På fredag var den internasjonale arbeiderklassens øyne rettet mot Matamoros i Mexico, der «avkjølingsperioden» mellom «maquiladora»-arbeiderne og selskapene offisielt tok slutt. Styringsklassen er skrekkslagen for at formaliseringen av spontanstreikene kan føre til en rask utbredelse på tvers av hele «maquiladora»-beltet sør for grensa mellom Mexico og USA.
Matamoros-arbeiderne har utvist et enormt nivå av mot og styrke, der de står overfor trusler om permanent å miste sine jobber, å falle ut i gjeld eller bli svartlistet av de hensynsløse maquiladora-eierne. Som en indikasjon på de enorme oppofrelsene arbeiderne har gjort i løpet av streiken rapporterer nå det lokale næringslivet at dagligvarehandelen er ned med 25 prosent fra samme periode i fjor. 70 prosent av byens økonomi er avhengig av maquiladora-industrien.
Den offisielle prosedyren for å kalle en streik i Mexico varer i 10 dager, og prosessen ble innledet forrige onsdag, den 16. januar. Men arbeiderne ventet ikke på at deres misaktede fagforeningsledelse skulle utsette og forråde forhandlingene, mens de ble holdt gående i sitt nedslitende arbeid på fabrikkene. I stedet bestemte arbeiderne seg for å ta saker i egne hender og lanserte en spontanstreik – med eller uten legalt mandat.
WSWS har nå mottatt rapporter om at nok et land – Canada, i kjølvannet av USA – har fått å merke Matamoros-streiken. En bilarbeider rapporterte til WSWS at fabrikkmonteringsanlegget Oakville Ford Assembly Complex i nærheten av Toronto i Canada har hatt tidvise delmangler denne uka, deriblant av døroppheng som brukes på Ford Mustang. En arbeider ved Flat Rock Assembly Plant i Detroit i Michigan fortalte våre reportere at produksjonen vil bli stanset neste uke på grunn av mangel på deler.
Det faktum at denne streiken truer med å bremse ned til stillstans en ryggsøyle av industriproduksjonen har bare intensivert arbeidernes besluttsomhet, og foretakenes repressive tiltak.
Den nærmest totale medietausheten om begivenhetene i Matamoros fortsetter imidlertid, med det formål å forhindre den internasjonale arbeiderklassen fra å lære om den største streiken i Nord-Amerika på to tiår. Men arbeidere bør ikke la seg lure: styringsklassene over hele verden følger med stor oppmerksomhet med på hendelsene som utfolder seg i Matamoros. En bekymret lederartikkel i den meksikanske avisa El Universal på torsdag, meldte: «Kravet om lønnsøkning på mellom 20 og 60 prosent kan spre seg til resten av eksportindustrien i kommunene Reynosa og Nuevo Laredo. Det betyr at snart kan 210.000 arbeidere melde seg med i streiken.»
Denne frykten er velbegrunnet. I forrige ble over 100 bildelarbeidere i Reynosa, bare 90 kilometer unna Matamoros, stengt ute fra APTIV-fabrikken i en lockout iverksatt etter at de krevde en 100 prosent lønnsøkning, akkurat som deres brødre og søstre i Matamoros. Det er utbredt støtte for en samordnet kamp mot både selskapene som har utnyttet arbeiderne i tiår, og mot fagforeningene som har tilrettelagt for det.
Bildelforetaket Polytech har nå gått med på innrømmelser overfor sine arbeidere og har budt 20 prosent lønnsøkning og utbetaling av den avtalte bonusen på $ 1,700 [NOK 14.582] som arbeiderne har krevd. Det har styrket arbeidernes besluttsomhet for å se denne kampen gjennom til sin slutt.
For å holde den stemningen undertrykt og under kontroll har selskapene intensivert sin skremselstaktikk mot Matamoros-arbeiderne. I går begynte bildelselskapene Candados Universales og Parker Hannifin å fjerne produksjonsmaskineri fra fabrikkene, før den offisielle streikedatoen utløp. Arbeidere ved Candados Universales reagerte med modig militans og blokkerte inn- og utgangene til fabrikkanlegget. «Ingenting kommer inn, ingenting går ut!» sa arbeiderne.
I et klart signal om at finanskapitalen er dypt foruroliget over streiken var aksjekursene for fabrikkene APTIV og Parker Hannifin ned fem prosent i løpet av siste uke.
I en annen bøllete trussel kunngjorde plastbeholderprodusenten Cepillos at de ville legge ned fabrikken i Matamoros. «Dette selskapet har operert i Matamoros i 32 år, og vi har ikke vært involvert i streiken, men de nåværende kravene fra arbeiderklassen er umulige for dette selskapet å oppfylle,» sa sjefen Carlos Rubio.
Hvilken skamløs løgn! Bildel-foretakene som eier maquiladora-fabrikkene lever av å utvinne så mye arbeidskraft som overhode mulig av arbeiderne. Foretakene, med bistand fra fagforeningene, sluser denne rikdommen rett i lommene på finanseliten. Exco automotive solutions – som eier bildel-fabrikkene Polytech og AFX, der det er streik – tjente $ 82,2 millioner i 2017 [NOK 705 millioner], mens Parker Hannifin tjente $ 355 millioner i 2018 [NOK 3,05 milliarder]. Salget av Dura Automotive, der arbeidere også er i streik, forventes å innbringe $ 1 milliard [NOK 8,58 milliarder].
Denne rikdommen ble generert av arbeiderne selv, ikke av de milliardærene som tjener sine penger ved aksjeutbytter og aksjesalg. Arbeidernes krav – som ikke bare er en lønnsøkning på 20 prosent og en bonus, men for en grunnleggende endring av deres situasjon og en slutt på de utbyttende arbeidsbetingelsene de opplever – betyr å stille opp mot det økonomiske systemet som er årsaken til utnyttelsen de opplever: kapitalismen.
Det er mer enn nok penger til å garantere enhver arbeider og deres familie en høy livskvalitet. Men det grunnleggende spørsmålet er hvem som styrer samfunnets rikdommer: arbeiderne eller kapitalistene. En velbetalt jobb, fullfinansierte sosialtjenester, en pensjon og tid for fritid og kultur, krever et frontalangrep på foretaks- og finanselitens rikdom, og en omorganisering av samfunnet basert på sosialisme og prinsippet om sosiale behov, ikke privatprofitt.
I en global økonomi er arbeiderklassens internasjonale enhet en strategisk nødvendighet. Arbeidere som ønsker å danne en felles internasjonal strategi bør kontakte oss via e-post på autoworkers@wsws.org, eller via vår Facebook-side, for å ta disse viktige skrittene. For mer informasjon om 9.- februar-samlingen i Detroit, besøk wsws.org/auto.