Streiken til 70.000 bildel-arbeidere i Matamoros i Mexico begynner å påvirke produksjonen ved amerikanske bilmonteringsanlegg, og reiser muligheten for at bilproduksjonen over hele Nord-Amerika kan bringes til stillstand.
Amerikanske arbeidere rapporterer til World Socialist Web Site at ledelsen senker produksjonen ved sammenstillingsanleggene til General Motors og Ford som følge av streiken. Produksjonen ved Fords sammenstillingsanlegg i Flat Rock i Michigan stopper denne uka på grunn av delmangel forårsaket av arbeidsnedleggelsen.
Ved den modige tilbakeholdelsen av sitt arbeid kan arbeiderne ved de 50 bildelfabrikkene som er i streik i Matamoros, like sør for Brownsville i Texas, bringe en vesentlig sektor av verdensøkonomien til knærne.
Streiken demonstrerer den objektive enheten og de felles klasseinteressene til amerikanske, kanadiske og meksikanske arbeidere. Det er arbeiderklassens svar på Donald Trumps rasistiske trussel om å bygge en mur mellom USA og Mexico og på den nasjonalistiske giften som spres av fagforbundene United Auto Workers og Unifor, for å få amerikanske og kanadiske bilarbeidere til å tro at deres meksikanske brødre og søstre er deres fiender, og ikke bilbossene og det kapitalistiske profittsystemet.
Matamoros-arbeiderne begynner å erkjenne sin sosiale styrke. I går marsjerte tusenvis av arbeidere fra deres fabrikker inn til byens plaza, der de sang: «Borgerskap, pell dere vekk!» De streikende har sent ut en appell på sosialmedier til «alle meksikanske arbeidere» om å bli med i en nasjonal generalstreik som de kaller «En dag uten arbeidere».
En seksjon av gårsdagens massedemonstrasjon marsjerte under banneret «Fagforeningen og foretaket dreper arbeiderklassen». Streikende arbeidere rapporterer at «alle har lest» dekningen på World Socialist Web Site.
Det er indikasjoner for at streiken kan spre seg. På fredag sa bildel-foretaket Aptiv opp hundrevis av arbeidere i grensebyen Reynosa for å ha deltatt i delvise streiker, med krav om en lønnsøkning på 100 prosent. Oppsigelsene fremprovoserte opprør blant arbeiderne.
En million arbeideres øyne, i maquiladora-beltet langs grensa mellom USA og Mexico – som står for nesten to tredjedeler av den meksikanske eksporten – er rettet mot kampen i Matamoros.
Streiken viser at bilindustriens internasjonale gjensidige avhengighet er en kilde til enorm styrke for arbeidere overalt. Mens selskapene har brukt globaliseringen for å tilrettelegge en hyper-utbytting av arbeidere over hele verden, viser Matamoros-streiken at arbeiderne ved hvert produksjonssenter har makt til å forpurre hele den globale for-profitt produksjonsmaskina.
Titusenvis av arbeidere rundt om i verden følger World Socialist Web Sites dekning av streiken, og et voksende antall sender sine støttemeldinger:
• En GM-arbeider ved Oshawa i Canada sa: «Foretakene prøver å utnytte alle disse arbeiderne over grensa. Jeg har fått nok av det! Canada, USA og Mexico fortjener ikke dette. Vi skal følge opp nøyaktig som de meksikanske arbeiderne gjør. Vår fagforening gjør ikke akkurat for mye for oss. Dere må utkjempe denne kampen, dere må vinne den. Opp med hodene.»
• En rumensk arbeider ved Autoliv, ett av selskapene det streikes ved i Mexico, fortalte til WSWS: «Betingelsene i Mexico er forferdelige. I Romania er det heller ikke bra. Vi jobber 12 timer for € 20 dagen [NOK 194]. Fagforeningene er de samme i Romania som i Mexico. De er småsjefer. Både i Mexico og i Romania må vi få bedre, anstendige betingelser.»
• En GM-Silao-arbeider fra Guanajuato i Mexico var enig: «Vi må gjøre noe lignende her i Silao. Denne fagforeningen er ikke verdt noe som helst.»
• En bildel-arbeider i Detroit i Michigan, sa: «Jeg blir oppmuntret av at dere strekker dere ut på tvers av disse illusoriske landegrensene til arbeiderklassebrødre og -søstre nord for dere, og sier at ‘en skade på én er en skade for alle’. Vi må stå sammen som en samlet global kraft. Vi må ikke la USA-baserte foretak skade meksikanske arbeidere i kapitalismens navn. Dere er våre kolleger, dere lever bare tilfeldigvis i et annet land.»
Disse meldingene om klassesolidaritet avslører løgnen fremmet av fagforeningene som sier at arbeidere i de tre landene i Nord-Amerika har forskjellige interesser. Fagforeningene i hvert enkelt land forteller arbeidere at de må konkurrere med sine kolleger i stedet for å forene seg for å bekjempe deres felles foretaksfiender. Fagforeningene sier at arbeidere i de rikere landene må godta lønns- og rettighetskutt for å «redde arbeidsplasser» på hjemmebane.
Denne strategien har vært en katastrofe for bilarbeidere. Brede strekk av det amerikanske og det kanadiske Midtvesten har blitt ruinert av nedleggelser og fagforeningenes innrømmelser, mens lønningene til Unifor- og UAW-byråkratene har skutt opp til hundretusener av dollar. Nå planlegger GM å eliminere ytterligere 15.000 arbeidsplasser, blant annet ved nedlegging av fabrikkanlegg i USA og Canada som rammes av den meksikanske bildel-streiken.
Matamoros-streiken er en verdensbegivenhet. Det som finner sted er en åpen klassekrigføring. Foretakene sier opp hundrevis av arbeidere og truer deres familier med ruinering. Bedrifter låser arbeidere inne på fabrikkene og blokkerer dem fra å forlate, med fysiske barrierer. Den meksikanske marinen og statspoliti patruljerer arbeidernes demonstrasjoner med fingrene på geværavtrekkerne. På ei uke har arbeiderne kostet selskapene $ 100 millioner i tapt fortjeneste [NOK 853 millioner].
Til nå har det ikke vært én eneste rapport i de amerikanske mediene om streiken. De meksikanske nasjonalmediene har ignorert streiken med nesten like stor besluttsomhet.
Samtidig som amerikanske aviser som New York Times kaster bort tusenvis av spaltemetre på spørsmål om seksual- og raseidentitet, sensurerer de liv- eller dødsspørsmålene arbeiderklassen står overfor, og de legger lokk på alt om dens kamper.
Styringsklassen – inkludert fagforeningene – kan ikke tillate seg å si ett ord om streiken i Matamoros, fordi de er vettskremte for at arbeidere overalt skal bli inspirert av dens eksempel.
Her er eksemplet Matamoros-arbeiderne setter:
Arbeiderne organiserer seg uavhengig av fagforeningene og de velger egne komitéer, med to representanter fra hvert fabrikkanlegg, som har til oppgave å koordinere streiken, dele informasjon mellom streikende fabrikker og komme med bredere appeller til arbeiderklassen som helhet. Mer og mer fremstår dette som det sentrale temaet for klassekampen i 2019.
Dette er de avgjørende første skrittene. Men Matamoros-arbeiderne må advares for at foretakene og fagforeningene anvender en «gulrot og kjepp»-strategi for å svekke deres kamp. Utover truslene om oppsigelser og voldsanvendelse bruker selskapene og hovedfagforeningen appeller fra arbeidslivadvokater som er karrierister og poserer med sin støtte for arbeiderne der de stiller opp med de forhatte fagforeningsbyråkratene, og oppfordrer arbeiderne til å «reformere» fagforeningen i stedet for å ta «selvstendig aksjon».
Tilsvarende appeller til den nylig valgte meksikanske presidenten Andrés Manuel López Obrador, som offentlig har lovet sin støtte til bankene og foretakene, vil falle på døve ører.
Hvis arbeidere følger dét rådet, vil de gi fra seg initiativet. Deres virkelige styrke ligger nettopp i deres uavhengighet fra fagforeningene og fra de politiske kapitalistpartiene. Den reelle veien fremover ligger i å appellere til deres kolleger, de andre maquiladora-arbeiderne og deres klassebrødre og -søstre i USA og Canada.
De Matamoros-streikende beviser at uansett rase eller nasjonalitet blir alle arbeidere utbyttet av de samme foretakene, og at alle snakker de det samme klassekamp-språket. Arbeiderklassens internasjonale enhet er grunnlaget for byggingen av et sosialistisk samfunn uten krig, nasjonalantagonismer og sosial ulikhet.