Mens globale eliter samles i Davos

Oxfam: 26 milliardærer kontrollerer like mye rikdom som den fattigste halvparten av menneskene

23 January 2019

Samtidig som medlemmer av verdens økonomiske elite samles i Davos i Sveits for sitt årlige Verdens økonomiske forum (WEF - World Economic Forum), fremhever en ny rapport fra den britiskbaserte veldedighetsorganisasjonen Oxfam International den enorme akkumuleringen av rikdom ved samfunnets høyder, og den akselererende veksten av sosial ulikhet.

Rapporten viser at verdens milliardærers rikdommer i fjor vokste med $ 900 milliarder [NOK 7,7 billioner], eller 12 prosent, mens 3,8 milliarder mennesker – halvparten av verdens befolkning – så sine fellesverdier reduseres med 11 prosent.

I fjor økte milliardærene sine verdier med $ 2,5 milliarder hver dag [NOK 21,4 milliarder], mens dere rekker fikk tilskudd av en ny dollarmillionær annenhver dag.

I løpet av tiåret siden den globale finanskrisen brøt ut i 2008 har regjeringer og finansmyndigheter pålagt dens fulle tyngde på nakken av verdens arbeiderklasse, i form av stagnert og lavere lønninger og innstrammingsprogrammer som har hult ut helse- og andre sosialtjenester, bare for å nevne noen av krisens effekter. I mellomtiden har rikdom blitt stadig mer konsentrert. I fjor kontrollerte kun 26 individer like mye formue som de 3,8 milliarder menneskene som utgjør halvparten av verdens befolkning, til sammenligning med 43 personer året før.

Oxfam bemerker at bare 1 prosent av $ 112 milliardformuen akkumulert av verdens rikeste mann, Amazon-eieren Jeff Bezos, tilsvarer hele helsebudsjettet i Etiopia, et land med 105 millioner innbyggere.

Oxfam-rapporten fant at toppskattesatsen for de rike i de utviklede landene stupte ned fra 62 prosent i 1970 til 38 prosent innen 2013, og pekte på skattekuttet introdusert av den amerikanske presidenten Trump ved utgangen av 2017, som tildelte de rike og foretakene fordelene.

I utviklingsland er den personlige toppsatsen for skatt på bare 28 prosent. Rapporten fant at i Storbritannia og Brasil betaler de fattigste 10 prosent av befolkningen en høyere andel av sin inntekt i skatt enn det de rikeste 10 prosentene gjør.

Skatteunndragelse er utbredt. Rapporten avslører at de superrike gjemmer unna $ 7,6 billioner [NOK 65,2 billioner] fra skattemyndighetene, mens foretak holder store mengder penger ‘offshore’, som fratar utviklingsland $ 170 milliarder per år i omsetning [NOK 1,5 billioner].

Som resultat kom sist år bare 4 prosent av alle skatteinntekter fra beskatning av formue.

Rapporten bemerker at «fattigdomsreduksjonsraten er halvert siden 2013» og at «ekstrem fattigdom faktisk øker i Afrika sør for Sahara».

Det legges til at mellom 1980 og 2016 mottok de fattigste 50 prosent av verdens befolkning bare 12 cent av hver dollar av global inntektsvekst, mens den øverste én-prosenten fikk hånd om 27 cent av hver dollar.

For et tiår siden fant styringselitenes årsmøte i Davos sted i kjølvannet av den alvorligste økonomiske og finansielle krisen, som var forårsaket av verdens største finansinstitusjoners enorme svindel og kriminalitet.

Men i stedet for fengsling ble «den store rikdommens kriminelle» utkausjonerte [‘bailed out’]. I løpet av det neste tiåret ble de tilført billioner av dollar med ultra-billige penger, for at de kunne fortsette sin rikdomsakkumulering i en eksponentiell rate.

Ifølge en ny rapport fra Bloomberg økte i samme periode den samlede formuen til de 12 rikeste Davos-deltakerne med $ 175 milliarder [NOK 1,5 billioner], mens den samlede formuen til verdens milliardærer vokste fra $ 3,4 billioner til $ 8,9 billioner [fra NOK 29 til 76 billioner].

Bloomberg-rapporten fremhever detaljene i denne ekstraordinære veksten:

Mark Zuckerberg økte sin formue fra $ 3 milliarder for ti år siden til $ 55,6 milliarder [fra NOK 25,7 til 477 milliarder], en økning på 1.853 prosent.

Stephen Schwarzman, sjefen for hedgefondet Blackstone, har sett sitt foretaks verdier øke fra $ 95 milliarder ved utgangen av 2008 til $ 457 milliarder [fra NOK 815 milliarder til 3,9 billioner], mens hans personlige formue har skutt opp fra $ 2,1 milliarder til 10,1 milliarder [fra NOK 18 til 87 milliarder], en økning på 486 prosent.

Media-baron Rupert Murdoch har økt sin formue fra $ 3,2 milliarder til $ 15,1 milliarder [fra NOK 27 til 139 milliarder], en økning på 472 prosent, mens Jamie Dimon, leder av JP Morgan, har hatt en økning på 276 prosent, fra $ 0,4 milliarder til $ 1,1 milliarder [fra NOK 3,4 til 9,4 milliarder].

Og lista fortsetter.

Styrken av de økonomiske data som Oxfam presenterer står imidlertid i sterk kontrast til organisasjonens forskrifter for å hanskes med slike ekstreme nivå av sosial ulikhet. Disse forskriftene fokuserer på utviklingen av det de kaller en «menneskelig økonomi», bygget på andre prinsipper enn det de kaller en «vekstøkonomi».

Den «menneskelige økonomien» ville gi helsevesen, utdanning og kjønnslikestilling, og skape de beste forholdene for delt velstand. Den kunne finansieres ved å skattelegge verdens rikeste individer og foretak, siden bare en 0,5 prosent økning i skatt på de rikeste individene ville skaffe nok penger til å utdanne de 262 millioner barna som i dag ikke får noen utdanning, og kunne tilby helsetjenester som ville redde 3,3 millioner mennesker hvert år fra forebyggbare dødsfall.

Oxfam har imidlertid kommet med slike forslag de siste åtte årene, der de har utstedt advarsler og krevd en politisk svitsj. Men, til ingen nytte. Hvert år forverres situasjonen, som Oxfam selv erkjenner, og i en akselererende grad.

Den sosiale ulikhetens svøpe kan ikke avskaffes gjennom nytteløse appeller, henvendt til nettopp de maktene som presiderer over dagens system, om å forandre kurs. Det er de ikke mer i stand til enn l’ancien regime i Frankrike før revolusjonen av 1789, eller tsarist-autokratiet i Russland før 1917.

Den eneste veien til en ekte «menneskelig økonomi» er gjennom at arbeiderklassen tar politisk makt i den sosialistiske revolusjonen, og dermed gjør slutt på privatprofittens og finansmarkedenes diktatur. Bare på den måten kan de store ressursene skapt av arbeiderklassen bli benyttet for å imøtekomme alles sosiale behov.

Dette er perspektivet som nå må fremmes i de sosiale protestene og klassekampene som bryter ut i verden – fra bildel-arbeidernes streik i Mexico, lærernes streik i Los Angeles, til den indiske arbeiderklassens enorme kamper. Det krever byggingen av verdenspartiet for sosialistisk revolusjon, Den internasjonale komiéen av den fjerde internasjonale, i alle land, for å tilby det nødvendige lederskapet.

Nick Beams