Den 15. januar markerte hundreårsdagen for en av de mest forferdelige og sjebnesvangre forbrytelser i verdenshistorien. Den dagen i Berlin i 1919 arresterte Freikorps-soldater fra Garde-Kavallerie-Schützen-Division [Kavalleriets skarpskytterdivisjon] Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht, de to lederne av Det tyske kommunistpartiet (DKP), som var grunnlagt bare to uker tidligere. Soldater transporterte dem til Hotel Eden, hvor de ble torturert før de ble brakt vekk og myrdet.
Den 48-år-gamle Rosa Luxemburg var blant de mest fremragende marxistiske revolusjonære av hennes epoke. Hun vant berømmelse for sin skarpe polemikk mot Eduard Bernsteins revisjonisme og sosialdemokratenes pro-krig-politikk under Den første verdenskrigen, og hun var den ubestridte teoretiske lederen av SPDs revolusjonære fløy, og senere for Spartakus-ligaen.
Karl Liebknecht, som var sønn av SPD-grunnleggeren Wilhelm Liebknecht, og av samme alder som Luxemburg, legemliggjorde den uforsonlige motstanden mot militarisme og krig. Den tapperhet og besluttsomhet han oppviste i sitt opprør som SPD-parlamentariker mot sitt eget parti, der han avviste krigskredittene, og til tross for forfølgelse og undertrykking kjempet og agiterte mot krigen, vant ham millioner av arbeideres respekt. I Novemberrevolusjonen av 1918 kjempet han for kapitalismens omveltning. Ved et massemøte den 9. november proklamerte han Den frie sosialistrepublikken Tyskland.
Den vevre Rosa Luxemburg ble slått ned med en riflekolbe i foajéen på Hotel Eden, og brakt ut til en bil der hun ble skutt. Kroppen hennes ble kastet i Landwehr-kanalen, og den ble ikke hentet opp før måneder senere. Karl Liebknecht ble henrettet med tre skudd fra nært hold, i Tiergarten. Pressen rapporterte deretter at Liebknecht ble skutt under et fluktforsøk, og at Luxemburg ble lynsjet av en rasende mobb.
De brutale drapene på Luxemburg og Liebknecht markerte et nytt stadium av kontrarevolusjonær vold. Før dette hadde den borgerlige staten hensynsløst slått ned på sosialistiske opponenter, og som i etterdønningene av undertrykkingen av Paris-kommunen i 1871 i Frankrike tatt blodig hevn mot revolusjonære arbeidere med massehenrettelser. Men statsorganenes mord på lederne av et revolusjonært parti, uten en rettssak eller en rettskraftig dom, var et nytt fenomen, som satte en presedens som andre fulgte. Selv det autokratiske tsarist-regimet bannlyste generelt sine sosialistiske opponenter til Sibir.
Den tyske styringsklassen trakk dermed lærdommene fra Den russiske revolusjonen, hvor den subjektive faktoren, Lenins, Trotskijs og Bolsjevik-partiets rolle var avgjørende for å lede den proletariske revolusjonen til seier. I dagene før mordene ble det distribuert løpesedler i Berlin med slagordet «Drep lederne!» Og mordene fulgte, med godkjenning fra de høyeste nivå av staten.
Gustav Noske, et ledende SPD-medlem, og minister med ansvar for Reichswehr, beordret Garde-Kavallerie-Schützen-Division, som var beryktet for sin hensynsløse vold, til Berlin for å utplasseres mot revolusjonære arbeidere. Under Den blodige jula i 1918 skjøt de med artilleri mot marinegaster i opprør, som hadde okkupert Berlin-slottet, og undertrykte brutalt Spartakus-opprøret.
Da en riksrett i mai 1919 frikjente de offiserene som var direkte involverte i mordene på Luxemburg og Liebknecht, signerte Noske personlig under på frifinnelsen. Waldemar Pabst, som var leder av Garde-Kavallerie-Schützen-Division og utstedte ordren om å myrde Luxemburg og Liebknecht, ble aldri tiltalt. Han fikk fortsette sin karriere under nazistene og i etterkrigstidens Forbundsrepublikk, og døde som en velstående våpenhandler i 1970.
Til dags dato bestrider SPD sitt ansvar for mordene på Luxemburg og Liebknecht. Men det er sikkert at Pabst snakket med Noske på telefon umiddelbart før mordene. Pabst bekreftet siden ved flere anledninger at han mottok klarsignalet fra Noske. Som han skrev i et brev fra 1969, som ble funnet etter hans død: «Det er åpenbart at det ikke var mulig for meg å gjennomføre handlingen uten Noskes støtte – med Ebert i bakgrunnen – og at jeg måtte beskytte mine offiserer. Men svært få har forstått hvorfor jeg aldri ble innkalt for å vitne eller ikke ble anklaget for et lovbrudd. Som en kavaler anerkjente jeg SPDs oppførsel den gangen, ved å holde munn i femti år om vårt samarbeid.»
Styringsklassen måtte drepe Luxemburg og Liebknecht for å forhindre at revolusjonen som spredte seg som en brannstorm over hele Tyskland i løpet av november 1918 fikk omveltet kapitalismen, som den hadde gjort i Russland. Hohenzollern-regimet, som kapitulerte i løpet av revolusjonens første dager, kunne ikke reddes. Men det førte bare til at regimets basis – industri- og finanskapitalen, de store landeierne, militær-kasten og det reaksjonære rettsvesenet, politiet og det administrative apparatet – desto mer besluttsomt forsvarte sin sosiale stilling.
For det formålet kalte de på Friedrich Ebert, SPD-lederen, til å danne en ny regjering den 9. november 1918. I løpet av de fire foregående årene hadde SPD vist sin betingelsesløse lojalitet til borgerlig styre med partiets støtte til Den første verdenskrigen. Ebert innordnet seg umiddelbart med hærens generalstab for undertrykking av revolusjonen.
Følgelig ble den første revolusjonære bølgen blodig undertrykt, men dét løste på ingen måte spørsmålet om hvilken klasse som skulle styre. Inntil oktober 1923, da KPD slapp fra seg en ekstraordinært gunstig revolusjonær anledning og kalte av et forberedt opprør i aller siste øyeblikk, brøt det ut stadig-endrende klassekonflikter og revolusjonære muligheter.
Dessuten, med grunnleggingen av KPD ved årsskiftet 1918-19, ble det tatt et avgjørende skritt fremover, for overvinningen av SPDs svik. De uavhengige sosialdemokratene (USPD) ble grunnlagt på begynnelsen av 1917, av parlamentarikere ekskludert fra SPD for å ha nektet å støtte krigskredittene. Ikke desto mindre gikk USPD inn i Eberts regjering i 1918, og tjente den som et venstre-fikenblad.
KPDs stiftelsesprogram, forfattet av Rosa Luxemburg, gjorde det utvetydig klart at KPD ikke bestrebet seg på å erstatte Hohenzollern-regimet med et borgerlig parlamentarisk demokrati, men på å omvelte det borgerlige styret.
Den 9. november hadde Hohenzollern-regimet blitt drevet fra makten og det ble valgt arbeider- og soldatråd, erklærte programmet. «Men Hohenzollerne var ikke mer enn frontmennene for det imperialistiske borgerskapet og for Junkerne. Borgerskapets klassestyre er den virkelige kriminelle som er ansvarlig for verdenskrigen, i Tyskland som i Frankrike, i Russland som i England, i Europa som i Amerika. Kapitalistene i alle nasjoner er de virkelige stifterne av massemordet. Den internasjonale kapitalen er den umettelige guden Baal, som det blir kastet millioner på millioner av dampende menneskeofre inn i de blodige kjevene på.»
Programmet understreket at alternativene ikke var reform eller revolusjon, men sosialisme eller barbari. «Verdenskrigen stiller samfunnet overfor valget: enten fortsettelsen av kapitalisme, nye kriger og en overhengende nedgang til kaos og anarki, eller avskaffelsen av kapitalistisk utbytting. ... Det kommunistiske manifests ord er den brennende skriften på veggen over det kapitalistiske samfunnets smuldrende bastioner: Sosialisme eller barbari.»
Luxemburgs advarsel skulle bekreftes fjorten år senere. Weimar-republikken var ikke produkt av en seirende demokratisk revolusjon, men av kontrarevolusjonær vold. Mordet på Luxemburg og Liebknecht satte i bevegelse en utvikling som til slutt førte til nazistenes makterobring. De hvilte på de samme sosiale krefter som Ebert-regimet hadde reddet og styrket. Hitlers SA oppsto fra militærenheten Freikorps.
En del av Luxemburgs og Liebknechts tragedie er at de undervurderte sine motstanderes kontrarevolusjonære besluttsomhet. Ellers ville de ha besørget bedre prosedyrer og sikkerhetsforanstaltninger, for å unngå å falle i hendene på sine drapsmenn.
De to viktigste ledernes død var et katastrofalt slag for KPD. Det forhindret den nødvendige avklarings- og konsolideringsprosessen i det unge partiet, som vokste raskt og innen to år var en organisasjon med en kvart million medlemmer. Og det svekket også partiet i kritiske revolusjonære situasjoner. Det foreligger mye belegg for å kunne hevde at KPD ville ha tatt makten i oktober 1923, dersom en Rosa Luxemburg eller en Karl Liebknecht sto i front, i stedet for den ubesluttsomme Heinrich Brandler.
Hadde Luxemburg og Liebknecht overlevd i 1919, ville ikke bare tysk historie, men også verdenshistorien ha blitt annerledes. En seirende sosialistisk revolusjon i Tyskland ville ha frigjort Sovjetunionen fra sin isolasjon, og dermed ha fjernet den viktigste faktoren for byråkratiets vekst og Stalins vei til makt.
Det er også utenkelig at KPD under ledelse av den kompromissløse internasjonalisten Rosa Luxemburg ville ha bøyd seg for Stalins nasjonalistkurs, eller støttet hans politikk om sosialfascismen, som banet Hitlers vei til makten i 1933. Stalins og hans tyske proxy Thälmanns nektelse av å føre en forent kampfront med det «sosialfascistiske» SPD mot nazistene, splittet og lammet arbeiderklassen. På grunnlag av en korrekt politikk fra KPDs side, som hadde hundretusenvis av medlemmer og millioner av velgere, kunne arbeiderklassen ha forhindret Hitler fra å komme til makten.
Ett hundre år etter hennes død prøver mange politiske tendenser å bemektige seg Rosa Luxemburg ved å skildre henne som en venstreorientert reformist eller feminist.
Venstrepartiets ledere [die Linke], som fører en politik mye nærmere Noskes og Eberts enn den til Luxembourg, gjør i år nok en gang sin pilgrimsvalfart til den uforsonlige revolusjonærens grav, for å legge ned røde nelliker. Berlins statssenator for kultur, Venstrepartiets Klaus Lederer, fortalte bladet Zitty at Luxemburg «forsto sosial endring som en prosess med omfattende demokratisering og transformasjon, og forsøkte å demokratisere alle samfunnsområder, inkludert næringslivet». I en uttalelse om ett-hundre-års-jubiléet for grunnleggingen av KPD hevdet Venstrepartiets historiekommisjon at med mordet på Luxemburg ble muligheten torpedert for «utviklingen av KPD til et venstre-sosialistisk parti som ikke fulgte Bolsjevik-modellen».
I virkeligheten var Luxemburg en ubøyelig motstander av den politikken som Venstrepartiet refererer til som «venstre-sosialistisk». En stor del av hennes skrifter består av polemikk mot Eduard Bernstein, Karl Kautsky og andre representanter for den politikken som uunngåelig ender opp på den borgerlige siden av barrikadene når klasskampen intensiveres.
Her er et eksempel på en artikkel publisert i avisa Die Rote Fahne (Det røde flagget) tre uker etter at USPD gikk med i Ebert-regjeringen:
«Uavhengig sosialdemokrati er nødvendigvis et svakhetens barn, og kompromiss er essensen av dets eksistens... Det har alltid travet bak hendelsene og utviklingene; det tok aldri ledelsen. ... Enhver blendende tvetydighet som førte til forvirring blant massene... alle frasene av den borgerlige demagogien som spredte slørene, som skjulte de nakne, forrevene fakta om det revolusjonære alternativet under krigen, fant deres ivrige støtte. ... »
«Et parti av en slik beskaffenhet, plutselig stilt overfor revolusjonens historiske beslutninger, måtte svikte forferdelig. ... I den timen som til slutt gjør de sosialistiske målene til dagens praktiske oppgave, som gjør den skarpeste og mest ubønnhørlige skilsmissen mellom det revolusjonære proletariatets leir og de åpne, såvel som de forkledde fiender av revolusjon og sosialisme til den høyeste plikt, skyndte Det uavhengige partiet seg å inngå et politisk partnerskap med den farligste utposten av kontrarevolusjonen, for å forvirre massene og muliggjøre forræderiet.»
Disse ordene kan også brukes til å beskrive dagens Venstreparti, som forøvrig står langt til høyre for det USPD gjorde.
Mange kommentatorer har blitt tvunget til å innrømme at Luxemburg ville ha vært foraktfull overfor feminismen og andre former for identitetspolitikk, som nå er ‘in vogue’ i småborgerlige kretser. Som Elke Schmitter skrev i Der Spiegel: «Den nåværende insisteringen på ulempe [disadvantage], enten det er på grunn av fødsel eller kjønn, status eller religion, ville ha kjedet henne.» For Luxemburg var overvinningen av alle former for undertrykking uadskillelig knyttet til omveltningen av kapitalistsystemet.
Ett hundre år etter Luxemburgs død bryter alle motsetningene i kapitalistsystemet ut igjen, de som gjorde perioden fra 1914 til 1945 til den mest voldelige i menneskehetens historie. Nasjonalisme, handelskrig og krig dominerer de internasjonale relasjonene. Ytrehøyre og fascistiske krefter er på offensiven i mange land, med statens eksplisitte eller skjulte støtte. I Tyskland blir flyktningepolitikken diktert av ytrehøyrepartiet AfD, som er et parti Waldemar Pabst ville følt seg hjemme i. Både i hæren, i politiet og i etterretningstjenestene er det aktive høyreekstremistiske nettverk, som blir tilslørt og trivialisert av statens høyeste formasjoner.
Dette gir arven etter Liebknecht og Luxemburg en brennende aktualitet. Som Luxemburg formulerte det i 1918 konfronterer samfunnet igjen «enten fortsettelse av kapitalisme, nye kriger og den overhengende nedstigningen til kaos og anarki, eller avskaffelsen av kapitalistisk utbytting». Mer enn noen gang før er menneskehetens fremtid avhengig av byggingen av et sosialistisk og internasjonalistisk parti som er basert på marxismens arv i arbeiderklassen. Den fjerde internasjonale, som i dag ledes av Den internasjonale komitéen og dens seksjoner Socialist-Equality-partiene, er den eneste politiske tendensen som legemliggjør disse tradisjonene.