En forsideartikkel publisert i New York Times på lørdag, der det bekjentgjøres at FBI i hemmelighet iverksatte en kontraspionasjeetterforskning av president Donald Trump etter at han sparket FBI-direktøren James Comey, har brakt for dagen en massiv politi-stat-konspirasjon fra de amerikanske etterretningstjenestenes side.

Times publiserte artikkelen i et forsøk på å gjenopplive antiRussland-kampanjen mot Trump, der den promoterer den ubegrunnede og svært tvilsomme påstanden at Trump er en russisk agent. De fakta som presenteres i Times-rapporten er i virkeligheten langt mer fordømmende for FBI enn for Trump.

Til tross for avisas intensjoner er det bildet Times tegner av FBI alarmerende. Times viser et høyst politisert etterretningsorgan med offisielle representanter som nøye overvåker aktivitetene til de to store kapitalistpartiene, og holder et våkent øye med ethvert avvik fra Washingtons nasjonale sikkerhetskonsensus.

Times hevder at Trump «hadde fanget FBIs kontraspionasjeagenters oppmerksomhet da han i juli 2016 på en nyhetskonferanse under valgkampanjen oppfordret Russland til å gjøre datainnbrudd og stjele e-postmeldingene til hans motstander Hillary Clinton». Gitt at dette var en sarkastisk kampanjekommentar rettet mot Clintons bruk av en privat e-post-server mens hun var utenriksminister, og i tillegg ble avlevert på en offentlig pressekonferanse, kan Trumps slengbemerkning knapt tolkes som bevis for en konspirasjon.

Times-artikkelen fortsetter med å beskrive hvordan FBI-representanter overvåket plattformen vedtatt ved Den republikanske nasjonalkonvensjonen (RNC), og rapporterte at spionbyrået «så med forskrekkelse på hvordan Det republikanske partiet myknet sin konvensjonsplattform på Ukraina-krisen, på en måte som syntes å være til Russlands fordel». Det vil si, nasjonens øverste politiagentur var bekymret over at de posisjonene som ble vedtatt gikk i mot visse grunnleggende prinsipper fastholdt av dominerende deler av det utenrikspolitiske etablissementet.

Med hvilken konstitusjonell myndighet kan FBI, basert på politiske posisjoner vedtatt av det ene eller det andre av de to store kapitalistpartiene, iverksette en hemmelig etterforskning om forræderi og konspirasjon? En slik operasjon tilkjennegir en politistat og minner om metodene til det stalinistiske NKVD.

Byrået etterforsket også fire av Trumps kampanjemedhjelpere over mulige bånd til Russland, og gjorde til og med bruk av det beryktede Steele-dossieret, som besto av antiTrump-sladder samlet fra russiske kilder av en tidligere britisk etterretningsagent som var på Det demokratiske partiets lønningsliste.

Etter at Trump sparket Comey ble, ifølge Times, «lovens offisielle håndhevere så bekymret over presidentens oppførsel at de begynte å etterforske om han hadde jobbet på vegne av Russland mot amerikanske interesser ... Kontraspionasjeetterforskere måtte vurdere om presidentens egne handlinger utgjorde en mulig trussel mot den nasjonale sikkerhet. Agenter søkte også å avklare om Mr. Trump bevisst jobbet for Russland, eller uten egen viten hadde falt under Moskvas innflytelse.»

FBI-operasjonene, som blir oppmuntret, støttet og fremmet av Times, minner om de paranoide raljeringene fra John Birch Society, ultrahøyregruppa dannet på 1950-tallet, der grunnleggeren Robert Welch notorisk hevdet at president Dwight D. Eisenhower, den tidligere øverstkommanderende for de allierte styrkene i Europa under Den andre verdenskrigen, var en «dedikert, bevisst agent for den kommunistiske konspirasjonen».

Påstander som en gang var representative for en ekstremistgruppe, på utkantene av amerikansk politikk, blir nå omfavnet av det militære etterretningsapparatet, fremstår på forsiden av den mest innflytelsesrike amerikanske dagsavisa, og dominerer nettverks- og kabel-tv-nyhetene.

Men disse påstandene har ingen troverdighet. Hvorfor skulle noen tro påstander om at Trump, i en alder av 70 år, etter tiår som eiendomsmogul, bedrager [con man] og mediakjendis, med en milliardformue i dollar, plutselig bestemte seg for å sette alle sine kort på Vladimir Putin? Times-rapporten selv innrømmer, i en enkeltsetning begravd dypt i den 2000-ord-lange teksten at: «Ingen bevis har fremkommet offentlig om at Mr. Trump var i hemmelig kontakt med, eller tok retningsanvisning fra russiske myndighetsrepresentanter.»

Mens det ikke er noen bevis for en konspirasjon mellom Trump og Moskva, er Times-rapporten i seg selv et bevis for en konspirasjon som involverer etterretningsbyråene og foretaksmediene for å velte 2016-presidentvalget – som Trump vant, om enn innen det udemokratiske rammeverket av ‘Electoral College’ [o. anm.: antallet valgmenn tilegnet de respektive delstatene] – og innsette en regjering som ville avvike fra Trump sin hovedsakelig ved å være mer forpliktet til militærkonfrontasjon med Russland i Syria, Ukraina og andre steder.

En hemmelig sikkerhetsetterforskning av et mektig politibyrå rettet mot en valgt president eller statsminister kan ikke beskrives som annet enn forkammeret til et kupp av militæret eller etterretningstjenestene.

Historisk sett har FBI vært i sentrum for slike farer i USA. Byråets grunnlegger og direktør J. Edgar Hoover var beryktet for sin ukontrollerte makt, spesielt under perioden med den antikommunistiske McCarthy-heksejakta, da han samlet saksdokumenter på så godt som hver eneste demokratiske og republikanske politiker, og autoriserte utbredt spionering på borgerrettighets- og antikriggrupper.

President John F. Kennedy var så bekymret at han innsatte sin bror Robert som justisminister – og dermed nominelt overordnet Hoover – til å holde tilsyn med byrået. Det reddet ikke Kennedy fra mordattentatet i 1963, en begivenhet som var knyttet til ultrahøyrekretser på fortsatt ukjente måter, deriblant kubanske eksilanter fortørnet over katastrofen fra Svinebukta, sørstats-segregasjonister og deler av militær-etterretningsapparatet som var opprørt over Kennedys undertegning av en avtale med Moskva som forbød prøvesprengninger av kjernefysiske våpen.

New York Times-rapporten – og en følgesvenn-artikkel publisert på søndag i Washington Post som hevdet at Trump har holdt hemmelig nøkkeldetaljer fra sine private samtaler med Putin – tjener til å legitimere militær-etterretningsapparatets antidemokratiske og forfatningsstridige aktiviteter.

Disse rapportene kaster lys over «mainstream»-medias slående selvtilfredshet over Trumps trusler om å erklære en nasjonal nødssituasjon, under påskudd av hans konflikt med kongressdemokratene over finansieringen av en grensemur, som har ført til en tre-uker-lang delvis nedstengning av den føderale regjeringen.

Hvis man tar hovedpåstanden i rapportene fra de to avisene som god mynt, er deres samtykke til en potensiell Trump-erklæring om nødssituasjonstyre uforklarlig. Når alt kommer til alt, dersom Trump er Putins agent da ville en Trump-erklæring av en nødssituasjon som gir ham vidtrekkende, nesten absolutt myndighet, sette USA under Moskvas kontroll.

Forklaringen er at Times og Post ønsker diskusjonen om nødssituasjonsstyre velkommen, for å forberede statens styrker for kommende konflikter med arbeiderklassen. Deres eneste uenighet med Trump er over hvilken del av styringseliten, Trump eller hans motstandere i Det demokratiske partiet, som burde lede represjonen.

Én ting er sikkert: dersom Trump erklærer en nasjonal nødssituasjon eller, som Post foreslo i en redaksjonell lederartikel, dersom hans motstandere i styringseliten erklærer en nasjonal nødssituasjon over påstått russisk «innblanding» som del av et forsøk på å fjerne ham, ville det representere et ugjenkallelig brudd med demokrati.

Det er umulig å fastslå hvilken side i denne snuskete konflikten som er mer reaksjonær. Arbeiderklassen står overfor to alternativer: enten løses den nåværende politiske krisen ved at den ene delen av styringseliten går mot den andre, ved hjelp av palasskuppets og diktaturets metoder, der det essensielle målet er arbeiderklassen, eller så går arbeiderne en masse mot det politiske etablissementet som helhet, og det kapitalistiske systemet som det forsvarer.