Macron tilbyr «stor nasjonaldebatt» som felle for gul-vest-protesterende

I forrige uke, under oppløpet til den tiende lørdagsprotesten den 19. januar, lanserte den franske presidenten Emmanuel Macron sin «store nasjonaldebatt» om den gule-vest-bevegelsen. Etter å ha initiert den såkalte debatten med et fornærmende brev til den franske befolkningen, der han insisterte på at han ikke ville endre sin politikk, var Macron tilstede ved en diskusjon med 600 borgermestere i småbyen Bourgtheroulde, som for anledningen ble omdannet til en befestet leir av sikkerhetstjenestene. Arrangementet bekreftet at massene av gule vester og de titalls millioner arbeidere har rett i å avvise Macrons «debatt» som en politisk svindel.

Som World Socialist Web Site og Parti de l'égalité socialiste (PES) har insistert siden før oppstarten av den gule-vest-bevegelsen, er det ingenting å forhandle med Macron om. Spørsmålet reist av bevegelsen, og av den bredere klassekampen i Europa, er om overføringen av makt til arbeiderklassen. Dette krever dannelsen av arbeidernes kamporganer uavhengig av fagforeningene og mobiliseringen av arbeiderklassen internasjonalt, for en ekspropriering av finansaristokratiet.

Der han lanserte den «store debatten» i Bourgtheroulde omgjorde Macron småbyen i Normandie med 3.700 innbyggere til en festning, for å beskytte seg mot den franske befolkningen han hevder han debatterer med. Han mobiliserte 10 skvadroner av det mobile gendarmerie, syv kompanier av opprørspolitiet CRS, og 300 gendarmes av den territoriale styrken. Mens han talte i syv timer til en håndplukket gruppe borgermestere, som applauderte ham høylytt, møtte han hverken de gule vestene eller småbyens innbyggere.

Hans intervensjon i Bourgtheroulde bekreftet bare at «den store debatten» vil ta som gitt den innstrammings- og militarismepolitikken han la ut om i sitt brev til det franske folk. Han har ingenting å tilby de protesterede og han forsøker å knuse all motstand med politiundertrykking.

I sitt brev avviste Macron enhver endring av sine skattekutt for de rike. Hans angivelige debatt om budsjettpolitikken og effektiviteten av de offentlige tjenestene kokte ned til et initiativ for å beskytte finansaristokratiets rikdommer ved å steppe opp antiarbeider-innstrammingene. «Vi vil ikke gå tilbake på de tiltakene vi har iverksatt for å oppmuntre til investeringer og gjøre arbeid mer givende,» skrev han. «De ble nettopp vedtatt og begynner først nå å vise sine resultater. Vi kan ikke i noe tilfelle fortsette å kutte skattene uten å redusere det totale nivået på våre offentlige utgifter.»

Macron tilbød deretter befolkningen et valg over hvilke essensielle tjenester som skal skjæres til beinet: «Offentlige tjenester har en kostnad, men de er vesentlige: skoler, politiet, hæren, sykehus, domstolene er uunnværlige for vårt sosiale samhold. Er det for mange administrative sjikt eller nivåer av lokalmyndigheter? Bør vi forsterke desentraliseringen og gi mer beslutningsmakt og handlekraft til de nærmere medborgerne, på hvilket nivå og for hvilke tjenester?»

Denne parasittære eksbankmannen klarer ikke å unnlate å vise sin forakt for arbeidere, som han avviser som late. Kort før den niende lørdagsprotesten, under en mottakelse for bakerlærlinger i presidentens Elysée-palass, belærte han befolkningen om den manglende «fornemmelsen for innsats». Han la til: «De forstyrrelser vårt samfunnet opplever skyldes også noen ganger, eller de er knyttet til det faktum at altfor mange av våre medborgere tror at du kan få ting uten å gjøre den innsatsen.»

Gule vester som har vondt for å holde endene sammen helt til slutten av måneden – enten de er småforretningsfolk, bønder eller arbeidere – gjør faktisk en enorm innsats konfrontert med det finansielle aristokratiets utnyttelse, som Macron representerer.

Økonomen Thomas Piketty har beregnet at franske arbeidere i dag skaper tre ganger så mye samfunnsformue som de gjorde i 1970, til tross for at den offisielle arbeidsuka har blitt redusert, og at landet har tatt igjen det produktivitetsforspranget USA hadde den gang, på grunn av storskala investeringer i løpet av perioden etter Den andre verdenskrigen. I løpet av de første ni månedene av 2018 arbeidet sysselsatte i bedrifter med mer enn 15 ansatte i gjennomsnitt 31,5 timer overtid. Den gjennomsnittlige arbeidsuka for heltidsansatte er 39,1 timer, og 23,7 timer for deltidsarbeidere, som er blant de høyeste tallene i Europa.

Mens Macron belærer befolkningen blir arbeidere slitt ned av belastningen av deres arbeid. Ifølge offentlig statistikk er 16 prosent av arbeidsopphør forårsaket av muskelskjelettlidelser og 10 prosent skyldes overdreven tretthet eller psykisk stress. De verste rammede næringene er bygningsbransjen, produksjonsbedrifter og helsevesenet.

Institutt for nasjonalstatistikk har nettopp publisert en rapport om arbeidsulykker. I 2013 sa 26 prosent av de intervjuede at de hadde vært utsatt for ulykker på arbeidsplassen i løpet av sin karriere. Dette tallet stiger til 40 prosent for arbeidere og til 32 prosent for bønder, såvel unge som eldre.

Det er finansaristokratene representert av Macron som mangler «fornemmelsen for innsats». En rapport i avisa Challenges setter lys på «Den franske sosialmodellen», som feilaktig er presentert som egalitær. Størrelsen på de 500 største formuene, slik de er målt av Challenges, har siden 1996 blitt multiplisert med faktoren 7, og størrelsen av de ti største med faktoren 12. Frankrikes BNP ble likevel knapt doblet over samme periode, og den reelle medianlønningen har ikke økt på 20 år.

Siden 2008-krasjet har de 500 rikeste franskmenn tredoblet den andelen av økonomien de har personlig grep om. Fra 2009 til 2018 vokste deres kollektive formue fra 10 til 30 prosent av bruttonasjonalproduktet, og nådde det uforlignelige nivå av € 650 milliarder [NOK 6,333 billioner]. Finansaristokratiets plyndring av arbeiderklassen har bare akselerert i løpet av de to siste presidentskapene – Macrons og hans forgjengers, Sosialistpartiets François Hollande.

Arbeiderklassens raseri mot sosial ulikhet er fullt og helt legitim. Det er ikke arbeidernes ansvar å finansiere skattelettelser for de superrike, som burde eksproprieres i Frankrike og rundt om i verden.

I sitt brev forsøkte Macron å avlede det sosiale raseriet over i den avskyelige kanalen av antiimmigrant xenofobi, og vendte seg i en mer nyfascistisk retning. Han skrev at i Frankrike er «tradisjon i dag forstyrret av spenninger og tvil knyttet til innvandring og svikt i vårt integrasjonssystem». Under dekke av «sekularisme», som han hevdet var «gjenstand for viktige debatter» – som reaksjonære forbud mot visse typer klesplagg anvendt av noen muslimske kvinner – forlangte han at «alle respekterer Republikkens gjensidige forståelse og immaterielle verdier».

En essensiell forutsetning for mobiliseringen og foreningen av arbeidere i kamp er avvisningen av den fremmedfientlige agitasjonen fra denne bankenes representant.

Loading