Amerikansk nedstengning setter ubetalte arbeidere opp mot det politiske etablissmentet og fagforbundene

Av Daniel de Vries
21 January 2019

Den fastlåste politiske situasjonen over den delvise nedstengningen av den amerikanske regjeringen strammet seg til forrige uke. I etterkant av president Trumps siste-øyeblikk-intervensjon for å forpurre House Speaker Nancy Pelosis besøkstur til en militærbase i Afghanistan, har til og med narrespillet om forhandlinger mellom Det hvite hus og Kongressen blitt kullkastet.

Uten politisk enighet i sikte er det voksende frykt innen styringsklassen for at lockouten av 300.000 føderale arbeidere som er permitterte uten lønn [‘furloughed’] og ytterligere 500.000 ansatte som er tvunget til å arbeide ubetalt, nå inn i den femte uka, meget vel kan nøde arbeiderklassen til å søke sin egen vei ut av uføret.

Det demokratiske partiet og fagforeningsrepresentanter adresserer en demonstrasjon av føderale arbeidere i Chicago på fredag

Mens demokratiske og republikanske representanter har vært forsiktige for ikke å bli dokumentert for det, begynner nå journalister med tette bånd til maktkorridorene å reflektere slike bekymringer.

Robert Costa, en Washington Post-reporter og politisk analytiker for NBC News, tvitret denne uka: «Par senior republikanske kongressmedlemmer forteller meg at den eneste måten dette løser seg på er hvis TSA-ansatte blir hjemme og amerikanerne blir rasende over manglende flytrafikk. Det er den eneste veien ut, sier de. Og de er nært [til Det hvite hus].»

Tilsvarende bemerket Chuck Todd fra NBCs «Meet the Press» i et intervju på torsdag på NBC News at det eneste som kunne tvinge frem en avtale for å få avsluttet nedstengningen, var en streik av baggasje-screenere og flygeledere, som ville bringe nasjonens kommersielle flytrafikksystem til stillstans.

McKay Coppins, som dekker Det republikanske partiet for Atlantic, snakket med kongressmedarbeidere fra begge partier om hvordan nedstengningen kan få en ende. «En dyster men voksende konsensus har begynt å vise seg på Capitol Hill,» skrev han i en artikkel publisert på fredag. «Det er kanskje ingen vei ut av dette rotet før noe katastrofalt skjer.» Inkludert i lista over potensielle katastrofer kongressassistentene refererte var et terrorangrep og en streik av Transport Security Administration (TSA) sikkerhetspersonell.

Faren for styringsklassen ved at arbeidere tar saken i egne hender og mønstrer en offensiv mot nedstengningen høynes av det faktum at det ville innebære trossingen av de føderale lovene som forbyr offentlig ansatte å streike. En masseaksjon ville direkte utfordre arven fra PATCO-streiken i 1981.

Reagan-administrasjonens brutale reaksjon – som fulgte operasjonsmanualen utarbeidet av den foregående demokratiske Jimmy-Carter-administrasjonen – med oppsigelsen av 11.000 flygeledere, forbudet av PATCO-fagforeningen, svartlistingen av alle de streikende for livstid og fengslingen av de lokale fagforeningslederne, har tjent til å initimidere offentlig ansatte arbeidere siden den gang. Den knuste PATCO-streiken, bare muliggjort av AFL-CIO-lederskapets medskyldighet, var signalet for en bølge av streikebryteri, lønnsnedskjæringer og angrep på tidligere sosiale erobringer, som helsetjenestene og utdanningsystemet, som har fortsatt frem til i dag, like mye under demokratiske som republikanske administrasjoner.

I kontekst av denne ukas lærerstreik i Los Angeles og de ekspanderende arbeiderkampene internasjonalt, kan ethvert trekk fra de føderale arbeidernes side utløse en mye bredere kamp i opposisjon mot sosial ulikhet og slettingen av sosialprogrammer.

Praten innen det politiske etablissementet og i mediene om en mulighet for et opprør av de føderale arbeiderne setter de regjeringensansattes fagforbunds og AFL-CIOs feige og bedragerske taushet i skarpt relieff. Det understreker i hvilken grad styringsklassen baserer seg på disse antiarbeiderklasse og pro-foretak-organisasjonene for å undertrykke klassekampen.

På vei inn i den femte uka av nedstengningen, med styringsklassen og dens statsapparat lammet av intern krigføring, har den definerende karakteristikken av fagforeningenes respons vært deres absolutte nekting av å organisere noen som helst form for arbeidsaksjon. Sykemeldingsaksjoner av TSA-arbeidere og andre som allerede har misset ut på den første månedslønna, vokser spontant og uten oppmuntring eller støtte fra fagforeningene.

Når de blir tvunget til å reagere på krav om streikeaksjoner har fagforeningene vært raske til å opprettholde myndighetenes antistreikelover og de refererer skjebnen til PATCO, mens de ikke sier noenting om regjeringens brudd på Det trettende grunnlovs-endringstillegget [Thirteenth Amendment], som avskaffet slaveri og tvungent arbeid.

Reportere for World Socialsit Web Site har hørt fra mange flygeledere at deres fagforbund, National Air Traffic Controllers Association, har krevd at medlemmene forholder seg rolige. De har fått beskjed om å ikke å uttale seg til pressen uten tillatelse.

Fagforbundene samarbeider med Trump-administrasjonen om å sensurere og undertrykke arbeidernes stemmer. Federal Aviation Administration (FAA) [nasjonalmyndigheten for sivil luftfart] sendte nylig ut en e-post som varslet ansatte som har vært tvunget til å arbeide uten lønn om at de vil «holdes til ansvar for de uttalelser de kommer med, og de synspunkter de uttrykker, både i arbeidstiden og/eller på fritiden.»

I den grad fagforeningene har organisert demonstrasjoner har de vært begrenset til én eller to lokale agenturer. Slagordene fagforeningene har fremmet er begrenset til tomme apolitiske opprop som «Slutt nedstengningen» og «Vi vil jobbe». AFL-CIO (American Federation of Labor and Congress of Industrial Organizations) [o. anm.: fagforbund av 55 fagorganisasjoner; 12 millioner medlemmer] og deres adjunkter har ikke gjort noen innsats for å organisere massedemonstrasjoner av føderale arbeidere, eller andre deler av befolkningen rammet av nedstengningen.

I stedet anviser fagforbundsrerepresentantene sine medlemmer til å delta i deres #CallTheVote-kampanje, som dilter bak Det demokratiske partiet i deres press på Senat-majoritetslederen Mitch McConnell for å kalle for en avstemming over finansieringslovene vedtatt av det demokratisk kontrollerte Representantenes hus. Etter det mislykte forsøket på å få domstolene til å gripe inn for å få avsluttet nedstengningen prøver fagforbundene å kanalisere all motstanden inn i Det demokratiske partiets blindgate.

De sier ingenting om Trumps brutale antiinnvandrerpolitikk, som administrasjonen valgte som begrunnelsen for nedstengningen i form av et ultimatum om finansieringen av grensemuren mellom USA og Mexico. Med dette dilter de igjen etter demokratene, som støtter militariseringen av grensa og kriminaliseringen av fattige arbeidere fra Mellom-Amerika som søker tilflukt i USA fra vold og undertrykking som følge av amerikansk imperialistutbytting og intervensjon. Deres angivelige «opposisjon» koker ned til å krangle over hvor mange milliarder de skal bruke på grensa og en semantisk tvist om hvorvidt de skal kalle kombinasjonen av gjerder, droner og andre befestninger en «mur».

De er heller ikke imot Trumps trussel om å erklære en nasjonal nødssituasjon, omgå Kongressen og beordre militæret til å bygge muren – et trekk som ville utgjøre et vendepunkt i sammenbruddet av konstitusjonelle normer og påleggingen av diktatorisk styre.

Samtidig forbereder Trump-administrasjonen seg på en langsiktig fortsettelsen av nedstengningen.

Den siste uka ble mer enn 50.000 lockoutede arbeidere beordret tilbake på jobb uten lønn, blant annet ved Internal Revenue Service [De føderale skattemyndighetene], Federal Aviation Administration [De føderale sivile luftfartsmyndighetene], Department of the Interior and Food and Drug Administrastion [innenriksdepartementet og mat- og medisin-administrasjonen]. Utenriksdepartementet ble det seneste agenturet som beordret ansatte til å rapportere på jobb, da de annonserte på torsdag at de hadde funnet tilstrekkelig finansiering for to ukers drift.

Føderale agenturer arbeider for å forsikre at funksjoner som rammer foretrukne deler av produksjonsindustrien gjenopprettes. Innenriksdepartementet beordret ansatte ved Bureau of Ocean Energy Management [Byrået for energiforvaltning til havs] tilbake til arbeid uten lønn, for å forhindre forsinkelser i mars-auksjoneringen av rettigheter til olje- og gassboring til havs.

Sist lørdag markerte slutten av lønningsperioden for de fleste arbeiderne som er rammet av nedstengningen – den andre to-ukers-perioden uten lønn. Lønningsjekker ville normalt komme først ei uke senere. Hvis de uteblir vil hundretusener bli skjøvet dypere ut i krise.

Det verserer allerede historier som den fra Krystle Kirkpatrick, en IRS-arbeider i Utah, som fortalte CBC Radio at hun hadde blitt tvunget til å selge blodplasma og stole på veldedighetsmatbanker for å holde familien over vann.

Ved en Chicago-demonstrasjon sist fredag av om lag 50 personer oppsummerte én arbeider følelsen til mange av sine kolleger blant de føderalt ansatte. «Dette er en gissel situasjon,» sa hun.

De føderale arbeiderne står opp i mot en mektig ansamling av krefter. Begge de politiske partiene har vist at de er tilfreds med å la nedstengningen fortsette på bekostning av arbeiderne og de som er avhengige av deres tjenester. Fagforeningsapparatet er fullstendig fiendtlig innstilt til sine medlemmers interesser og forsøker aktivt å undertrykke ethvert uavhengig initiativ som utfordrer deres integrering inn i Det demokratiske partiet.

Virkeligheten av å måtte overleve uten lønn allerede én måned, og uten reelle utsikter til løsning, tvinger imidlertid arbeidere til å forsøke å slåss imot. Denne motstanden kan bare organiseres gjennom en bevegelse av grunnplanarbeidere som opptrer selvstendig og i opposisjon til fagforbundene og de to politiske kapitalistpartiene. For å føre kampen frem må de føderale arbeiderne danne aksjonsgrupper på arbeidsplasser rundt om i landet, for å forberede aksjoner på nasjonal skala og forbinde seg med de streikende lærerne og andre grupper av arbeidere i USA og internasjonalt.