Tusenvis av franske lærere melder seg med i «Røde Penner»-protest på Facebook

«Vi har den samme kampen i Frankrike som i USA»

Av Will Morrow
15 January 2019

Inspirert av «Gule Vester»-massedemonstrasjonene som ble lansert den 17. november og organisert på sosialmedier, melder nå titusenvis av lærere over hele Frankrike seg med i «Røde Penner»-grupper på Facebook, for å opponere mot budsjettnedskjæringer og dårlige arbeidsforhold ved skolene, og oppfordrer til en samlet kamp.

Voksende motstand blant franske lærere er del av et oppsving av klassekampen blant lærere og andre seksjoner av arbeidere internasjonalt. I Los Angeles, det nest-største skoledistriktet i USA, gikk titusenvis av lærere ut i streik på mandag med krav om økt finansiering og i opposisjon til økningen av for-profitt charter-skoler.

I fjor var det statsovergripende lærerstreiker i Vest-Virginia, Oklahoma og Arizona, som – spesielt i Vest-Virginia – utviklet seg til et opprør mot de nasjonale utdanningsfagforbundene, som arbeidet for å stenge ned streikene og pålegge lærerne knefall-avtaler.

Det er signifikant at bevegelsen blant franske lærere, som med de amerikanske lærerstreikene og «Gul Vest»-protestene, utvikler seg på sosialmedier og i stor grad utenfor utdanningsfagforbundenes kontroll, som har samarbeidet med påfølgende regjeringer for nedskjæringer i lønns- og klasserombetingelsene.

«Stylos Rouges»-gruppa [«Røde Penner»] ble etablert den 12. desember som svar på «de gule vest»-protestene, og har siden sett mer enn 60.000 Facebook-brukere slutte seg til. Lærere legger inn kommentarer om konsekvensene av tiår med budsjettreduksjoner, som har tvunget dem til lange arbeidsøkter hjemme, ført til overfylte klasser på mer enn 35 elever og nedskjæringer av lønningene til nivåer det er umulige å leve på.

Caroline, som har vært lærer i 14 år og nå er medlem av Facebook-gruppa «Røde Penner», uttalte seg til World Socialist Web Site på søndag, og ga sin støtte til LA-lærernes streik fra neste dagen. «Deres krav er like våre,» sa hun. «Vi krever lønnsøkninger ... en reduksjon av klassestørrelsene (vi har sett mange klasser legges ned og dermed stiger antallet elever i hver klasse) og samtidig veksten av klasser med elever som har store vanskeligheter og spesialbehov, så vel som en anerkjennelse av arbeidstiden vår» utenfor klasserommet.

«Så lykke til med streiken i LA!» Hun la til at hun tidligere «virkelig trodde lærerne ble bedre behandlet i USA. Jeg trodde vi var litt alene om denne situasjonen her». Men «vi har samme kampen i Frankrike som i USA, for å forsvare den offentlige skolen for å kunne danne opplyste samfunnsborgere. Og det er fordi vi lærere fortsatt tror på en bedre verden for den kommende dag, at vi skal slåss!»

En protesterende holder en plakat der det står: «Sinte lærere, syke skoler, demokrati i fare»

Faktisk er det å lese mange av kommentarene fra de franske lærerne som om de var skrevet av lærere i Vest-Virginia, Oklahoma eller LA. «Siden september har jeg vært nødt til å bruke € 300 [NOK 2927] fra egen lomme for å ha et lite bibliotek i klasserommet og for å kunne ta utskrifter,» sa Sam.

«Jeg er assistent for funksjonshemmede elever [Accompagnant d'élève en Situation de Handicap -AESH] på en videregåendeskole og jeg meldte meg med i gruppa for andre assistenter,» sa Tassin. «Jeg har sett skrekkeligheter på dette nettstedet. Kontrakter for € 602 måneden [NOK 5.874] og folk som bare kanskje kan ha råd til skolekantineavgiftene. Noen spiser ikke på ettermiddagen fordi de ikke har råd til det. Vi trenger bedre kontrakter for at assistenter skal kunne leve anstendig.»

Nicolas, en 40-år-gammel teknologilærer på videregående med 19 års ansiennitet, kommenterte: «Det verste av alt er at nesten 50 prosent av kollegene for dette faget er på vikarkontrakter, som gir dem € 400 til € 500 måneden [NOK 3.900 til 4.880] for å gjøre det samme arbeidet ... For regjeringen er det åpenbart bra å betale folk mindre for å gjøre samme jobben!»

En lærer på en videregåendeskole forklarte at hennes skole siden 2006 hadde begrenset størrelsene for språkklassene til 25 elever. «Takket være dét var vi i stand til å implementere en aktiv strategi for å forbedre elevenes taleferdigheter og helhetlige kunnskaper,» sa hun. På et møte holdt etter president Emmanuel Macrons regjering kunngjorde sine siste pro-business reformer for videregåendeutdanningen, ble lærere fortalt at klassene skulle utvides til 36 elever. «Er dette ånden for reformene som foregir å gi studentene ‘et springbrett til suksess i den høyere udanningen’?» spurte hun, der hun refererte Macron-regjeringens propagandaerklæringer.

På begynnelsen av 2018 annonserte Macron-regjeringen en rekke regressive, allment upopulære reformer for den videregående skolen. Disse inkluderer endringer i strukturen i de siste to årene av skolegangen. I stedet for å kunne velge fra generaliserte fagkretser må elevene nå velge to eller tre spesialfag fra totalt 12 som er tilgjengelige nasjonalt. Når endringen trer i kraft nå fra begynnelsen av 2019 har elevene imidlertid fått vite at regjeringen bare tilgjengeliggjør midler for at skolene kan tilby 7 av de 12 fagene. Mange elever finner sine valgte program utilgjengelige.

I september annonserte utdanningsminister Jean-Michel Blanquer ytterligere kutt i utdanningsbudsjettet, inkludert nedskjæring av 2.650 stillinger i offentlige skoler og 400 stillinger i departementsadministrasjonen. Dette er en del av en bredere innstrammingsoffensiv gjennomført av kapitalistregjeringer over hele EU og internasjonalt, av arbeids- og skattereformer for å sluse ressurser fra arbeiderklassen og sosiale programmer, over til de superrikes bankkontier.

Innledningsvis har begrensede protester allerede blitt organisert på Facebook-gruppa Røde Penner. I Lille har lærerne nektet å karaktervurdere elevoppgaver og returnerer topp-score til alle. Kantinearbeidere i Marseille stengte 204 av 444 skolekantiner i distriktet i desember, i opposisjon mot de lokale skolemyndighetenes økning av arbeidstiden i november.

Mange lærere har lagt ut kommentarer som oppfordrer til deltakelse i «Gul Vest»-protestene med egne lærerdelegasjoner.

Utdannings- og andre fagforeninger blir skrekkslagne av utsiktene til slike aksjoner, der de nå forsøker å få kontroll over bevegelsen til lærerne og deres bistandspersonell, for å kunne kvele den, og som er fiendtlige til «Gul Vest»-protestene mot Macron-regjeringen og sosial ulikhet.

Det største utdanningsfagforbundet har sendt brev til lærerne der det hevdes at «Røde Penner»-kravene er de samme som fagforbundets. Faktum er imidlertid at utdanningsforbundene i USA og over hele Europa, har akkurat som de franske lærerfagforbundene hatt tilsyn med den kontinuerlige erosjonen av utdanningsfinansieringen over flere tiår, gjennomført av påfølgende regjeringer i Frankrike. Ifølge fagforbundføderasjonen CGT har lærernes reallønn blitt redusert med 15 prosent siden år 2000, som følge av suksessive regjeringers nekting – både regjeringer av Republikanerne og av Sosialistpartiet – å øke basislønnsindeksen i takt med inflasjonen.

Fagforeningene isolerte og solgte ut den mektige franske lærerstreiken i 2003, da de nektet å opprettholde streiken under sensuren for den nasjonale videregåendeeksamen, og dermed splittet den og diskrediterte seg blant brede lag av lærerne.

Franske lærere kan ikke ha noen tillit til fagforeningene, som er vettskremt av en ekte kamp mot det politiske etablissementets innstrammingsagenda. Deres virkelige allierte er lærere og andre arbeidere i Frankrike og internasjonalt, såvel som elevene som protesterer mot disse reformene. Det kan etableres lokale arbeidsplass- og nabolagskomitéer i hvert område for å diskutere krav, etablere kontakt med andre områder og forberede streikeaksjoner.

En slik kamp vil vinne enorm støtte i arbeiderklassen som helhet, samtidig med masseopposisjonen mot sosial ulikhet og innstramminger og den voksende bevegelsen i arbeiderklassen, som først fant uttrykk i Gul-Vest-massedemonstrasjonene.

Organiseringen av en slik kamp må knyttes til utviklingen av en politisk strategi: mobiliseringen av arbeiderklassen mot det kapitalistiske systemet, Macron-regjeringen og alle big-business-partiene. Forsvaret av arbeiderklassens mest grunnleggende sosiale rettigheter, inkludert et fullt finansiert, gratis og høykvalitets utdanningssystem krever et frontalangrep på foretaks- og finanselitens formuer og den sosialistiske omorganiseringen av det økonomiske liv, for å møte sosiale behov, heller enn privat profitt.