United Teachers Los Angeles’ (UTLA) forræderi av Los-Angles-lærerne på onsdag, illustrerer fagforeningens antiarbeiderklassekarakter og viser hvilket lavmål disse organisasjonene vil gå til for å undertrykke sosial opposisjon.

Lærere returnerte til klasserommene på torsdag, fortsatt sjokkerte og rasende over hvordan UTLA presset gjennom en kontrakt som ignorerte deres mest kritiske krav, om økte lønninger og økt skolefinansiering, reduserte klassestørrelser og en stopp på utbredelsen av charterskoler. Én lærer beskrev sin fornemmelse av at det var som «et hull i hennes hjerte» og rapporterte at hun så lærere grine fordi ingenting av det de gikk til streik for ble realisert.

Helt spesielt var lærerne forferdet over hvordan fagforeningen tvang igjennom avtalen uten å gi dem tilstrekkelig tid til å studere og diskutere den, sammen med den udemokratiske avstemmingsprosessen. Når dette skrives har UTLA fortsatt ikke fullført tellingen av stemmesedlene.

Hvordan ble dette gjort?

Helt fra begynnelsen av har UTLA gjort alt de kunne for å forhindre en streik, der de dro ut forhandlingsprosessen over 20 måneder, ignorerte 98-prosent-mandatet for en streik, og inngikk i endeløs statsmegling og faktainnsamling.

Opp mot økt press fra grunnplanlærere var UTLA til slutt tvunget til å kalle for en streik den 10. januar. Tre dager tildligere bekjentgjorde imidlertid UTLA-presidenten Alex Caputo-Pearl at fagforeningen droppet lærernes mest kritiske krav om utbredelsen av charterskoler, ubegrenset standardiserte prøver og andre ordninger som brukes for å privatisere utdanningen. Caputo-Pearl forsøkte å rettferdiggjøre denne kapituleringen ved å hevde at fagforeningen ikke hadde noe annet valg enn å akseptere skoledistriktet LAUSDs posisjon om at slike saksanliggender var utenfor kollektive forhandlinger.

UTLA kunngjorde deretter at de utsatte 10.-januar-streiken til den 14. januar. Da det ble klart at lærernes besluttsomhet for å slåss hadde blitt enda sterkere, kalte UTLA for arbeidsnedleggelsen den 14. januar. Selv om det var utbredt offentlig støtte var det klart at UTLA ikke hadde noen intensjon om å føre den typen kamp som lærerne krevde. Selv om fagforeningen ikke hadde streiket på 30 år innrømmet de ikke noen utbetalinger fra sitt streikefond på mangfoldige millioner dollar.

I løpet av uka fortsatte streiken med nesten tomme klasserom, to nye massedemonstrasjoner, og med meningsmålinger som viste at 80 prosent av offentligheten støttet lærerne. Selv om Caputo-Pearl hevdet at han var milevis unna LAUSD-superintendenten Austin Beutner, annonserte UTLA-presidenten plutselig at samtaler skulle gjenopptas torsdag den 17. januar, under ledelse av den demokratiske borgermesteren Eric Garcetti. UTLA aksepterte å holde samtalene hemmelige, og holdt bevisst lærerne i mørket, mens fagforeningen samspilte med Beutner, Garcetti og guvernøren Gavin Newsom om å pålegge lærerne avtalen.

Fredag den 18. januar ble det holdt en tredje massedemonstrasjon i Los Angeles, som sammenfalt med Oakland-lærernes massive sykemeldingsaksjon. I frykt for at to store lærerstreiker kunne skape en statsdekkende arbeidsnedleggelse gjorde UTLA og de nasjonale lærerfagforbundene alt de kunne for å isolere LA-lærere og slå ned streiken. I en tweet insisterte president Randi Weingarten, president for Den amerikanske lærerføderasjonen (AFT): «Dette handler ikke om en streikebølge – dette er en spesifikk kamp for barna & offentlige skoler i LA.»

I løpet av ‘Martin Luther King’- tre-dagers-helgen fortsatte UTLA de hemmelige samtalene i City Hall med pressemeldinger om at det ble gjort fremskritt under «maratonforhandlingene».

Tirsdag den 22. januar, skjenselsdagen for Los-Angeles-lærere, begynte klokka 06:15 da det ble annonsert at en avtale var oppnådd. Det er mest sannsynlig at avtalen forlengst var avklart, lenge før streiken en gang begynte. Men da de ikke var i stand til å forhindre streiken gjennomførte UTLA og Det demokratisk partiet narrespillet, for å slite ut lærerne.

UTLA hadde imidlertid den utfordringen at de måtte få lærernes ratifisering av en kontrakt som mislyktes i å oppfylle noen av deres sentrale krav.

Klokka 06:45, en halvtime etter at avtalen ble offentliggjort, holdt UTLA en pressekonferanse der de takket de lokale brannvernerne for å stå i solidaritet med lærerne. AFT-president Weingarten talte på den samlingen det ble referert til og holdt kjeft om avtalen hun visste allerede hadde blitt undertegnet.

Lærerne begynte sine streikevakter ved skolene sine klokka 07:00, som de hadde gjort hele uka. Nok en massedemonstrasjon var planlagt for klokka 10.30 i Los Angeles sentrum, og som instruert forlot lærerne sine streikevakter kl. 09:15 for å delta på samlingen. Klokka 09:30, da tusenvis var på vei til samlingen, holdt borgermester Garcetti, LAUSD-superintendent Beutner og UTLA-president Caputo-Pearl en pressekonferanse på rådhuset. Alle kunngjorde de at streiken var over, selv før lærerne så kontrakten, og langt mindre hadde hatt en sjanse til å stemme over den.

«Streiken ingen ønsket er nå bak oss,» uttalte Beutner. Caputo-Pearl sa at han forventet at avtalen ville godkjennes.

På demonstrasjonssamlingen brakte UTLA inn forskjellige band og sangere for å skape en hyggelig og festlig atmosfære. Rundt middagstid inntok Caputo-Pearl scenen for å kunngjøre at lærerne hadde vunnet en «historisk seier», før han prøvde å male den elendige avtalen i de lyseste farger.

Fagforeningen hadde bevisst ikke ønsket et massemøte av 33.000 lærere, som kunne utfordre avtalen og kreve tilstrekkelig tid til å få studert den. Derfor brøt de opp lærersamlingen til 900 forskjellige skolesteder.

Lærerne begynte å motta e-postmeldinger som forklarte det som syntes å være en stadig skiftende prosess som involverte fagforeningsrepresentanter som samlet sammen materiale, som så måtte distribueres til lærerne på deres lokale steder, mellom klokka 14:00 og klokka 15:00, og med en avstemming som skulle følge klokka 17:00. Først senere dukket den faktiske 40-siders kontrakten opp på UTLAs nettside.

I mellomtiden fikk lærerne motstridende opplysninger om oppmøte- og avstemmingssteder, som nå inkluderte skoler, hjem og andre fagforeninger, osv. Noen lærere ble rådet til å stemme mellom klokka 18:00 og 20:00, mens andre ble fortalt at de måtte stemme innen klokka 17:30.

En lærer fra Huntington Park beskrev prosessen: «Vi hadde et områdemøte klokken 14:00 i Southgate. Det var et vilt rush for å få oss til stemmeurnene, for at vi kunne komme tilbake til skolestedene for å stemme innen 17:00. Lærere prøvde å stille fagforeningen spørsmål og de ble ropt ned.» En annen lærer sa: «Vi hadde ikke nok tid. Kontrakten var dårlig sammensatt. Jeg ble irritert over at vi ikke hadde alle detaljene. Det var en fornærmelse mot vår intelligens.»

Alt dette tjente til å minimere den tiden lærerne hadde til faktisk å studere og diskutere kontrakten. Det var nødvendig fordi en grundig gjennomlesning av kontrakten ville ha avslørt de villedende, misvisende og falske utsagnene som hadde blitt presentert av Caputo-Pearl og UTLA.

Blant de utallige eksemplene er påstanden om en 6 prosent lønnsheving over to år, uten økning i helsetjenesteelementet. Bortsett fra at de to 3-prosent-hevingene – faktisk under inflasjonsraten i LA – nesten er det samme tilbudet som før streiken, unnlot UTLA å bekjentgjøre at kontrakten inneholdt språk om «gjenåpnere», som sannsynligvis vil bli brukt til å kreve lønnfrysninger og pensjonskutt. Dette ville mer enn tygge opp enhver heving.

Når det gjelder UTLAs mye proklamerte «seier» hva angår ansettelsen av flere sykepleiere, bibliotekarer og rådgivere, er det som ikke ble bekjentgjort at det er en stor sannsynlighet for at ingen av disse stillingene vil bli fylt. Disse nye stillingene er forskjøvet under kontraktforløpet og trer ikke i kraft før ved begynnelsen av neste skoleår. Avtalen inneholder denne unnvikelsesklausulen, som lyder: «Dersom Distriktet ikke er i stand til å oppfylle forpliktelsene» om å ansette nytt personale innen den 1. oktober i skoleåret, da kan UTLA sende inn en klage!

Til slutt, UTLA har hyllet det verdiløse løftet om å få Utdanningsstyret til å stemme over en resolusjon som krever at staten skal etablere et toppmål for charterskoler. Tatt i betraktning at skolestyret har et pro-charter flertall, og Det demokratiske partiet kontrollerer parlamentet som har vært ansvarlig for å gjøre California til den ledende charterskolestaten i landet, er en slik «seier» bare et kynisk bedrageri.

Ingen organisasjon som genuint representerte arbeiderklassen ville opptre som dette. Det er voksende opposisjon blant grunnplanlærere mot UTLA, som har vist seg å være et redskap for Det demokratiske partiet og de mektige finansinteressene som presser på for privatiseringen av offentlig utdanning.

Allerede diskuterer lærere om å organisere opposisjon uavhengig av UTLA. Dette understreker betydningen av oppfordringen fra WSWS Teachers Newsletter om å danne grunnplan-arbeidsplasskomitéer, demokratisk kontrollerte av lærere selv, som er helt uavhengige av fagforeningene og de to foretaksstyrte partiene.

Disse komitéene må avvise hva det politiske etablissementet og fagforeningene sier det er «dekning for» og må basere seg på det som er nødvendig for arbeiderklassen. De må slåss for å knytte opp LA-lærernes kamp med lærere over hele staten, hele USA og internasjonalt, og kjempe for å mobilisere arbeiderklassens makt i en motoffensiv mot innstramminger og sosial ulikhet, og det kapitalistiske systemet som produserer det.

WSWS Teachers Newsletter vil gi lærere all den hjelpen det kan for å føre frem denne kampen.