Venezuelanske sikkerhetsstyrker og etterretningsagenter undertrykte i daggrytimene på mandag et forsøkt opprør, iverksatt av elementer fra landets Nasjonalgarde, og arresterte 27 soldater anført av en sersjant.

Handlingene utspant seg under et voksende trykk fra amerikansk imperialisme og Latin-Amerikas høyreorienterte regjeringer, anført av Brasils nye president, den fascistiske forhenværende hærkapteinen Jair Bolsonaro, og den reaksjonære presidenten i Argentina, Mauricio Macri – for å tvinge frem omveltingen av Venezuelas president Nicolas Maduro.

Det trykket har inkludert både tynt tilslørte, så vel som åpne appeller til det venezuelanske militæret om å velte Maduro-regjeringen.

I en tweet denne uka meldte den republikanske senatoren Marco Rubio, som utøver stor innflytelse over Trump-administrasjonens Latin-Amerika-politikk, følgende: «Vi må støtte de medlemmene av militæret i #Venezuela som har bekjentgjort at de vil forsvare grunnloven og anerkjenne Guaidó som legitim midlertidig president.»

Henvisningen var til Juan Guaidó, den relativt politiske ukjente personen som har blitt hevet til parlamentspresident av Venezuelas Nasjonalforsamling.

Som medlem av det høyreorienterte partiet Voluntad Popular (Folkelig vilje) – finansiert med titalls millioner dollar fra det amerikanske utenriksdepartementet og den amerikanske NGO-en National Endowment for Democracy – har Latin-Amerika høyreorienterte regimer salvet Guaidó som den eneste legitime leder av Venezuela. Trumps Hvite hus vurderer angivelig å anerkjenne ham som Venezuelas president.

Guaidó selv har oppfordret det venezuelanske militæret til å gripe inn, med påstander om at Maduros innvielse for en andre periode som president, tidligere denne måneden, var illegitim og at Maduro blandet seg inn i de væpnede styrkers «kommandolinje» og Guaidó har oppfordret hæren til å «gjenopprette demokratiet».

Den høyreorienterte opposisjonen som Guaidó tilhører vet meget vel at den mangler den brede basen av politisk støtte som trengs for å få avsatt Maduro på regulære politiske måter, og appellerer derfor til militæret. Militærkommandoen har imidlertid fungert som en sentral bærebjelke for den såkalte «bolivarianske sosialismen» som ble innført av Maduros forgjenger, den avdøde Hugo Chavez, som selv var en tidligere offiser i hæren, og som kom til nasjonal prominens ved å lede sitt eget fallerte kuppforsøk i 1992.

Guaidó og Nasjonalforsamlingen har kalt for en massedemonstrasjon i Caracas i dag onsdag den 23. januar, med krav om Maduros fall. Samtidig har regjeringspartiet PSUV (Venezuelas forente sosialistparti) kalt for sin egen demonstrasjon, på samme dag, som markerer årsdagen for omveltningen av det undertrykkende diktaturet til general Marcos Pérez Jiménez i 1958.

Argumentet om at Maduros andre presidentperiode er illegitim er basert på valgene i mai i fjor, som ble boikottet av de fleste fra høyreopposisjonen, fordi de visste de ville tape. Mens valget hadde en rekordlav deltakelse, som gjenspeiling av de venezuelanske arbeidernes forakt og hat til både regjeringen og dens høyreorienterte opponenter, ble Maduro valgt med tre ganger så mange stemmer som sin nærmeste rival. Maduros valgmandat representerte bare 28 prosent av Venezuelas stemmeberettigede velgere, men det er fortsatt to prosentpoeng mer enn de 26 prosent av stemmeberettigede velgere som krysset av for Donald Trump i 2016.

Militæropprøret på mandag var lite og isolert, men det var likevel betydelig. Anføreren, som identifiserte seg som sjersjant Alexander Bandres Figueroa, erklærte i en video: «Dere ba om at vi måtte ta til gatene for å forsvare grunnloven, vel her er vi. ... Dere ville at vi skulle tenne lunta, så det gjorde vi. Vi trenger deres støtte.»

Han fortsatte med å si at hans mor lå for døden med kreft – i et land der tilgangen til medisin og anstendig medisinsk behandling har blitt utenfor rekkevidde for en stor del av befolkningen – og at han og hans menn stod overfor samme betingelser som resten av befolkningen.

De rebellerende troppene overmannet sin kommandant, bemektiget seg to militærlastebiler og raidet en politistasjon i Petare-området i Caracas der de kom i besittelse av våpen. De tok deretter over en sikkerhetsstilling i Cotiza-bydelen av Caracas og derfra meldte de sin oppfordring til opprør, før de senere ble pågrepet av sikkerhetsstyrker.

Sammenstøtet utløste protester i Cotiza, der beboere da de hørte skuddsalver tok til gatene og ble møtt med tåregass. De protesterende i dette fattige nabolaget, som en gang var en støttebase for Hugo Chavez og hans ‘chavismo’, ropte: «Regjeringen kommer til å falle» og de fordømte det faktum at nabolagets vannforsyning hadde vært ute av funksjon i et år, og at andre grunnleggende tjenester stadig ble avstengt.

Den folkelige protesten, som ble utløst av sammenstøtet innen sikkerhetsstyrkene, lignet på mange tusen tilsvarende demonstrasjoner som har funnet sted over hele Venezuela, der arbeiderklassen lider under landets økonomiske krise, de straffende amerikanske sanksjonene og et «justeringsprogram» pålagt av Maduro-regjeringen som legger den fulle byrden av krisen på arbeiderklassens nakke, samtidig som den beskytter interessene til utenlandsk kapital og det finansielle oligarkiet i Venezuela selv.

Venezuelas observatorium for samfunnskonflikt (OVCS) utga sin årsrapport i forrige uke, der det rapporteres om 12.700 protester i 2018 – et gjennomsnitt på 35 per dag – i hele Venezuela. Tallene representerte en økning på 35 prosent fra 2017, som var året da den høyreorienterte opposisjonen var aktiv med sin organisering av protester for å få veltet Maduro-regjeringen. Hoveddelen av fjorårets protester ble ikke ledet av opposisjonen, men av arbeiderklassen og de fattige, som svar på kraftig forverrede sosiale forhold.

Konfrontert med trusler fra deler av militæret, som hans regjering avhenger av, med sanksjoner og stadig økende press fra Washington og deres høyreorienterte latinamerikanske allierte, på den ene siden og en trussel om sosialt opprør fra Venezuelas arbeiderklasse på den annen siden, har president Maduro rettet en oppfordring til Donald Trump om å få en form for tilpasning.

Maduro anvendte et intervju med en Fox-News-reporter for å overlevere meldingen, som var en appell til Trump om en «oppriktig, direkte, ansikt-til-ansikt-dialog». Han insisterte på at et slikt møte ville vise Trump at «vi er mennesker du kan snakke med, forhandle med, forstå og bli enig med.»

Denne patetiske bønnen til imperialismen understreker bare Maduro-regjeringens klassekarakter, som for alle dens «bolivarianske»- og «21. århundrets sosialisme»-retorikk, er et kapitalistisk regime som hensynsløst forsvarer privateiendommen og profittinteressene til finansvesenet og de korrupte regjeringsrepresentantene og militærkommandørene, som er dens viktigste støttespillere.

Effekten av bønnen vil uten tvil være som brensel til bålet for Washingtons pådriv for regimskifte, som er knyttet opp til den amerikanske imperialismens besluttsomhet for å få hevdet uhemmet dominans over Venezuelas oljereserver – de største på planeten – og for å motvirket påvirkningen fra Russland og Kina, som har etablert tette økonomiske og politiske bånd med Maduro-regjeringen.

Den eneste veien ut av Venezuelas desperate krise ligger i den uavhengige mobiliseringen av den venezuelanske arbeiderklassen i opposisjon til regjeringen, det styrende PSUV og partiets fagforeningsmarionetter, såvel som mot den høyreorienterte opposisjonen, som dersom den kom til makten gjennom et militærkupp ville iverksette et blodbad mot landets arbeidere og fattige masser.