Den politiske tvekampen innen den amerikanske styringseliten når en ny topp av intensitet, med en pågående mediekampanje som portretterer Trump som russisk agent, med Det demokratiske partiets krav om at han kansellerer sin State-of-the-Union-tale, og med Trumps svar på torsdag ettermiddag med blokkeringen av House Speaker Nancy Pelosis planlagte utenlandstur som ville ha inkludert et besøk til amerikanske tropper i Afghanistan.
Mens den antirussiske kampanjen mot Trump eskalerer, med New York Times og Washington Post i front med nesten daglige «exposés» som fremstiller Trump som Vladimir Putins marionette, svarte Trump med en fascistisk raljering mot det angivelige «radikale venstres» overtakelse av Det demokratiske partiet, levert til et militærpublikum ved Pentagon. «Partiet er kapret av utkantfrynsene som er for åpne grenser,» påsto han.
Den gjensidige hetsingen finner sted mot bakteppet av en delvis nedstengning av den føderale regjeringen som kommende tirsdag den 22. januar vil ha pågått i en måned, med 800.000 føderale arbeidere som går uten lønn. Mer enn 300.000 er ‘furloughed’ [permitterte uten lønn] og nesten 500.000 er tvunget til å jobbe uten lønn.
USA har klart entret inn i en vesentlig politisk krise som ikke kan reduseres ned til de involverte personlighetene, eller den tilsynelatende ulykken med Trumps presidentskap. Som ethvert signifikant politisk fenomen har denne krisen sine dypere sosioøkonomiske materielle røtter, som har forårsaket en enestående grad av dysfunksjonalitet i det amerikanske politiske systemet og styringselitens desorientering.
Det er to underliggende historiske hovedfaktorer i spill, der den ene har utviklet seg over mange tiår, mens den andre er av nyere opprinnelse.
Den første er den absolutte fallitten i konsepter og retningslinjer antatt av den amerikanske styringseliten som svar på krisen og sammenbruddet av Sovjetunionen, og Sovjetblokka som helhet. Fra og med George H. W. Bush-administrasjonen ble Washington oppmuntret til å bruke militærmakt av en langt større skala enn noen gang siden Den andre verdenskrig.
Bush hyllet perspektivet for en «ny verdensorden» definert av amerikansk militært overherredømme, befridd fra trykket fra Sovjetunionen som hadde satt visse grenser for amerikansk militærintervensjon gjennom hele Den kalde krigen. Han håpet å få en slutt på «Vietnam-syndromet», den dypt anlagte folkelige opposisjonen mot utenlandske militæreventyr etter katastrofen i Sørøst-Asia. Imperialiststrateger oppfordret til å gripe det «unipolare øyeblikket». Noen proklamerte til og med «historiens ende» og så for seg ei lang rekke amerikanske administrasjoner som ville dominere verden, som keiserne i det gamle Roma.
Men etter 30 år med nesten uavbrutt militærkonflikt – Desert Storm, Somalia, Balkan, Panama, Haiti, invasjonen av Afghanistan i 2001, invasjonen av Irak i 2003, bombingen av Libya i 2011, de USA-støttede borgerkrigene i Syria og Yemen – hva er det å vise for alt det? Amerikanske bomber og missiler har forårsaket ødeleggelsen av et bredt strekk fra Nord-Afrika til Sentral-Asia, drept millioner, gjort titalls millioner til flykninger og ødelagt hele samfunn.
Til tross for utlegg av billioner av dollar, for ikke å snakke om den menneskelige kostnaden både hjemme og i utlandet, er den amerikanske imperialismen i en svakere posisjon i Midtøsten enn før den første Persiske-gulf-krigen, mens dens regionale hovedmål Iran og dens globale antagonister Kina og Russland har vokst seg sterkere. USAs relative økonomiske nedgang, særlig i forhold til Kina, er en vesentlig faktor for USAs tap av globalt hegemoni.
En nylig analyse i National Interest hadde overskriften «Det er ingen militær seier i Afghanistan.» Den kom til den dystre konklusjonen at «de afghanske nasjonale sikkerhetsstyrkene (ANSF) og den kleptokratiske islamske republikken de beskytter, ville ikke overlevd uten sjenerøs vestlig hjelp,» og analysen la til at disse styrkene, «på papiret 314.000 tropper, som ikke klarer å beseire en Taliban-styrke mindre enn en femtedel av egen størrelse», også var «finansielt uholdbare» og absorberte nesten alt av Afghanistans nasjonalinntekter.
En skoldende analyse publisert i forrige uke av den ledende imperialistisk tenketanken Senter for strategiske og internasjonale studier (CSIS), fordømmer både republikanske og demokratiske myndigheters manglende evne til å utvikle en levedyktig strategi i Den-persiske-gulf-regionen, særlig Irak og Iran, mens analysen betegner den nåværende debatten over Trumps krav om tilbaketrekning av amerikanske styrker fra Syria som et meningsløst ‘sideshow’. Anthony Cordesman fra CSIS argumenterer for at det egentlige problemet er at Irak er effektivt sett konkurs, og ute av stand til å betjene amerikanske interesser på verdens oljemarked, eller til å opprettholde stabilitet innenlands.
Trumps innsatser for å flytte fokus for amerikansk intervensjon fra Midtøsten til Asia-Stillehavsområdet har heller ikke bært frukter. Magasinet Foreign Policy kritiserer de pågående amerikanske flåtekonfrontasjonene med Kina over Sør-Kinahavet som stort sett for show, som fremprovoserer Pekings vrede uten at de ikke klarer å forsikre potensielle allierte som Filippinene. «For alt sitt tøffe snakk om Kina og den økte aktiviteten i Sør-Kinahavet forvitrer Trump-administrasjonens troverdighet i Sørøst-Asia,» konkluderer rapporten.
Mens nedgangen for den amerikanske imperialismens globale posisjon har vært en langstrukken prosess er den andre hovedfaktoren som ligger til grunn for den politiske krisen i Washington av nyere årgang: veksten av klassekampen og det pro-sosialistiske sentimentet i USA.
Det mest alarmerende aspektet av 2016-presidentkampanjen hva den amerikanske styringselitens bekymringer angår, var ikke valget av Trump. Han er en av dem, og til tross for mediehysteriet er det ingen tvil om hans klasselojalitet. Det som drev frykten inn i begge av styringselitens fraksjoner, både den demokratiske og den republikanske, var åpenbaringen av at det er massestøtte for sosialisme blant et bredt spekter av arbeidende mennesker og ungdom, med flere enn 13 millioner stemmer for Bernie Sanders. Vermont-senatoren er selvfølgelig ikke noen ekte sosialist, men bare en liberaler som anvendte sosialistiske fraser for å styrke sin «venstre»-kredibilitet. Den folkelige responsen sjokkerte imidlertid hele den amerikanske styringsklassen og alle dens politiske representanter, inkludert Sanders selv.
Dette har blitt etterfulgt, med opptakten i 2018, av et oppsving i klassekampen, med titusenvis av lærere som ble med i de statsdekkende streikene i Vest-Virginia, Oklahoma og Arizona, organisert gjennom sosialmedier og utenfor fagforeningene, og en bølge av andre streiker og kamper av bilproduksjonsarbeidere, offentlig ansatte, offentligtjeneste- og telekommunikasjonsarbeidere. Dette er del av en bredere radikalisering av arbeiderklassen internasjonalt, og en politisk oppvåkning med revolusjonære implikasjoner.
Både fiaskoen i dens langsiktige geopolitiske strategi og fremveksten av arbeiderklassens motstand hjemme, har forvirret den amerikanske styringseliten dypt. I etterdønningen av USAs fiaskoer i utlandet har bitre gjensidige anklager ført til jakten på syndebukker. Spørsmålet «Hvem tapte Kina?» spilte en vesentlig rolle under McCarthy-heksejaktene på femtitallet. Det demokratiske partiets ny-McCarthyisme stiller spørsmålet: «Hvem tapte Syria?»
Utbruddet av betydelige klassekamper på hjemmebane er enda mer foruroligende, til og med skremmende, for styringsklassen enn tilbakeslagene i utlandet. Nå er det et spørsmål om borgerskapets mest vitale interesser, om forsvaret av deres rikdom og eiendeler fra den utfordringen som utvikler seg nedenfra. Begge sider innen styringseliten spiller på en pro-arbeider demagogi, enten det er Trumps ondskapsfulle innvandrerhetsing kombinert med handelskrig, eller det er demokratenes mer tradisjonelle, men fullstendig falske posering som «arbeidernes venner». Men begge fraksjonene er tvers igjennom fiendtlige mot enhver genuin hevdelse av arbeidsklassens uavhengige interesser.
Det er en voksende fornemmelse av at ingen av de borgerlige fraksjonene kan finne noen vei ut av den nåværende krisen, og at svaret må komme fra arbeiderklassens intervensjon. Denne erkjennelsen frembrakte et sjeldent sannhetensøyeblikk på NBC News på torsdag kveld, da «Meet the Press»-verten Chuck Todd stilt spørsmål om hvordan den føderale regjeringsnedstengningen kunne avsluttes, sa at det eneste som kunne tvinge de konfronterende leirene til å oppgi sine poseringer ville være en fullskala streik av alle TSA-‘screenere’ [sikkerhetspersonell] og av flygelederne, som ville stenge ned hele flytrafikksystemet.
Fremveksten av arbeiderklassen er fundamental for endringen av den politiske situasjonen, ikke bare i USA men over hele verden. For ett år siden, i en kommentarartikkel på begynnelsen av 2018, skrev WSWS-redaksjonsjef David North: «Dette nye året 2018 – 200-årsjubiléet for Marx’ fødsel – vil først og fremst bli preget av en enorm intensivering av sosiale spenninger og en eskalering av klassekonflikt rundt om i verden.» Denne vurderingen er allerede belagt av det siste årets begivenheter. For veien videre er den sentrale oppgaven arbeiderklassen står overfor byggingen av et nytt revolusjonært lederskap, forpliktet til kampen for et sosialistisk perspektiv.
[3. januar 2018]