Streiken til 70.000 «maquiladora»-arbeidere i Matamoros i Mexico har gått inn i sin andre uke og intensiveres mer for hver dag. På mandag holdt arbeidere en protest med slagordet «En dag uten arbeidere,» for å demonstrere at det er arbeiderklassen – ikke fagforeningene eller sjefene – som genererer hele samfunnets rikdom.

Bilder som sirkulererte på sosialmedier viste folketomme fabrikker og fagforeningsbyråkrater som slet for å holde produksjonslinjer i drift, etter at arbeiderne hadde lagt ned sine redskaper. Over 50 fabrikker har nå stengt ned produksjonen som resultat av streiken, som det anslås har kostet foretakene omtrent $ 100 millioner i løpet av ei uke [NOK 858 millioner].

Etter å ha nektet å stille på jobb gjennomførte bildel- og elektrisitetsarbeiderne en massiv marsj gjennom Matamoros, en by med 500.000 innbyggere, der talekorene var: «Vi skal vinne denne kampen, uansett hva,» «Forente arbeidere kan aldri beseires,» og «Tomme fabrikker, en dag uten arbeidere!»

Streiken i Matamoros, som enhver betydelig massebevegelse, karakteriseres av bestrebelsen etter sosial likhet. Matamoros-arbeidernes krav – en lønnsøkning på 20 prosent, en bonus på $ 1.700, ei kortere arbeidsuke, og kutt i fagforeningsavgiftene – er klasseproblemer som forener alle arbeidere uansett rase, kjønn, seksuell orientering eller nasjonalt opphav.

Under sin kamp søker arbeiderne instinktivt etter å danne tilknytninger over de irrasjonelle nasjon-stat-grensene. Demonstrasjonen som opprinnelig var planlagt å finne sted på plazaen [byens sentrale torg], ble i løpet av marsjen omdirigert da arbeiderne bestemte seg for å marsjere til grenseovergangen mellom Matamoros i Mexico og Brownsville i Texas USA, for at de kunne appellere til amerikanske arbeidere, som sine klasseallierte. Der de marsjerte nær grensa oppfordret mange demonstranter sine amerikanske kolleger til å bli med i kampen deres og talekoret var: «Gringos [amerikanere], nå må dere våkne opp!»

Oscar, en maquiladora-arbeider i Matamoros, fortalte WSWS at arbeidere valgte å marsjere til grensa «for å bli hørt, fordi regjeringen i Matamoros ikke bryr seg. Ved brua har vi våre sikter satt på Brownsville i Texas. På denne måten håper jeg de kan se oss.»

En kanadier og forhenværende GM-bilarbeider uttalte seg til WSWS Autoworker Newsletter: «Takk brødre og søstre i Mexico for å ha tatt stilling for alle nordamerikanske arbeidere. Enheten blant oss som gjør arbeidet er nøkkelen til å få tilbake rettferdige lønninger og kunne kreve sikrere arbeidsplasser og kunne bestrebe oss på kontinuerlig forbedring. Den eneste måten å slå tilbake på er å få slutt på at de setter oss opp mot hverandre, og stå sammen mot de korrupte fagforeningene og foretakene som tar, og tar, og tar fra oss.»

Begivenhetene i Matamoros er det progressive svaret på nasjonalismen og antiimmigrant-sjåvinismen til Donald Trump og de amerikanske og kanadiske fagforbundene. Ved å opprette murer og gjerder har styringselitene over hele verden kunstig skilt arbeidere som utbyttes av de samme selskapene i ulike deler av produksjonsprosessen.

I en globalt integrert økonomi har arbeidere makten til å forpurre forsyningskjeden og true med å stenge hele bransjer. WSWS har mottatt rapporter om at deler av den nordamerikanske bilindustrien har stanset på grunn av delmangler fra produksjonen i Matamoros. Dette skjer samtidig med at 15.000 amerikanske og kanadiske bilarbeidere ved General Motors (GM) slåss mot planlagte fabrikknedleggelser, lønnskutt og andre innrømmelser, som vil sluse stadig mer profitt over i de rikes porteføljer.

Logikken i Matamoros-streiken vil sette arbeiderne enda mer åpent opp mot hele det politiske og økonomiske systemet. Fagforeningene og statsapparatet arbeider bevisst for å drenere arbeidernes selvstendige initiativ, for at det kan bli kvalt og forrådt.

På mandag adresserte Matamoros’ borgermester Mario López – fra Den nasjonale fornyelsesbevegelsen, det føderale regjeringspartiet Morena – demonstrasjonen på byens plaza, for første gang siden streiken begynte forrige lørdag. Han forsvarte helhjertet selskapenes «rett» til å trekke ut massiv fortjeneste fra arbeiderne og nektet å gi uttrykk for noen støtte til streiken. Han sa: «Jeg skal fortelle dere at siden dette begynte har ingen vært mer opptatt av stabilitet i arbeidslivet, enn meg. Matamoros trenger fred og ro. Jeg har ansvaret for å styre Matamoros. Jeg sendte noen representanter til Mexico City, foretaksklassen er også bekymret ... Her vil ikke jeg gripe inn, for det er en kamp mellom arbeiderne og selskapene.»

På en pressekonferanse etter demonstrasjonen spurte en reporter om borgermesteren López mente at arbeidernes krav var rettferdige. Han sa: «Vi må finne en balanse. Saken er at hvis det ikke blir enighet, da kan selskapene pakke sammen og dra, det har skjedd før. Jeg oppfordrer dem til ikke å forlate. Et selskap kan si: ‘Det kan vi ikke gi dem.’»

Da sinte arbeidere på plazaen reagerte med tilropene «Vi vil ha rettferdighet» og «Du støtter oss ikke,» gikk mikrofonen til Javier Zuniga Garcia fra Tamaulipas Miners Union, en angivelig mer «radikal» fagforeningsleder, for at han kunne støtte opp borgermesteren. «Vi gjør dette for å unngå et sosialt problem som kan utvikle seg her i Matamoros,» sa han. «La oss by vår ordfører vår tillit ... vi er takknemlige for at han er her. Vi skal fortsette å stole på våre institusjoner. Hvis Villafuerte eller Mendoza [de forhatte fagforeningslederne] kommer, så skal de ha samme rettigheter som ordføreren.»

Arbeiderne bør avvise løgnene fra politikerne, fagforeningene og selskapene om at «det ikke er penger» for å kunne betale dem reelle lønnsøkninger eller deres avtalte bonuser. Maquiladora-industrien kontrollerer to tredjedeler av Mexicos eksport og genererer milliarder av dollar i fortjeneste, av å pålegge ‘sweatshop’-betingelser på mer enn en million mennesker. Disse truslene om nedleggelser av fabrikker er et forsøk på å mobbe Matamoros-arbeiderne til underkastelse for gjøre et eksempel av dem, for å forhindre streiken fra å spre seg. Foretakstapene som følge av streiken hittil kunne allerede betalt bonusene arbeiderne krever flere ganger.

Det har ikke vært én eneste artikkel om Matamoros-streiken i den internasjonale pressen – den største streiken i Nord-Amerika på to tiår – nettopp fordi styringseliten er redd for at andre arbeidere skal følge eksemplet som Matamoros arbeidere setter ved å gjøre opprør mot sine fagforeninger og søke støtte fra arbeidere internasjonalt. Denne medie-blackouten må overvinnes av arbeiderne selv, som ved hjelp av sosialmedier kan nå sine klassebrødre og -søstre rundt om i verden, som ser til deres utfoldende kamp med stor interesse og entusiasme.

Appeller til den meksikanske presidenten Andrés Manuel López Obrador (AMLO), den føderale meklingsprosessen som ble foreslått av ordføreren, eller en «reform» av fagforeningene som foreslått av arbeidslivsadvokaten Susana Prieto Terrazas, er alle oppskrifter for nederlag og katastrofe.

Arbeidere må forstå at de er opp mot kapitalistsystemet, og at alle politikere og fagforeninger – fra borgermesteren og helt opp til presidenten og domstolene – forsvarer foretakenes «rett» til å utbytte arbeiderklassen.

Arbeiderklassen trenger sine egne kamporganisasjoner, som kan trekke på den internasjonale arbeiderklassens sosiale kraft og styrke. Arbeidere må følge modellen etablert i enkelte av fabrikkene i Matamoros, med å velge grunnplandelegater og bygge en ny, demokratisk, bydekkende streikekomité til å lede kampen og forhindre at fagforeningene kveler deres sak med tomme løfter.

Vi oppfordrer arbeidere til å kontakte oss via e-post på autoworkers@wsws.org eller via vår Facebook-side for å ta opp disse viktige skrittene.