Rapport til Davos-møtet peker på den globale kapitalismens tilspissende motsetninger

Av Nick Beams
23 January 2019

WEF-rapporten forberedt for den årlige samlingen til Verdens økonomiske forum (World Economic Forum) denne uka i Davos i Sveits, presenterer et bilde av den pågående oppløsingen av alle mekanismene – de økonomiske, politiske og ideologiske – som har tjent til å opprettholde den globale kapitalistiske orden i etterkrigstiden.

I sitt forord til rapporten skriver WEF-president Børge Brende at verden står overfor et «økende antall komplekse og sammeflettede utfordringer – fra en oppbremsende global vekst og vedvarende økonomisk ulikhet til klimaendringer og geopolitiske spenninger», i tillegg til endringer som følge av teknologiske utviklinger, karakterisert av WEF som Den fjerde industrielle revolusjon.

Som en institusjon dedikert til bevaringen av den kapitalistiske orden for de mange milliardærers og globale eliters interesser den representerer, er WEF svært oppmerksom på den voksende utviklingen av den internasjonale klassekampen, og rapporten bemerker at «sosialt sinne» er stadig mer utbredt.

«Polarisering vokser i mange land,» fastslår Brende, og i noen tilfeller «rakner sosialkontraktene som holder samfunn sammen».

Dette er en æra av «uovertrufne ressurser og teknologisk utvikling», men for alt for mange mennesker er det en æra av økonomisk usikkerhet. «Nye måter å gjøre globalisering på» må finnes for å respondere på denne utviklingen, erklærer rapporten.

Rapporten selv indikerer imidlertid at akkurat når det er behov for de store kapitalistmaktenes koordinerte respons, da utdypes konfliktene mellom dem.

Rapportsammendraget innledes med et spørsmål og en påfølgende advarsel: «Går verden sovende inn i en krise? Globale risikoer intensiveres, men den kollektive viljen til å takle dem ser ut til å mangle. I stedet utdypes splittelsene.»

Sammendraget bemerker at det rapporten kaller «verdens forflytning inn i en ny fase med sterkt stat-sentrert politikk» – med andre ord, fremveksten av nasjonalisme – som også tidligere er referert av WEF, fortsatte gjennom hele 2018.

«Energien som nå forbrukes på konsolidering av nasjonal kontroll risikerer å svekke kollektive responser til fremvoksende globale utfordringer. Vi driver dypere inn i globale problemer som vi vil kjempe for å befri oss fra.»

På den økonomiske fronten har makroøkonomiske risikoer forflyttet seg inn i «skarpere fokus», med tegn på oppbremsing i de vesentlige økonomiene og Kina. Samtidig har global gjeld steget til rundt 225 prosent av det globale bruttonasjonalprodukt, betydelig høyere enn før finanskrisen i 2008. «Dypere sprekkdannelser» i det internasjonale finanssystemet antyder at «systemiske risikoer kanskje brygger».

«Skulle nok en global krise inntreffe, ville da de nødvendige nivåene av samarbeid og støtte bli gjort tilgjengelige?» spør sammendraget. «Sannsynligvis, men spenningen mellom globaliseringen av verdensøkonomien og verdenspolitikkens voksende nasjonalisme er en voksende risiko.»

På pressekonferansen da rapporten ble fremlagt forrige onsdag pekte Brende på følgene av oppbremsingen i verdens økonomiske vekst.

«Vi har rett og slett ikke kruttet til å håndtere den slags oppbremsing som dagens dynamikk kan føre oss mot,» sa han. Økonomisk politikk, som en gang var et middel for økonomiske rivalers gjensidige nytteverdi, blir nå «ofte sett som et redskap for strategisk konkurranse».

Handel har vært «vekstmotoren», men den trenden var nå for nedadgående. «De kommende månedene vil være avgjørende for bygging av tillit,» sa Brende. «Den største risikoen er mangelen på vilje til samarbeid – vi reduserer ikke den risikoen.»

Som et uttrykk for økende økonomisk nasjonalisme legger rapporten særlig vekt på det amerikanske handelsdepartementets strategiplan for årene 2018 til 2022, der det erklæres at «økonomisk sikkerhet er nasjonal sikkerhet».

Denne trenden er ikke begrenset til USA og Trump-administrasjonen. WEF-rapporten bemerker at de siste årenes utvikling for utenlandske direkteinvesteringer (FDI – Foreign Direct Investments) er «uten tvil enda viktigere enn handelsspenninger». En rekke europeiske land har innført restriksjoner for utenlandske investeringer.

«Vestlige regjeringer i særdeleshet har skjerpet sin makt for blokkering av investeringer i strategiske sektorer, og spesielt for fremvoksende teknologier – hvilket reiser utsikter for en delvis avvikling av investeringsglobaliseringen, som for handel.»

Der rapporten peker på det den kaller trusselen mot multilateralisme, sier den at «politiske ledere i økende grad har hevdet nasjonalstatens forrang i det internasjonale systemet, og søkt å svekke begrensningene pålagt nasjonal autonomi av internasjonale avtaler og multilaterale institusjoner.»

Der den søker å spore sosiale og politiske spenninger refererer rapporten til Edelman Trust Barometers «oppnyktrende» funn om at befolkningene i 20 av 28 undersøkte land er «mistroere», det vil si de mangler tillit til det rådende etablissement.

«Bortenfor økonomiske konsekvenser er forvitrende tillit del av et bredere mønster som truer med å korrodere den sosiale kontrakten i mange land. Dette er en æra av sterk-stat-politikk, men også en æra av svekkende nasjonalsamfunn.»

WEF og andre slike institusjoner skyr begrepet «klassekonflikt» som pesten og forsøker etter beste evne å unngå det. Men referansen til «svekkende nasjonalsamfunn» er et uttrykk for veksten av sosiale kamper mot de nasjonale styringsklassene.

Rapporten bemerker at i sin undersøkelse av næringsliv og politiske eliter svarer omlag 59 prosent av respondentene at de forventer økt risiko forbundet med «offentlig sinne mot eliter» i 2019.

WEF advarer for at slikt sinne kan medføre alvorlige politiske implikasjoner. «Det kan utvikles en ond sirkel der svekkende sosial samhørighet legger stadig større belastninger på politiske institusjoner og undergraver deres evne til å forutse eller respondere på samfunnsmessige utfordringer.»

Rapporten hevder at det nå er bredt erkjent at mer burde vært gjort for å «tilby beskyttelse eller botemidler for globaliseringens tapere» og at «det burde ikke ha vært nødvendigen med en krise for denne erkjennelsen».

Erkjennelse kan være én ting, men handling er en annen. WEF-rapporten kunne ikke peke på én enkelt forekomst der disse lærdommene har ført til handling. Faktisk, det som har vært avdekket siden finanskrisen i 2008 er at nettopp de prosessene som førte til krisen – promoteringen av spekulasjon og akkumuleringen av fantastisk rikdom ved samfunnets høyder på flertallets bekostning – har blitt et forankret og permanent karaktertrekk for den globale kapitalistøkonomien som helhet og for dens modus operandi i alle land.

Rapporten sier at den utdypende sosiale polariseringen vil «komplisere ethvert forsøk på å finne konsensus om dristige forsøk på å revurdere global kapitalisme», og det skal 2019s årlige WEF-forum dedikeres til.

Slike anstrengelser er dømt til å mislykkes – den moderne ekvivalenten til alkymistenes forsøk i middelalderen på å gjøre bly til gull – av grunner som rapporten selv antyder der den refererer alle de økonomiske prosessenes globale karakter, side om side med tilspissingen av de nasjonale splittelsene.

Disse motsigelsene, som først brøt seg opp til overflata i form av utbruddet av Den første verdenskrig i 1914, river igjen opp verdensøkonomien og truer denne gangen enda mer ødeleggende konsekvenser. Disse motsigelsene kan ikke overvinnes av en «revurdering», men bare gjennom arbeiderklassens forente internasjonale kamp for å få slutt på styret og dominansen til elitene representert på WEFs årlige samling.