New York Times-kritikeren Wesley Morris publiserte den 23. januar en artikkel med overskriften «Hvorfor faller Oscar-ene så vedvarende for rasistiske forsoningsfantasier?»
Artikkelen argumenterer ikke konsist for at «forsoning» mellom svarte og hvite i seg selv er en «fantasi», men det er utvilsomt Morris’ implikasjon. Han foreslår at det bare er for mye «ondt blod» arvet fra Amerikas fortid for at svarte og hvite noen gang kan komme overens.
Morris, som begynte å skrive for Times i 2015 etter en periode ved Boston Globe, tilhører gruppa av film- og kunstkommentatorer ved avisa, deriblant A. O. Scott, Manohla Dargis og flere, som ser verden nesten utelukkende gjennom et prisme av rase eller kjønn, eller begge deler. Deres arbeid, uansett hva deres bevisste intensjoner måtte være, utgjør en uopphørlig tildekning av økonomisk ulikhet i Amerika, såvel som et argument for allerede velstående svarte og andre minoritetssjikt til å komme seg videre frem.
Disse journalistene har ingen interesse av å undersøke det store økonomiske klasseskillet i USA, som ikke er overraskende i lys av deres betydelige inntekt og privilegerte sosiale posisjon. I det nåværende forringede kulturelle klima blir deres type selvgode og selvberettigende materiale behandlet som legitime sosiale kommentarer. I disse kretsene er det ingen som som hever et øyenbryn over den reaksjonære logikken i politikken om «rase og blod».
Mye av Morris’ januar-artikkel er viet til kritikk av en rekke filmer som støter ham, deriblant Driving Miss Daisy (Bruce Beresford, 1989), som fikk fire Oscar-priser i 1990 (blant annet for Beste film og Beste skuespillerinne), og i noe nyere tid, The Upside (Neil Burger) og Green Book (Peter Farrelly), som det ble annonsert forleden uke er nominert i fem Academy-Awards-kategorier. Alle de tre filmene omhandler relasjoner mellom individuelle svarte og hvite karakterer – de to første mellom en hvit arbeidsgiver og en svart ansatt. I Green Book hyrer en afroamerikansk musiker en italiener-amerikaner som sjåfør, for å la seg kjøre seg gjennom ‘the Jim Crow South’ tidlig på 1960-tallet. [O. anm.: ‘Jim Crow Laws’ var benevnelsen på rasesegregasjonslovene i sørstatene innført på 1870- og 1880-tallet, og først opphevet i 1965.]
Opp mot disse setter Morris spesielt arbeidet til den afrikansk-amerikanske regissøren Spike Lee, deriblant sistnevntes Do the Right Thing (1989), som var nominert men ikke kåret for Oscar i to kategorier i 1990, og BlacKkKlansman, nominert i år for Beste film og i fem andre kategorier. Han definerer Lees kunstneriske innsatser som en realismens «kalddusj» om raserelasjoner i USA.
Morris pryder sin kritikk med visse «venstre»-fraser. Han beklager, eksempelvis, at The Upside og Green Book «symboliserer en stil i amerikansk historiefortelling der hjulene av rasekryssende vennskap smøres av ansettelse, der langvarig eksponering for den svarte halvdelen av duoen fremhever den hvite, ofte rasistiske motparts menneskelighet.» Han legger Driving Miss Daisy til miksen og hevder at «tilknytningen» i alle de tre filmene «er betinget transaksjonell, bare mulig om den er formidlet av penger».
Der han snakker om pengene som er involvert i de ulike filmrelasjonene, skriver Morris at det «synes å dekke over alt som er potensielt farefullt om rase». Han fortsetter: «Relasjonen er fullstendig avgrenset som tjeneste og bundet av kapitalismen, og det fantastisk presumptive spranget er at Pengene spiller ingen rolle fordi jeg liker å jobbe for deg. Og hvis du er rasisten i relasjonen: Jeg kan ikke være forferdelig fordi vi er venner nå. Det er derfor omfavnelsen Sandra Bullock gir Yomi Perry, skuespilleren som spiller hennes tjenestepike Maria, på slutten av Crash, forblir den aller mest truende gesten av sitt slag. Det er ikke vennskap. Vennskap er gjensidig. Den klemmen er kannibalisme.»
Dette er rett og slett å kaste støv i lesernes øyne, og ment å overbevise den lett henførte (og det er mange slike blant New York Times-leserne) om at det er en opposisjonell eller «progressiv» side ved Morris’ rase-fokusering [‘racialism’].
Gjennom hele hans artikkel søker Morris å dra nytte av, for å si det sånn, Hollywoods fumlende, utilstrekkelig liberalisme og dets heller store ideologiske motsetninger, for sine egne formål. Det fenomen han identifiserer snakker til «do-gooder»-begrensningene i mye av filmindustriens omhandling ikke bare av rase-problematikk, men av en rekke andre sosiale problemer. Hage-varianten av liberal skribent, regissør eller produsent ser slike ting litt «fra oven», betrakter seg selv som åpent orientert og tolerant, og organiserer ofte det dramatiske materialet sånn at en gitt «tilbakeskuende» karakter blir satt i omstendigheter der han eller hun vokser seg til å bli mer «opplyst».
Slike filmer kan være klumsete eller mer kunstnerisk gjennomført, og de har en tendens til å ignorere det faktum at store sosiale fremskritt i tenkning er produkt av masse-opplevelser som forandrer mennesker, noen ganger fra den ene dagen til den andre, i prosessen av å endre sine sosiale betingelser. Det er imidlertid fortsatt et faktum at individer også endres av deres samspill med andre individer, som kan ha en forbedrende effekt. (Den økende anvendelsen av motiv-relasjonen arbeidsgiver/arbeidstaker er mer et tegn på Hollywoods øvre sjikts voksende rikdom, enn noe annet. Det er den relasjonen slike mennesker er mest tilvant nå til dags.)
Og det er heller ingen tvil, oppriktig talt, annet enn at mennesker som tilhører samfunn som har lidd sterkt, som svarte og jøder, og som har lært omtanke for andre som følge av det, ofte har hatt den slags innflytelse på sine medmennesker gjennom det daglige liv. Morris lesser i utgangspunktet hån på den typen humaniserende innflytelse, de undertryktes innflytelse, som også har spilt en stor rolle i amerikansk liv og litteratur. Når han argumenterer foraktfullt med at de fleste «av disse svarte/hvite-vennskapseventyrene var fortalt tidligere av Mark Twain. Noen er den hvite Huck, og en eller annen er hans morsomt sløve svarte ‘sidekick’ Jim,» da avslører han en forferdelig øvremiddelklasse-ufølsomhet og treghet.
Morris’ angrep på borgerlig liberalisme er med andre ord et høyreorientert angrep, fra rasefokuseringens synspunkt, fra kommunalismens, og fra bestrebelsene til et ærgjerrig sosialt sjikt [‘on the make’]. Uansett manglene ved Green Book er for eksempel filmens grunnleggende oppfatning om at folk med varierende etnisk og kulturell bakgrunn kan overkomme sine forskjeller og finne felles grunnlag, i en helt annen intellektuell liga enn Morris’ skadelige rasefokusering.
Hans forsvar av Spike Lee, en millionær mange ganger rundt, sier sitt i denne sammenhengen. Lee er en av de mer ubehagelige figurene i amerikansk filmskaping de siste tre tiårene. I Do the Right Thing, Mo' Better Blues, Jungle Fever, He Got Game, Summer of Sam og andre filmer, har Lee spesialisert seg på grove etniske stereotypier og rasemessig selv-promotering. Dersom en hvit regissør hadde hengitt seg til den typen nedvurdering og ydmykelse av svarte karakterer som Lee har utsatt sine hvite karakterer for ville han eller hun med rette blitt utsatt for alvorlig skyts. Lees arbeider er kalde, dårlig konstruerte og generelt kjedelige. Rasefokusering kan ikke danne grunnlag for et realistisk og rikt portrett av livet, fordi det er en falsk utsiktspunkt som peker seeren i diametralt feil retning.
Morris beskriver Do the Right Thing som Lees «mesterverk om ei kjele som koker over av raseanimositet i Brooklyn». Han påstår at filmen «dramatiserte en krassere sannhet – vi kunne ikke alle bare komme overens». I 1989 var Lee «ganske så alene som en stemme for den svarte rasevirkeligheten ... Han hjalp med å så frøene for et miljø der svarte kunstnere kunne se foraktelig på rasespørsmålet». Ifølge Morris forstod Lee, i motsetning til de som «hadde blitt oppdratt på rasemessige forsoningsfantasier», at «forsoning og henleggelse er umulig fordi blodet er for ondt, for historisk amerikansk.»
Hvilket råttent og til og med uhyggelig perspektiv – og ett som Morris’ kollega-omtalere, Scott og Dargis, for øvrig fullt ut støtter.
Morris forteller sine lesere at «den svarte versjonen av disse rasekryssende relasjonene har en tendens til å gå i motsatt retning ... De handler ikke om penger eller en jobb, men om det faktiske følelsesmessige, psykologiske arbeidet med å være svart blant hvite mennesker. Her er nærheten til hvithet giftig, en fare, en trussel.» Han legger til at «knapt noe av det arbeidet jeg har sett i løpet av det siste året fra svarte kunstnere ... fremhever glattheten og gleden av rasekryssende vennskap, og absolutt ikke gjennom sysselsetting. Helsestatusen for disse forbindelsene er ‘iffy’ [tvilsom], i beste fall.»
I den utstrekning det er sant – og det er utvilsomt ikke sant for én av filmene han nevner, Boots Rileys Sorry to Bother You, som har en klart antirasefokusering-tilnærming til ting – er det en kommentar til det kunstneriske samfunnets infisering av politisk reaksjon.
Morris, sann for sin sosiale kategori, er tydelig tiltrukket av de vellykkede, og de rike i særdeleshet. Hans mange smiskende hyllester til milliardærparet Beyoncé og Jay-Z, deriblant deres obskøne pranging med rikdom i fjorårets «Apeshit» video skutt på Louvre-museet i Paris, er spesielt avskyelig.
Dette er fra Morris’ Times-essay fra oktober 2018, «Morality Wars» [‘Moralkriger’]: «Et aspekt av Beyoncés kulturelle vitalitet er den moralske kraften hun innehar. Hun opptrer, men hun representerer også – som en feminist, en svart person og en svart kvinne. Hun opererer som en soloartist, men trives i søsterskap – som en bandleder, danser og oppfinner av historier. Hun har kommet til å ta seg selv, denne kraften og hva den kan gjøre, veldig seriøst. Det er aktivisme i hennes kunst og det er en ekte forakt, fra denne kunstens forbrukere, for kritikk av den. ‘Lemonade’, for eksempel, kom med et krav om at hvite mennesker måtte avstå fra å kommentere, inntil svarte mennesker hadde sagt sitt.»
Og fra hans «Best Performances of 2018» – «i april i fjor gikk universet på knærne for Beyoncé der hun trollbant en stor musikkfestival og viklet publikum rundt sin lilletå. Noen av oss er fortsatt på knærne.»
Dette er den slags skrapende smisking som en ledende avis ville vært beskjemt av å trykke i tidligere dager. Nå går alt.