USAs forsøk på kupp skyver Venezuela nærmere invasjon eller borgerkrig

Av Bill Van Auken
28 January 2019

Den USA-orkestrerte regimeendringsoperasjonen fortsatte å eskalerte spenninger i Venezuela på fredag, der den skjøv landet nærmere en borgerkrig eller en direkte amerikansk invasjon.

Venezuelas president Nicolás Maduro og Juan Guaidó, lederen av det høyreorienterte partiet Voluntad Popular og president for landets Nasjonalforsamling, som sist onsdag egenhendig proklamerte seg som landets «midlertidige president» med umiddelbar støtte fra Washington, uttalte seg begge samtidig på fredag, på forskjellige steder i Caracas.

Maduro, som holdt en pressekonferanse i presidentpalasset Miraflores, erklærte at hans regjering konfronterte «et statskupp under utvikling, promotert og finansiert av De forente stater av Nord-Amerika». Han hevdet at Guaidó var Washingtons marionette, som var ute av stand til å treffe noen avgjørelser uten på beordring fra USAs utenriksdepartement.

Han avslørte at Guaidó i forkant av den høyreorienterte politikerens egenproklamering til «president» hadde møtt to ledende representanter for regjeringen, deriblant Diosdado Cabello, en forhenværende militæroffiser og leder av det regjerende partiet PSUV, som er allment vurdert som en rival av Maduro i chavista-leiren, for å diskutere igangsetting av en dialog.

Guaidó hadde benektet at et slikt møte fant sted, men regjeringen ga på fredag ut et videoopptak som viste ham og Cabello på vei inn til møtestedet.

Maduro gjentok sin appell om en dialog, både med USA og med Guaidó, mens han insisterte på at hans kunngjøring av et brudd i de diplomatiske relasjonene med Washington ikke ville forhindre Venezuela fra å selge olje til USA, som står for 75 prosent av kontantene Venezuela får for råoljeforsendelser.

Det rapporteres at embetsrepresentanter i Washington diskuterer sanksjoner mot oljesektoren, som ville føre til at «økonomien skriker», med Nixon-administrasjonens begrep brukt under den økonomiske destabiliseringsoperasjonen mot Chile, i forkant av det fascistiske militærkuppet i 1973.

Guaidó, for sin del, talte på en demonstrasjonssamling i det østlige Caracas, der han utelukket enhver dialog med den nåværende regjeringen og lovet at det ville bli kalt for antiregjeringsdemonstrasjoner neste uke, samtidig som han oppfordret militæret til å støtte ham og til å styrte Maduro.

Dette er hovedanliggendet for det venezuelanske høyre og deres amerikanske støttespillere, men hittil har den militære høykommandoen, som har vært en bærebjelke for regjeringene til Maduro og hans forgjenger, den avdøde Hugo Chávez, og som også leder en stor del av departementene såvel som at de kontrollerer de mest lukrative statsagenturene, har ikke vist noe tegn til å snu ryggen til regjeringen.

Washington har i mellomtiden eskalert sin offensiv mot Maduro-regjeringen. Den nasjonale sikkerhetsrådgiveren John Bolton kunngjorde at USA vil overføre alle eiendeler holdt av den venezuelanske regjeringen i USA over til den såkalte «interimsregjeringen» til Guaidó. Dette inkluderer bankinnskudd såvel som besittelsene til Citgo, det USA-baserte raffineriforetaket tilknyttet det venezulanske statsoljeselskapet PDVSA.

Finansanalyseselskapet S&P Global Platts refererte kilder nært den høyreorienterte opposisjonen i Venezuela om at Guaidó forbereder utnevnelsen av et nytt styre for Citgo, og ville sende sine representanter for å ta over selskapets hovedkvarter i Houston. Goldman Sachs rapporterte at dette foretakskuppet ville bli gjennomført i forbindelse med proklameringen av en ny Nasjonal lov om hydrokarboner, som ville åpne Venezuelas oljereserver for mer direkte og omfattende utenlandsk utnyttelse.

At dette tegner til å bli en av de første handlingene til den USA-støttede «midlertidige presidenten» er knapt en tilfeldighet. Gjenopprettingen av amerikanske energikonglomeraters dominans over Venezuelas oljereserver, de største i verden, har vært et strategisk mål for Washington under både demokratiske og republikanske administrsjoner de siste to tiårene.

Samtidig har Bank of England, i samsvar med krav fra Washington, forhindret den venezuelanske regjeringens forsøk på til å trekke ut $ 1,2 milliarder i gullreserver fra deres hvelv.

Det andre hovedmålet for det USA-orkestrerte kuppet er å rulle tilbake Kinas og Russlands innflytelse i Latin-Amerika, som begge har etablert nære økonomiske, politiske og militære bånd med Caracas. Regimendringsoperasjonen sammenfaller derved med det annonserte skiftet i amerikansk strategi i retning av «stor makt»-konflikt og medfører faren for en konfrontasjon på de amerikanske kontinentene mellom verdens største atomvåpenmakter.

Mens de ulike kapitalistregjeringene og foretaksmediene som støtter og hyller Guaidó alle hevder at hans seier over Maduro ville medføre til en renessanse for venezuelansk «demokrati», er virkeligheten den at den høyreorienterte opposisjonen han representerer aldri har nytt noen folkelig støtte i Venezuela og ikke har den ringeste aktelse for de demokratiske rettighetene til de brede massene av arbeidende mennesker. Tvert imot ville deres tilgang til makten så godt som sikkert være ledsaget av et repressivt blodbad og innstiftelsen av diktatoriske styreformer for å pålegge Washingtons og den internasjonale finanskapitalens diktater.

I et umiskjennelig signal om Washingtons reelle intensjoner i Venezuela utnevnte den amerikanske utenriksministeren Mike Pompeo på fredag Elliot Abrams til administrasjonens spesialutsending for Venezuela. Abrams, en høyreorientert veteran fra Reagan- og Bush-administrasjonene, er personifiseringen av amerikansk imperialismes kriminelle, bedragerske og bøllete politikk globalt, og fremfor alt i Latin-Amerika.

Han var best kjent for sitt forsvar av de USA-støttede diktaturene i Mellom-Amerika på 1980-tallet og tilsløringen av deres blodige massakrer, tortur og drap. Under samme perioden spilte han en sentral rolle i etableringen av et skjult og illegalt nettverk for finansiering av de terroriserende «Contras» som ble organisert av CIA for å angripe Nicaragua. Han ble dømt for å ha løyet til Kongressen om den ulovlige operasjonen, men ble benådet av president George H.W. Busk.

Washington har satt scenen for et blodig oppgjør i Venezuela ved å trosse den venezuelanske regjeringens ordre om å trekke alt sitt diplomatiske personell ut fra landet innen 72 timer, en frist som utløp på søndag. Mens utenriksdepartementet har beordret evakueringen av alt «ikke-essensielt» personell fra landet, har de etterlatt en skjelettbesetning av diplomater som agn for en potensiell militærintervensjon.

Bolton sa på fredag at Trump-administrasjonen har utviklet planer for å forsvare ambassaden, men ga ingen detaljer. Trump og hans medarbeidere har gjentatte ganger sagt at «alle muligheter er på bordet» når det gjelder militærintervensjon i Venezuela. Washington Post rapporterte på fredag at Pentagon nekter å kommentere på noen som helst operasjoner angående Venezuela, eller om posisjonering av marineskip i landets nærhet, og henviser alle spørsmål til Det nasjonale sikkerhetsrådet, som også har avvist å kommentere.

Det pågående kuppet i Venezuela er på ingen måte Washingtons første forsøk. I 2002 støttet CIA og Pentagon et forsøkt militærkupp som ble iverksatt av deler av militæret og de styrende finanskretsene, sammen med den AFL-CIO-tilknyttede fagforbundføderasjonen, som fjernet presidenten Hugo Chávez fra posten i 48 timer og installerte Pedro Carmona, presidenten for Den venezuelanske føderasjonen av handelskamre, som «midlertidig president».

Det var ingen troverdige påstander den gangen for at Chávez’ presidentskap var «illegitimt» – han hadde blitt gjenvalgt to år tidligere med et flertall på 60 prosent. Likevel ble kuppet og arrestasjonen av Venezuelas valgte president i Washington fremstilt som en triumf for «demokrati».

New York Times hyllet dét «demokratiske» kuppet, der de på helt orwellsk måte skrev at med den militære omveltingen av en valgt president «var det venezuelanske demokrati ikke lenger truet av en ville-bli diktator.» Etter at masser av mennesker tok til gatene i opposisjon mot kuppet, ble Carmona og hans militære håndlangere tvunget til retrett, med Chávez gjeninnsatt i presidentpalasset.

Times har meldt seg på igjen til støtte for det pågående venezuelanske kuppet, med en redaksjonell lederartikkel med tittelen «Between Mr. Maduro and a Hard Place» [‘Mellom herr Maduro og et vanskelig sted’]. Som en gjenspeiling av høyredreiningen til det engang «liberale» politiske etablissementet som avisa tjener som talerør for, forekommer ikke ordet «demokrati» i teksten.

Den er i stedet opptatt av de mer praktiske anliggender med å få gjennomført en vellykket regimeendringsoperasjon. Hovedbekymringen er «hvordan å lirke herr Maduro ut uten et blodbad», mens det vedgås at anerkjenningen av en rivaliserende USA-støttet president reiser «skremmende utsikter for blodbad, spesielt dersom militæret står ved herr Maduro», som det så langt har gjort.

Ikke desto mindre solidariserer Times-redaksjonen seg med den imperialistiske intervensjonen, der de skriver: «Trump-administrasjonen gjør rett i å støtte herr Guaidó,» mens de gir det råd at, gitt den lange og blodige historikken av CIA-kupp og USA-støttede diktaturer i regionen, må Washington «kunne ses som deltaker i en bred koalisjon av søramerikanske og andre demokratiske nasjoner ...»

Med andre ord, nok en «koalisjon av de villige» for å skjule det faktum at i Venezuelas tilfelle – som i Irak for 16 år siden – staves «demokrati» med bokstavene «OLJE».

Washington Post publiserte en lignende redaksjonell lederartikkel som støttet salvingen av utenriksdepartementet marionette Guaidó til president. Avisa beskrev den 35 år gamle høyreorienterte politikeren som «en ung og dynamisk ny leder», der Times hadde hyllet ham som en «frisk ung leder».

Post legger frem scenarier for direkte amerikansk militærintervensjon. «Med mindre amerikaneres liv er truet og det er ikke noen annen vei, ville en militærintervensjon være dårskap.»

Selvfølgelig legger Trump-administrasjonens trossing av den venezuelanske regjeringens beordrede lukking av den amerikanske ambassaden i Caracas grunnlag for nettopp en slik påstand om at «amerikanske liv er truet».

Det må huskes at de to siste amerikanske invasjonene i Amerika – Panama i desember 1989, og Grenada i oktober 1983 – ble utført under påskudd om å beskytte amerikanske liv.

Lederartikkelen går videre til å foreslå at en multilateral operasjon for å levere humanitære forsyninger til Venezuela eller til landets grenser, i samarbeid med Nasjonalforsamlingen, som én mulighet for å innsette Guaidó ved makten. Post konkluderer med at det største håpet for regimeendring er at «militæret trosser sine kommandanter og støtter» Guaidó, dvs. utfører et militærkupp.

Disse synspunktene sammenfaller i stor grad med de som er å høre fra Det demokratiske partiets ledelse, som etter å ha ført en bitter kampanje mot Trump-administrasjonen over påstått russisk «innblanding» har gjort det byks at de har landet med full oppbakking for Det hvite hus i administrasjonens virkelige og dødelige innblanding i Venezuelas anliggender.