliten og dens medier den eksponensielle veksten av milliardærer i India, fra to på midten av 1990-tallet, som forvaltet formuer på om lag $ 3 milliarder [NOK 25,4 milliarder], til 131 i dag, som mesker seg på formuer tilsvarende 15 prosent av Indias BNP.
Narendra Modi og hans hindu-overherredømme-parti Bharatiya Janata Party (BJP) ble skjøvet til makten i 2014 for å underkaste Indias arbeidere og slitere en enda strammere utbytting. Modi-regjeringen har implementert rå innstramminger, fremmet kontraktsarbeid, og akselerert privatisering; samtidig som den oppildner religions- og etnisitetsbasert reaksjon og omdanner India til en frontlinjestat for amerikansk imperialismes militærstrategiske offensiv mot Kina.
Men som forrige ukes streik så håndfast demonstrerte er den indiske arbeiderklassen ikke bare en gjenstand for utbytting. Den er og representerer en enorm sosial maktfaktor.
Gjenkomsten av den internasjonale arbeiderklassen byr det objektive grunnlaget for en motoffensiv mot verdensimperialismen – dens globalt organiserte transnasjonale konserner, dens kriger og intriger, og dens dreining mot autoritære styringsmetoder og dyrking av ultrahøyre og fascistkrefter.
Oppgaven nå er politisk å bevæpne denne opprørske bevegelsen i arbeiderklassen med en internasjonal strategi og nye kamporganisasjoner, for at den kan skape en ny sosial orden uten nød og krig – internasjonal sosialisme.
Et nøkkelelement i brytingen av en ny politisk kurs for arbeiderklassen er den nådeløse eksponeringen av de prokapitalistiske organisasjonene som hevder å snakke i arbeiderklassens navn, enten det er United Auto Workers (UAW) i USA, CGT i Frankrike, eller Venstrepartiet i Tyskland [die Linke].
Hele-India-proteststreiken ble politisk ledet av det stalinistiske Kommunistpartiet i India (Marxistisk) kjent som CPM, og partiets tilknyttede fagforening Senteret for indiske fagforeninger (CITU). Viktige roller spilte også foreningsforbundet til CPMs stalinistiske søsterparti KPI, og fagforeningsvedhengene til Congress Party og DMK, et høyreorientert Tamil-Nadu-basert parti.
Alle disse partiene har spilt sentralroller i gjennomføringen av det indiske borgerskapets pådriv for å gjøre India til en billigarbeidsplattform for global kapital. Fra 1991 til 2008 opprettholdt CPM og KPI en påfølgende rekke regjeringer ved makten, de fleste ledet av Congress Party, som var i fronten for den nyliberale agendaen og søkte tettere bånd med Washington.
Arbeidere ble med i forrige ukes streik for å opponere mot den sosiale ruineringen forårsaket av mer enn et kvart århundre med «pro-markeds»-reformer. For stalinistene var streiken imidlertid en skitten politisk manøver innrettet på å lose arbeiderklassen inn bak det å få brakt en alternativ kapitalistregjering til makten – enten ledet av Congress Party, eller en rekke mindre høyreorienterte regionale partier – etter generalvalget kommende april-mai.
Stalinistene forsøker å berettige sin systematiske underordning av arbeiderklassen til borgerskapets partier og institusjoner ved å peke på BJP og dets hinduistiske alliertes forbrytelser.
Uten tvil er Modi og hans BJP arbeiderklassens bitre fiender. Men om det hinduistiske høyre har vært i stand til å vokse til en slik trussel, så er det fordi stalinistene har gjødslet grunnen for reaksjonen å vokse i. Fordi stalinistene har forhindret arbeiderklassen fra å fremme sin egen sosialistiske løsning på den sosiale krisen har BJP vært i stand til demagogisk å utnytte den folkelige harmen over de ruinerende konsekvensene av pro-marked-politikken som har blitt implementert av de ulike stalinist-støttede «sekulære» regjeringene.
Den eneste levedyktige strategien for å forsvare demokratiske rettigheter og beseire reaksjonen i India, som i USA, Frankrike og rundt om i verden, er en strategi basert på den internasjonale klassekampen og den uavhengige politiske mobiliseringen av arbeiderklassen mot den avfeldige kapitalistiske orden.
Indiske arbeidere må forberede seg på kamp mot Modi-regimet og mot den neste regjeringen – som uansett hvilken sammensetning den vil få, vil ha som oppdrag for sine borgerlige herskere en dramatisk økende utbytting av Indias arbeidere og slitere – ved å bygge nye kamporganisasjoner.
For dette bør de følge Abbotsleigh-teplantasjearbeidernes eksempl fra Sri Lanka, som under veiledning fra Socialist Equality Party har etablert en grunnplan-aksjonskomité som er helt uavhengig av fagforeningsapparatene som over flere tiår har samspilt i deres brutale utnyttelse.
Slike grunnplan arbeidsplasskomitéer må utvikle arbeiderklassens motoffensiv ved å forene arbeidernes kamper på tvers av hele India, og ved å rekke ut til arbeidere rundt om i verden som de er nært forbundet med gjennom selve den globale kapitalistiske produksjonsprosessen.
Disse komitéene bør ta opp kampen for å frigjøre de 13 Maruti-Suzuki-arbeiderne som er fengslet for livstid etter en skueprosess med falske mordanklager. Den eneste «forbrytelsen» disse arbeiderne har begått er å slåss mot fattigdomslønninger og kontraktsarbeid, og de har blitt skandaløst forlatt av stalinistene og fagforeningene fordi de frykter deres militante eksempel. En kampanje som knytter kampen for de Maruti-Suzuki-13s frihet til den bredere kampen mot ‘sweatshop’-forhold og usikre ansettelser, ville forsterke den omfattende støtten i arbeiderklassen for disse klassekrig-fangene og tjene som et samlingspunkt for klassekamp.
Indiske arbeidere og ungdommer må slå seg sammen med arbeidere over hele Sør-Asia og rundt om i verden, for byggingen av en internasjonal bevegelse mot imperialistkrig på grunnlag av et resolutt sosialistisk program. Det indiske borgerskapet har ved sin tilpasning til Washington hensynsløst oppmuntret den amerikanske imperialismens krigspådriv mot Kina. Enn videre manipulerer Indias styringselite systematisk sine reaksjonære militær-strategiske konflikter med Pakistan og Kina for å piske opp kommunalisme og jingoisme, dvs. religions- og etnisitetsbasert krigshissende sjåvinisme, med sikte på å skremme og splitte arbeiderklassen.
Fremfor alt trenger indiske arbeidere et revolusjonært parti, basert på et internasjonalistisk sosialistisk program og strategi som legemliggjør alle de strategiske lærdommene fra verdens arbeiderklasses kamper, for å føre kampen for arbeidernes makt. Partiet er Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale [International Committee of the Fourth International (ICFI)] og dens nasjonale seksjoner, som Socialist Equality Party (Sri Lanka).
Den fjerde internasjonale [the Fourth International – FI] ble grunnlagt av Leo Trotskij i 1938, og ICFI har forsvart og utviklet programmet for Permanent Revolusjon, som er programmet som animerte Den russiske revolusjonen av 1917 og kampen mot revolusjonens stalinistiske byråkratiske degenerering. Blant programmets viktige læresetninger er den at i land med en historisk forsinket kapitalistisk utvikling har den demokratiske revolusjonens og den sosialistiske revolusjonens oppgaver blitt sammenflettet. Ingen av de undertrykte massenes grunnleggende aspirasjoner – fra likvideringen av storgods- og kastesystemene, til arbeiderklassens sosiale rettigheter og ekte sosial likhet – kan sikres uten at arbeiderklassen smir sin politiske uavhengighet og samler landsbygdmassene bak seg på et antikapitalistisk program og i kampen for arbeidernes makt.
Vi oppfordrer indiske arbeidere og ungdommer til å gå i front for kampen mot sosial ulikhet, kapitalistreaksjon og krig ved å bli med i kampen for å bygge den indiske seksjonen av ICFI.