BBC-dokumentarserien «School» [‘Skole’] fremhever de forferdelige konsekvensene for elever, foreldre og lærere av nedskjæringer for utdanning, konverteringen av skoler til akademier og det resultatdrevne inspeksjonssystemet.

Seks-deler-serien lever opp til sin ambisiøse ‘tagline’: «Ett utdanningstrust, tre ‘secondary schools’ [ungdoms-/videregåendeskoler] og 5.000 elever. En dokumentarserie som undersøker det britiske utdanningssystemet – fra sykkelskuret til styrerommet.» Serien følger tre secondary schools som tilhører Castle School Educational Trust (CSET) – Castle, Marlwood og Mangotsfield – lokalisert i South Gloucestershire, gjennom skoleåret 2017 til 2018.

Vi er vitne til nøden som følger av lærermangler, store klassestørrelser, falleferdige bygninger og utilstrekkelig støtte for barn med spesialbehov, alt sammen for å «balansere budsjettet».

CSET er et produkt av programmet for akademi-skoler som ble lansert på begynnelsen av 2000-tallet under tidligere Labour-statsminister Tony Blair. Labour promoterte myten at det å bringe private sponsorer inn til de indre byområdene skulle takle fattigdom og øke den sosiale mobiliteten.

Akademiseringen har vokst dramatisk under den nåværende Konservativ-regjeringen, som hevder at den gir skolene mer «frihet» fra de lokale myndighetenes kontroll.

Ingenting kunne vært fjernere fra sannheten. Ifølge en nylig rapport har akademiseringsprosessen «faktisk resultert i at over 70 prosent av disse skolene har mindre frihet enn de tidligere hadde, om de faktisk er å betrakte som selvstendige skoler i det hele tatt.» (West, Anne and Wolfe, David (2018) Academies, the school system in England and a vision for the future. London School of Economics and Political Science) [Akademier, skolesystemet i England og en visjon for fremtiden.]

Nesten en tredjedel av de offentlig finansierte skolene i England, rundt 7.500, er nå akademier – en fjerdedel av grunnskolene og tre fjerdedeler av ‘secondary’-skolene. De eies og drives av private ‘ikke-for-profitt’-trust, som er registrerte ved Companies House [Foretaksregisteret] og fungerer som bedrifter. Sentralregjeringen besørger (og kutter) finansieringen til hvert enkelt akademi direkte.

Mer enn to tredjedeler av akademiene har siden blitt en del av «kjeder» eller Multi-Akademi-Trust (MAT-er), som hvert forvaltes av sitt direktørstyre, og ledes av en administrerende direktør i stedet for en rektor. Det er bare ett skritt unna at MAT-er svelges opp engros av private utdanningsforetak og melkes som en lukrativ profittkilde – i en prosess tilsvarende det som skjer med charterskoler i USA.

Gjennom hele serien hører vi refrenget «Vi må gjøre skolen vår finansielt levedyktig». Adm. dir. Will Roberts avslører at CSET allerede har lidd £ 1 million i budsjettnedskjæringer [NOK 11 millioner], slik at den statlige finansieringen ikke lenger er tilstrekkelig til å opprettholde dagens tjenestenivå. Han erklærer: «Vi er ved den absolutt grensen for hva vi kan gjøre med finansene som er tilgjengelige for oss.»

Angie Browne, midlertidig hovedlærer ved Castle-skolen, ankommer til et MAT-styremøte for å bli fortalt at enda £ 296.000 i «budsjettnedskjæringer» må gjennomføres innen utgangen av skoleåret. Overflødigheter diskuteres. Du kan se at Browne er slitt mellom å støtte sin lærerstab og det å måtte implementere MATs krav. I siste instans blir det besluttet å kutte Lærer- og læringsansvar-betalingene (TLR – Teaching and Learning Responsibility) som lærere mottar for «vesentlig» ekstraarbeid, sånt som atferdsstøtte. Rundt 40 lærere vil få en lønnsnedskjæring på £ 6.000 [NOK 66.210] og barn vil bli forbeholdt den hjelpen de trenger.

Browne forteller sin stab om forslagene. Det er sjokk å lese i ansiktene deres. En konsultasjonsperiode foreslås – en hvitvasking, siden vedtaket allerede er fattet. En lærer sier: «Lærere har alltid jobbet [utover og forbi] uten å bli betalt, men nå er det ingen motivasjon for å gjøre det lenger.»

Det er åpenbart mangel på medarbeidere, der 17 lærere forlater skolen i løpet av 2017 og hoper opp presset på de som forblir, samtidig som det resulterer i dårlig oppførsel fra elevers side. En realfaglærer sier: «Skolene er under økende press for å vise frem tall [resultater], og lærerne legger press på elevene.»

Med bare seks ansatte i det generell støtteteamet etter at staben og timene ble halvert i fjor, bedriver de brannslukking hver dag.

På Marlwood-skolen står hovedlærer James Pope «overfor en perfekt storm». Skolen har blitt plassert på «spesielle tiltak» etter å ha blitt vurdert som utilstrekkelig i en inspeksjon av ‘Office for Standards in Education’ (Ofsted). Uten noen ekstra midler for ressurser eller personell – faktisk et fjerde år på rad med dype budsjettinnsparinger – snakker Pope fortvilet om en «nedadgående spiral» og et «synkende skip». Foreldre slutter å sende sine barn og skolen opplever et katastrofalt fall i inntekter på 28 prosent på ett år.

Helt på tampen av sin forstand melder Pope til et sjokkert stabsmøte at han sier opp – som halvparten av alle hovedlærerne i South Gloucestershire som skulle trekke seg i skoleåret 2017 til 2018. Kort etter Popes fratredelse følges han av den høyt respekterte moderne-språk-læreren Julie Thomas, der hun henvender seg til kamera: «Kutt etter kutt, etter kutt. Belastningen det er for folk er utrolig.»

Effekten på barna, spesielt de dårligst stilte, er den mest rørende delen av «School»-serien. Castle-skolen støtter den største andelen elever i Trust-et med spesielle læringsbehov (SEN – Special Educational Needs), hvorav 43 med de mest alvorlige læringsproblemene krever en Utdanning, helse og omsorgsplan (EHCP – Education, Health and Care Plan).

Ettersom budsjett-«innsparingene» håndheves opplever støttepersonalet som jobber med SEN-barna betydelige kutt i deres team-antall. I stedet for én-til-én-støtte blir det én lærer til fire barn.

Det er hjerteskjærende å høre mora til den 14 år gamle Downssyndrom-gutten Olly fortelle hvordan de «ble forelsket» i Castle-skolen og ønsket at han skulle «bli sett» og «behandlet som alle andre». Vi blir fortalt at hans én-til-én-støtte er kompromittert og selv med en offisiell EHCP er «hans fremtidige finansiering ikke garantert».

På Mangotsfield-skolen prøver personalet å overvinne de ofte dårligere prestasjonene til «Pupil Premium» (PP) barn – de med vanskelige bakgrunner på hjemmefronten – som utgjør en fjerdedel av elevene. Da det bestemmes å konsentrere seg om 14 gutter som trenger mest støtte, sier en lærer: «Jeg tenker i mitt stille sinn at jeg skulle ønske vi kunne hjelpe dere alle, men det kan vi ikke. Vi må være selektive.»

Problemene ved CSET er landsdekkende. Forrige måned viste undersøkelsen fra veldedighetsorganisasjonen Sutton Trust at fattige barn i 38 av landets 58 MAT-er presterte under det nasjonale gjennomsnittet. Regjeringens akademi-program har «mislyktes med å levere sitt mål om å bedre utdanningsresultatene for svakerestilte elevene,» konkluderte rapporten.

Det er bemerkelsesverdig hva lærere og elever oppnår på Castle, Marlwood og Mangotsfield til tross for mangelen på finansiering. Akademier mottar kun £ 4.000 til £ 6.000 per elev per år fra staten [NOK 44.140 / 66.210], og £ 935 tilleggsfinansiering for hvert PP-barn [NOK 10.320] og opptil £ 10.000 for de mest alvorlige EHCP-tilfellene [NOK 110.345]. Men selv ikke disse mest behovstrengende av ungdommene får noe mer enn praktisk talt hvert barn som blir utdannet privat. Utdanningsgebyrer på slike skoler er gjennomsnittlig £ 17.000 [NOK 187.587] og kan være så høye som £ 35.000 [NOK 386.208] på steder som Harrow og Eton.

Hvorvidt produsentene av «School» bevisst utelukket enhver omtale av lærerfagforeningene eller ikke, fremgår ikke, men de er i alle fall helt fraværende fra serien.

Fagforeningene er ansvarlige for den uutholdelige situasjonen som konfronterer ansatte, elever og foreldre. Lærerne har gjentatte ganger vist seg villige til å slåss mot angrepene på utdanning, bare for å oppleve enhver kamp isolert langs lokale og regionale linjer og førte ut i ei blindgate. De få streikene som har blitt organisert, har vært av en symbolsk karakter og designet bare for å berolige et voksende raseri[engelsk tekst].

Det har vært mange kampanjer for å stoppe pådrivet for akademiseringen, men bortsett fra fagforbundsnavn på sponsorlista, eller litt finansiering, har disse aksjonene alle vært ledet av individuelle lærere og foreldre. Hva angår fagforbundenes påstander om at å velge Labour til regjering vil løse problemene, så har partiet ingen forpliktelser om å reversere hverken akademiprogrammet eller de ruinerende nedskjæringene som har vært gjennomført år etter år.