Etter to uker med uoffisielle spontanstreiker fortsetter titusenvis av «maquiladora»-arbeidere å utvide sin kamp, i den meksikanske byen Matamoros rett ved grensa til USA.
Klokka 14:00 på fredag begynte den offisielle, juridisk sanksjonerte streiken etter at hovedfagforbundet var tvunget til å annonsere en legal streikemelding i forrige uke da arbeidere nektet å overholde fagforeningens beordring. Så snart klokka slo 14:00 og fristen var overholdt hang arbeidere over hele byen opp røde og svarte flagg på hovedportene, den tradisjonelle erklæringen av en streik, og møtte sine medarbeidere med jubel og opptak av sosialmedievideoer da de gjenværende la ned arbeidet og entusiastisk gikk med i streiken.
På torsdag og fredag, i den siste fasen før 14:00-fristen, innrømmet fire maquiladora-anlegg (Polytech, CTS, Core og AFX) lønnshevingen på 20 prosent og betalingen av bonusen på $ 1.700 [NOK 14.540] som arbeiderne har krevd.
Det overveldende flertallet av maquiladora-fabrikkene har imidlertid nektet noen innrømmelser, i frykt for at det skulle oppmuntre arbeidere over hele Mexico og internasjonalt til å gjøre opprør mot sine ‘kjøpt-og-betalt’-fagforeninger og utløse en massebevegelse i arbeiderklassen for sosial likhet. I stedet har de søkt å agne arbeidere med ynkelige bonuser, fjerning av maskineri og trusler om fabrikknedleggelser, masseoppsigelser og kriminalanklager mot militante arbeidere.
Arbeidere deler nye detaljer om hvordan de begynte å bygge sine uavhengige komitéer for å føre streiken sin. En bildel-arbeider ved Autoliv, som var den første fabrikken som gikk ut i spontanstreik i Matamoros, fortalte til WSWS at den 12. januar, så snart arbeiderne innså at fagforeningen og ledelsen konspirerte for å bedra dem for avtalte bonuser og en lønnsøkning, valgte de fem arbeidere til en komité uavhengig av fagforeningen, for å organisere en streik og «slåss for våre rettigheter og for det som tilhører oss».
Han fortsatte: «Funksjonen til disse uavhengige komitéene var at da kunne ikke avtaler gjøres under bordet lenger, mellom fagforeningen og selskapene, siden det var arbeidere der som fortalte oss hva som ble sagt og hva de ble enige om. Jeg mener at de selvstendige komitéene faktisk er mye mer nyttige enn fagforeningen, for vi stilte oss spørsmålet: ‘Dette er forslaget, hva gjør vi?’ – noe fagforeningen aldri gjorde.»
En annen bildel-arbeider, som er ansatt ved Fisher Dynamics, beskrev hvordan hennes maquiladora-fabrikk meldte seg med i streiken den 15. januar: «Mine medarbeidere begynte å utveksle, seg imellom, ‘situasjonen vår er nedslitende, det er for lange økter, for mye press fra fagforeningen, fagforeningsdelegatene er alltid på selskapets side og de stiller aldri opp for arbeiderne, og foreslo også $ 1.700-bonusen og en 20 prosent lønnsøkning’ ... Da sa to av dem 'Vel, vi er alle lei av dette, ikke sant? Se hva de gjør på de andre fabrikkene, jeg mener vi kan vinne. La oss gjøre noe med det!’»
I frykt for den økende styrken til disse komitéene ba selskapene og fagforeningen om en «føderal intervensjon» de siste dagene før fristen utløp. Klokka 13.00 på fredagen ble det holdt en pressekonferanse der statssekretæren for arbeidslivet Alfredo Domínguez Marrufo og José Ramón Gómez Leal, den føderale representanten for staten Tamaulipas – sendt personlig av president Andres Manuel López Obrador (kjent som AMLO) fra Bevegelsen for nasjonal fornyelse (Morena) – ba om at arbeiderne måtte aksepterer «en utsettelse på ti dager eller mer» for videre forhandlinger, «for å unngå en streik som kan føre til uante konsekvenser».
Gitt at tungt bevæpnede soldater fra marinen og politiet allerede har trakassert arbeidere som står streikevakter, må denne advarselen tas som AMLO-regjeringens alvorlige og dødelige trussel mot arbeiderne. Det rapporteres at arbeidere etter hvert har begynt å organisere selvforsvarsnettverk, for sin egen beskyttelse når streiken går inn i den tredje uka.
På torsdag ble det annonsert om en fabrikk som skulle nedlegges og etterlate 1.700 arbeidere og deres familier uten levebrød. Deretter låste ledelsen og fagforeningsledere ved ca. et dusin fabrikker arbeiderne inne på anleggene på fredag, der de nektet å godkjenne iverksettingen av den «offisielle» streiken. Noen presenterte arbeidere for ulovlige dokumenter fra Arbeidsforlikningsrådet i Matamoros, for å berettige at de holdt dem innestengt. Fagforeningens representanter hevdet at de hadde «hendene bundet», og forsvarte handlingen.
Samtidig har bilproduksjonsarbeidere i USA og Canada bekreftet overfor WSWS Autoworkers Newsletter at streiken forårsaker mangel på bildeler på tvers av industrien.
På fredag advarte Handelskammeret i Matamoros (Canaco) myndighetene om at streiken ville koste litt over $ 6 millioner i månedlige tap for hele byens økonomi. Etter streikens første uke rapporterte imidlertid Foreningen av Maquiladoras i Matamoros at selskapene samlet hadde tapt mer enn $ 100 millioner [NOK 855 millioner]. Kommentatorer har påpekt at lønnsøkningen og utbetalingen av bonus ville utgjort mindre enn $ 200 millioner [NOK 1,71 milliarder] for hele året.
Slike tall gjenspeiler de transnasjonale foretakenes enorme profittutvinning. Hundrevis av millioner dollar kanaliseres inn i ledelsens lommer og til finansielle investorer, med regjeringens gummistempel i form av enorme skattetildelinger, grunnstykker og politiundertrykking.
Bernardo, en streikende arbeid, fortalte til WSWS: «Selskapene taper mer enn vi spør om. Det sier meg at de har betalingsevne, men bare vil holde alle arbeidere nede i elendighet.» Han advarte også sine medarbeidere: «Det er så godt som helt sikkert at den føderale regjeringen bedrar oss, og skulle de komme til å bruke føderal makt mot oss, da kommer det til å bli stygt, og en føderal intervensjon mot oss vil være et anliggende som fortjener en revolusjon.» Han ga uttrykk for støtte for en kamp for en generalstreik over hele Nord-Amerika, for å stå opp mot foretaks- og regjeringstrusler – «det ville være et vesentlig slag mot konsernene.»
I USA, med en så godt som en total nyhetsblackout av Matamoros-streiken i de internasjonale mediene, fortsetter Trump-administrasjonen å kultivere sin fascistiske og diktatoriske base gjennom sin antimeksikanske og rasistiske demagogi. Ved hjelp av den samme syndebukktaktikken jobber kanadiske og amerikanske fagforbund på overtid for å underminere den voksende solidariteten mellom arbeidere over hele Nord-Amerika.
På en pressekonferanse fredagkveld den 25. annonserte Jerry Dias, lederen av det kanadiske bilarbeiderforbundet Unifor, en boikott av General-Motors-biler produsert i Mexico. Dette er et direkte angrep på meksikanske bilproduksjonsarbeidere. En boikott ville generere tap av arbeidsplasser i Mexico, og over hele Nord-Amerika også, siden GM indikerer at det er «mer enn 60 Ontario-baserte bildel-produsenter som leverer til Mexico-produksjonen».
I motsetning til fagforbundenes nasjonalisme oppfordrer arbeidere i USA og Canada til at det fremmes deres egen internasjonale løsning på kapitalistsystemets krise. En bilproduksjonsarbeider ved det nedleggingstruede GM-fabrikkanlegget Oshawa i Canada, fordømte Dias overfor WSWS Autoworker Newsletter for «å spre meksikansk hat og opposisjon».
«Det er så åpenbart at splittingsordrene er gitt, så vi støtter ikke deres sak,» sa han. «Konsernene, fagforbundene og mediene avslører seg alle for hva de er! Jo mer denne Mexico-saken sprer seg, jo mer avslører den deres korrupte intensjoner.»
Den 16. januar sendte det politiske etablissementet arbeidslivsadvokaten og den Morena-tilknyttede aktivisten Susana Prieto for å intervenere. Først vant hun arbeideres tillit ved å uttrykke sin støtte til streiken, der hun poserte med sin sympati for deres hat mot de bedragerske fagforeningene og mot ledelsen. Men hun har imidlertid jobbet for å kvele og forvirre arbeidernes selvstendige initiativ, ved først å fortelle dem at de ikke kan frigjøre seg fra fagforeningen, for så å skape illusjoner om at en «føderal intervensjon» ville være til nytte for dem, for å få omgått det arbeidet grunnplankomitéene har gjort for å kommunisere demokratisk med sine medarbeidere om beslutningene om hvilke neste skritt de skulle ta.
På fredag morgen insisterte hun på at arbeidere ikke skulle forhindre selskapene fra å fjerne maskineri før den «offisielle» streiken var iverksatt, og at de måtte være beredt til å overholde en utsettelse av streiken dersom fagforeningen krevde det. Prieto formante desperat at «dette er ikke tidspunktet for å slåss mot deres fagforeningsdelegater,» og løy til skeptiske arbeidere ved å si at «fagforeningsdelegater er ingenting annet enn arbeidere som dere, med en lisens til å representere.»
Arbeiderne må avvise den kursen Prieto foreslår, som er å operere innen tvangstrøya av appeller til det korrupte fagforeningsbyråkratiet og den kapitalistiske AMLO-regjeringen, som kun har voldelig undertrykking som sitt eneste svar på enhver utfordring av de kapitalistiske interessene de tjener.
Tvert imot må Matamoros-arbeiderne fortsette å utvikle sin uavhengige styrke gjennom de innledende streikekomitéene. Arbeiderne har initiativet – de skaker hele den nordamerikanske bilindustrien. De kan bygge sin styrke ved å danne en bydekkende streikekomité med grunnplanrepresentanter fra hvert fabrikkanlegg, for å ta full kontroll over kampen og appellere til sine klassebrødre og -søstre i USA, i Canada og utover.
Arbeidere som ønsker å danne en felles internasjonal strategi bør kontakte oss via e-post på autoworkers@wsws.org, eller via vår Facebook-side, for å ta disse viktige skrittene. For mer informasjon om 9.- februar-samlingen i Detroit, besøk wsws.org/auto.