Theresa Mays regjering overlevde onsdag kveld et mistillitsvotum fremsatt av Labour-Party-lederen Jeremy Corbyn. MP-ene [Members of Parliament] stemte for å holde regjeringen på plass, med 325 for May og 306 mot, der alle de 314 MP-ene fra hennes splittede konservative parti stilte seg bak statsministeren. De fikk tilslutning fra de 10 MP-ene fra det nordirske Democratic Unionist Party (DUP) og en uavhengig unionist.

Alle opposisjonspartiene – Labour, Scottish National Party (SNP), Liberal Democrats og Green [De grønne] stemte mot regjeringen. Men kveldens mest slående aspekt er hvordan May, hennes hard-Brexit miljøminister Michael Gove og andre Tory-er var i stand til å utnytte Blair-istenes nakne fiendtlighet mot sin egen partileder og den knapt skjulte motstanden mot et generalvalg, til å dreie debatten om til et mistillitsvotum over Corbyn.

Corbyn krevde et mistillitsvotum mot statsministeren på tirsdag kveld, straks etter at May led det største parlamentariske nederlaget for en statsminister i britisk historie, da hennes Brexit-avtale med EU ble avvist av MP-ene med et flertall på 230 stemmer.

Corbyn fremmet avstemmingen først etter måneder med unnvikelser der han har demonstrert for styringseliten at han ikke vil gjøre noe for å destabilisere britisk imperialisme mens den beveger seg ut i ukjent terreng, med den planlagte datoen for Brexit nå mindre enn 80 dager unna.

Corbyn sa han bare ville fremme et mistillitsvotum på det tidspunkt da det var mest sannsynlig for å lykkes. Men mens Tory-enes hard-Brexit-fløy og Mays styrende partnere – Democratic Unionist Party – var beredt til å bli med opposisjonen for å få spiddet Mays avtale, var det aldri noen mulighet for at de ville utløse et generalvalg som kunne bringe Corbyn til Nummer 10 [o. anm.: Downing Street; dvs. statsministerposten].

Corbyns tiltak var pro-forma – i den grad at da hans skygge-finansminister John McDonnell ble spurt på BBCs program Today på onsdag morgen om Labour ville fortsette å «plukke» på regjeringen dersom partiet tapte avstemmingen, svarte han: «Nei, det er ikke det vi gjør.»

Blair-istene har bare støttet tanken på et mistillitsvotum mot May for at et nederlag i avstemmingen kunne rydde bordet for å presse Corbyn til åpent å støtte deres krav om en andre «People’s Voice»-folkeavstemning for å få reversert Brexit.

Hvor ivrige de er etter å holde May ved roret ble kringkastet av DUPs parlamentariske leder Nigel Dodds før avstemmingen, da han fortalte parlamentet: «Jeg har vært slått av hvor mange ærede medlemmer siden i går kveld har vært ganske påståelige på at jeg og mine ærede venner måtte være til stede for denne debatten for å snakke og for deretter å stemme i henhold til lobbyingen til støtte for regjeringen og for å forhindre et generalvalg ... Og faktisk, så har noen av disse bønnfalingene til og med kommet fra regjeringens side av Huset!»

Om morgenen på avstemmingsdagen utga 71 Labour MP-er et felleskommuniké der de refererte støtte fra nok 26 parlamentskolleger, med krav om at Labour støttet en ‘Folkets avstemming’. Dusiner av dem stilte for en ‘foto-op’ utenfor parlamentet under et banner der det sto: «Folket burde få det siste ordet».

May fokuserte sin adressering til parlamentet på fordømmelsen av Corbyn som en trussel mot den nasjonale sikkerheten, en nyttig idiot for den russiske presidenten Vladimir Putin, en motstander av militæret og krig i Syria, osv.

Corbyn svarte med en patetisk klage over at til tross for hennes snakk om å strekke seg ut på tvers av parlamentet, så «har det ikke vært noen tilbud om all-parti-samtaler, det har ikke vært noen kommunikasjon om all-parti-samtaler – alt statsministeren sa var at hun kanskje ville snakke med noen medlemmer av Huset ... Det er ikke å strekke seg ut, det er ikke å diskutere det, det er ikke å erkjenne omfanget av nederlaget de led i går kveld.»

Det som burde ha vært en refleksjonens dag for May, viste seg å bli en ydmykende dom over alle Labour-lederen Corbyns kapituleringer overfor hans eget partis høyrefløy siden han ble partileder i september 2015.

I sin oppsummering på vegne av regjeringen roste Gove talerne på opposisjonsbenkene, der han fremhevet Blair-isten John Woodcock, som forlot Labour i fjor for å bli sittende som en selvstendig MP, og som ikke støttet mistillitsvotumet mot May, og han roste Hilary Benn for hans støtte for krig mot Syria. Han bemerket at Labours nestleder Tom Watson ikke hadde nevnt Corbyn i sin tale, fordi «vi innser begge at ... Corbyn sannsynligvis er den verst mulige personen til å lede Labour Pary – han enda verre.»

May avsluttet debatten med en appell til alle opposisjonspartilederne om å engasjere seg i diskusjon med henne om hvilken type Brexit-avtale som kunne oppnå et flertall i Huset. Corbyn hadde ikke mot nok til å fortelle henne hvor hun kunne starte. Han svarte bare at hun måtte se bort fra en ‘no-deal’-Brexit. Han har siden sagt at han ikke vil ha noe møte med May før denne forsikringen er meldt. Corbyns krav er impotente gitt at May er mer avhengig enn noensinne av DUP og hennes hard-Brexit-fløy. I en fjernsynskringkastet tale til nasjonen etter avstemmingen understreket May at hennes mål var å levere Brexit, etter forhandlinger med andre partier, fremfor alt «våre tillits- og forsyningspartnere», DUP.

Corbyn og McDonnell har tilbrakt måneder med sine forsøk på å overbevise ‘big business’ om at Labour tilbyr en vei ut av «Brexit uføret» – enten ved forhandling av en Brexit-avtale som garanterer tariff-fri tilgang til EUs indre marked, eller ved å støtte en ny folkeavstemming. Forut for hele Brexit-debatten utga McDonnell en plan for Labours økonomiske politikk der han lovet «ingen overraskelser» for skattebetalere eller næringslivet, «fast disiplin» på budsjetter og et «uovertruffent» nivå av åpenhet for å vinne tillit fra City [o. anm.: ‘City of London’; finanssentret].

Corbyn kan imidlertid ikke stole på sine Labour MP-ers lojalitet, der mange allerede er i diskusjoner med May, med andre deler av Tory-ene, eller med Scottish National Party og Liberal Democrats, i det som kan føre til en politisk tilpasning, og også til en splittelse fra Labour.

Han har heller ikke støtte fra fagforbundene, som ikke støttet hans krav om et generalvalg og som har vist seg villige til å forhandle direkte med regjeringen om Brexit.

I forrige uke snakket May direkte med Len McCluskey, generalsekretæren for Unite, og med Tim Roache, generalsekretæren for GMB, om forslaget fra en gruppe Labour MP-er, blant andre John Mann og Caroline Flint, som på det tidspunkt sa at de overveide å støtte henne for å for hindre en hard-Brexit. Selv om ingen av fagforbundslederne støttet Mays eksisterende avtale, sa Roache at han var «glad statsministeren endelig meldte seg på telefonen», mens allierte av McCluskey sa at «han ville være ivrig etter å holde kanalene åpne med Downing Street», rapporterte Independent.

De fulle konsekvensene av Corbyns vedvarende tilbaketrekninger for Blair-istene mens de omrammer Labours virkelige politikk og program i henhold til styringsklassens diktater, blir klart for alle å se.

Corbyns pseudo-venstre-apologeter portretterer ham alle som en ensom kriger, som nå må mobilisere Labour Party og fagforbundene for å bli kvitt Tory-ene – der både Socialist Party og Socialist Workers Party begge snakker om å sette de sklerotiske, pro-business byråkratiene i «krigsberedskap». Men arbeidere og ungdommer som har støttet Corbyn basert på hans løfte om en antinedskjærings- og antikrig-regjeringen møter nå virkeligheten av hvordan hans undertrykking av klassekampen er nøkkelen som gjøre det mulig for Tory-ene å fortsett på post.

Dette ble anerkjent av ingen ringere enn den aldrende Thatcher-isten Sir Malcolm Rifkind, som roste tirsdagens avstemming om Mays Brexit-avtale som et eksempel på «parlamentet som tar kontroll. Ingen opptøyer, ingen gule vester, ingen vannkanoner, ingen ‘hent inn hæren’ ... Sammenlign dét med Paris de siste par ukene.»