Hvordan den franske staten og big business finansierer fagforbundene

Av Anthony Torres
16 January 2019

Den franske regjeringen har blitt rystet av «de gule vestenes» bevegelse. Nå oppfordrer den franske presidenten Emmanuel Macron og pseudo-venstre-partiene tilknyttet fagforbundene om at fagforbundene tar kontroll over denne bevegelsen. De tar sikte på å skape betingelser for at fagforbundsbyråkratiene skal kunne kvele bevegelsen og blokkere veksten av arbeidernes kamp. Fagforbundene er fullstendig underlagt Macron.

Bekreftelsen på dette faktum er gitt av den nylige AGFPA-rapporten. (Agence de Gestion du Fonds Paritaire National - Byrået for forvaltning av nasjonale sosialpartnerskapsfond, AGFPA – er et byrå etablert i 2015 for å sikre åpenhet for finansieringskilder for fagforbund og bedriftsforeninger). AGFPA-rapporten fra 2017 viser at fagforeningene i Frankrike mottar massiv finansiering fra både staten og fra arbeidsgiverne.

Den gule-vest-bevegelsen brøt ut på den politiske arena uavhengig av både fagforeningene og pseudo-venstre-partiene som Det nye antikapitalistiske partiet (NPA), Arbeiderkamp (LO) og Ukuelige Frankrike (LFI). Dette innebar et brudd mellom arbeiderne og organisasjonene som har kvalt deres motstand mot innstrammings- og krigspolitikken pålagt av suksessive regjeringer, helt frem til den nåværende Macron-regjeringen. Pseudo-venstre sprer nå de løgnaktige påstandene via mediene at fagforbundene leder «arbeidernes bevegelse». De sår bare forvirring.

Fagforbundene er ikke «arbeidernes bevegelse» men kapitalens innleide agenter, som saboterer arbeiderklassens kamp ved hver en anledning. Fagforbundenens ledere har gjentatte ganger fordømt de gule vestene. Der de kynisk hevder å «representere» arbeiderklassen har de hevdet at gul-vest-mobiliseringen var av «folket, skilt fra arbeiderklassen». Den virkelige grunnen til fagforbundenes representanters fiendskap er nettopp det motsatte: den gule-vest-bevegelsen er en bevegelse av arbeiderklassen i opposisjon til statens og bankenes dominans, som utnytter arbeiderne, men finansierer fagforbundene.

Følgende tabell, fra AGFPA-rapporten fra 2017, viser hvordan midler som AGFPA hadde tilsyn med ble fordelt mellom fagforbund og arbeidsgiverorganisasjoner:

Rapporten fremhever at i 2017 fikk fagforbund € 83.292.277 (NOK 711,7 millioner) fra både myndighetene og arbeidsgivernes bidrag. Tildelingen av midler fra AGFPA er gjort i samsvar med tre mål som er definert i organisasjonens formålsparagraf:

Oppgave 1: Formulering, administrasjon, aktivering og evaluering av politikk fremmet innenfor rammen av offisielle institusjoner, hvor fagforeninger og arbeidsgivere er representert på en angivelig lik basis.

Oppdrag 2: Deltakelse fra fagforeninger og profesjonelle arbeidsgiverforeninger i utviklingen, gjennomføringen og oppfølgingen av offentlig politikk knyttet til regjeringens myndighet, gjennom forhandling, konsultasjon og samarbeid.

Oppdrag 3: Den økonomiske, sosiale og fagforbundsfaglige opplæringen til de lønnsmottakere som blir bedt om å utøve offisielle fagforeningsfunksjoner, eller av ethvert fagforeningsmedlem i arbeidsstyrken som befinner seg i en situasjon der vedkommende intervenerer på vegne av deres kolleger av lønnsmottakere.

Disse tallene avslører fagforeningenes klassemessige karakter. De er helt kjøpt og bestukket av staten og arbeidsgiverne, i en størrelsesorden av titalls millioner av euro – en nedbetaling for deres samarbeid for å pålegge regressiv sosial politikk og angrep på arbeiderklassens tidligere erobringer. Fagforbundene godkjente Sosialistpartiets (PS) arbeidslov i 2016 og Macron-regjeringens privatisering av jernbanene i 2018, samtidig som de sikret at motstanden i arbeiderklassen til disse politiske retningslinjene ikke forvandlet seg til en politisk bevegelse mot Macron.

Opprettelsen av AGFPA skjedde etter bestikkelses-fond-skandalen i det mektige Arbeidsgiverforbundet for metallurgisk industri (UIMM). Over flere tiår hadde UIMM slust vekk midler ved i hemmelighet å fjerne cashpenger, som bygde seg opp til titalls-millioner euro i kontanter, for å kunne finansiere fagforeningene.

Under UIMM-rettssaken forklarte Arnald Leenhardt, som ledet denne føderasjonen fra 1985 til 1999, at UIMM hadde betalt disse beløpene til «de fem representative fagforeningene i bransjen. Arbeidsgiverne trenger sterke fagforeninger. Når det er streik og kidnapping av arbeidsgivere av sinte arbeidere, er du veldig glad for å ha et fagforbund som er i stand til å kontrollere disse utbruddene, og kan kanalisere dem tilbake til et perspektiv som er gunstig for å komme tilbake til arbeid.»

Denne mekanismen som staten anvender for å sluse titalls-millioner av euro inn i fagforeningenes kasser, er bare én av de mange pengekanalene som borgerskapet bruker for å kjøpe de småborgerlige sjiktene som driver forbundsbyråkratiene.

Ifølge Perruchot-rapporten, godkjent av Nasjonalforsamlingen i 2011 og utgitt etter avtale med det stalinistiske CGT-fagforbundet (Generalføderasjonen for arbeid) i 2012, kommer bare en liten del av fagforeningsbudsjettene fra arbeidernes medlemsbidrag. Resten kommer fra tilskudd og monetær bistand fra staten og arbeidsgiverne. For å sitere fra s. 165 i denne rapporten: «Som det kan ses, er nesten € 4 milliarder (NOK 39 milliarder) sannsynligvis tildelt hvert år til fagforeningsaktivitetene i Frankrike. Størstedelen av disse midlene (90 prosent) ser ut til å komme fra fagforeningens offisielle status i selskaper og i den offentlig tjenesten. Direkte bidrag fra fagforeningsmedlemmer utgjør sannsynligvis bare 3 til 4 prosent av summen, når andre former for statsstøtte trekkes fra.»

Omformingen av fagforeningene fra arbeiderklassens defensive organisasjoner på 1960-tallet til borgerskapets instrumenter finansiert av staten i dag, er ikke et resultat av en individuell korrupsjon som er spesifikk for Frankrike. Det er en internasjonal prosess, drevet av de objektive motsetningene som er forbundet med fagforeningene selv. Alle fagforeningers grunnleggende mål var å forhandle lønningene til arbeiderklassen med arbeidsgiverne, innenfor rammen av nasjonalstaten. Globaliseringen av produksjon har undergravd hele dette perspektivet og har derfor forandret den rollen som fagforeningene kan spille i dag.

Konfrontert med en globalisert økonomi, der internasjonalt organiserte foretak tvinger arbeidere i ulike land til å konkurrere med hverandre, reagerte fagforeningene ved å angripe lønningene og betingelsene til «deres» arbeidere, for å øke nasjonaløkonomiens konkurranseevne. De kvalte og tillot arbeidsgiverne å knuse den ene streiken etter den andre – offentligtjenestearbeiderne på Sri Lanka i 1980, de amerikanske flygelederne i 1981, de britiske gruvearbeidere i 1985, for å nevne noen tidligere eksempler – for å forsvare arbeidsgivernes profittinteresser.

Siden den gang har Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) lagt vekt på, som Parti de l'égalité socialiste (PES) skrev i sin stiftelseserklæring, at fremveksten av globalisering «gjorde det umulig å forfølge en økonomisk politikk eller å forhandle om lønninger og arbeidsbetingelser på et nasjonalt nivå. De tidligere nasjonale utviklingsstrategiene, eks-koloni-borgerskapenes nasjonalt baserte forhandlinger, og stalinismens autarkiske orientering, har alle blitt utdatert. I stedet fungerte de alle stadig mer nakent som arbeidskontraktører, som konkurrerte om å kutte arbeidernes lønninger og betingelser, for å gi størst mulig gevinst til internasjonal finanskapital.»

I Frankrike lanserte UIMM sitt nåværende bestikkelsesfond i 1972. På det tidspunktet organiserte borgerskapet sin motoffensiv mot oppsvinget av militans i arbeiderklassen etter generalstreiken i mai 1968. Etter å ha forrådt generalstreiken begynte fagforbundene sin metamorfose fra forsvarsorganisasjoner for arbeiderklassen over til agenturer for borgerlig reaksjon. Deres integrering i med-forvaltningsorganer og faktisk til departementer i François Mitterrands Sosialistpartis (PS) regjering falt sammen med sammenbruddet av deres medlemskapstall.

Fagforbundene ble tomme skall som ikke organiserer klassekampen i det hele tatt, men som samarbeider i en «sosial dialog» for å ødelegge arbeidernes sosiale rettigheter. Denne grafen viser hvordan fagforbundene har drastisk kuttet nivået av streikeaktivitet i Frankrike siden 1968:

Som følge av dette forlot arbeiderne fagforeningene ‘en masse’. Grafen nedenfor viser sammenbruddet i fagforbundsmedlemskap i Frankrike:

Dette understreker nødvendigheten for at arbeiderklassen skape seg nye kamporganer for å erstatte de forvitrede fagforeningene, og at den henvender seg til sine internasjonale klassebrødre og -søstre. Gul-vest-bevegelsen har avslørt den gjensidige fiendtligheten som eksisterer mellom arbeiderklassen og de reaksjonære fagforeningsbyråkratiene. Gjennom de gule vestenes kamper i Frankrike, lærernes i USA og teplantasjearbeidernes på Sri Lanka har ICFIs seksjoner oppfordret til dannelsen av grunnplan-komitéer for arbeidere, uavhengige av fagforeningene.

Det er et alternativ til fagforeningenes og arbeidsgivernes nasjonale program for «sosial dialog» og klassesamarbeid. Det er dannelsen av internasjonale nettverk av grunnplan-komitéer. Den avgjørende rollen for ICFIs seksjoner i denne prosessen vil være å klargjøre for arbeiderklassen dens historiske oppgave: Den eneste måten arbeiderklassen kan få tilfredsstilt sine presserende sosiale behov på er gjennom overføringen av politisk makt til disse nye organisasjonene bygget av den internasjonale arbeidsklassen. På den måten kan arbeiderklassen gjenopprette i kamp kontinuiteten med sine historiske kamptradisjoner for sosialisme mot kapitalisme.