To dager med samtaler på toppnivå mellom amerikanske og kinesiske representanter begynner i Washington i dag, som kan avgjøre om Trump-administrasjonen går tilverks og hever tariffene på kinesiske varer til en verdi av $ 200 milliarder, fra 10 prosent til 25 prosent etter den 1. mars. Dersom den gjør det vil det eskalere den amerikanske handelskrigen med Kina til nye høyder.

Diskusjonene, der de viktigste deltakerne er den amerikanske handelsrepresentanten Robert Lighthizer (USTR) [US Trade Representative] og Kinas sjefsforhandler for handel, visepremier Liu He [Vice Premier], finner sted blant tegn på at de to sidene ikke er nærmere noen avtale på amerikanske hovedkrav om at Kina treffer tiltak for å få slutt på landets angivelige tyveri av intellektuell eiendom, og skrur tilbake sitt program for industriell og teknologisk utvikling.

I tv-intervjuer forrige uke gjorde handelsminister Wilbur Ross det klart at handelsbalansen mellom de to landene ikke er den viktigste amerikanske bekymringen. USA krever at Kina oppgir sitt program for fremtidig økonomisk utvikling ved å implementere såkalte «strukturelle» endringer.

I uttalelser til næringslivskanalen CNBC sist torsdag sa Ross: «Vi er milevis fra å få en løsning. Handel er svært komplisert og det er mange, mange anliggender.»

Han sa at sakene ikke bare dreiet seg om større kinesiske innkjøp av amerikanske varer, for eksempel soyabønner og LNG [Liquefied Natural Gas; nedkjølt flytende naturgass], «men enda viktigere, strukturreformer som vi mener er nødvendige i den kinesiske økonomien. Og så, til og med enda viktigere enn dét, håndhevingsmekanismer og straffer for manglende overholdelse av hva vi enn måtte bli enige om.»

I et intervju med Bloomberg understreket Ross at ubalansen i handelen kunne justeres ved omfordelingen av kinesisk import for å omfatte mer amerikanske varer, men at de viktigste problemene var de strukturelle endringene som ble identifisert i rapporten som ble fremlagt i fjor av USTR-kontoret, i henhold til § 301 i handelsloven fra 1974 [Trade Act] som har dannet grunnlaget for amerikansk handling mot Kina.

USA beskylder Kina for å gjennomføre tvungne teknologioverføringer og tyveri av immaterielle eiendeler, og bruk av «markedsforvrengende» statsstøtte for å styrke sin posisjon på verdensmarkedene. Disse praksisene anses av viktige deler av amerikansk politikk, business og det nasjonale sikkerhetsapparat å utgjøre en eksistensiell trussel mot amerikansk global økonomisk og militær dominans.

Kina har argumentert imot med at teknologioverføringer ikke er tvungne, men inngår i kommersielle avtaler amerikanske foretak har truffet for å få større tilgang til kinesiske markeder. Kinerserne har sagt at de er beredt til å stramme inn på lover mot tyveri av immateriell eiendom. De har også indikert at de er villige til å trekke seg i en viss grad på sitt «Made in China»-program, i hvert fall hva angår store statlige investeringer. Men Beijing vil ikke gi opp sin innsats for å utvikle produksjon av halvledere og annen essensiell teknologi av verdensklasse, og heller ikke gjennomføre store endringer i den generelle statskontrollen over økonomien og finanssystemet.

Som Ross og andre har antydet vil ankepunktet i en hvilken som helst avtale, for hva det angår USA, være håndhevelse og etableringen av mekanismer som kan sikre at Kina oppfyller sine krav. USA vil ikke se på endringer i kinesisk lovverk, eller den formelle kunngjøringen om et skifte i regjeringens politikk, som tilstrekkelig.

Den klare implikasjonen av kommentarene fra Ross er at USA bare vil godta en avtale der de kan overvåke og gripe direkte inn i føringen av kinesisk regjeringspolitkk og landets rettssystem, for å sikre at «håndhevelsesmekanismer» blir satt på plass.

Med andre ord, for hva det angår Kinas økonomiske politikk og dens juridiske implikasjoner, må landet innta en posisjon som underdanig semi-koloni i relasjon til USA – en posisjon som Xi-Jinping-regimet, eller enhver annen regjering, ikke på noen måte kan tolerere.

Siden USA vet at det er tilfelle steppes den økonomiske krigføringen mot Kina opp på alle fronter, fremfor alt gjennom det som har blitt kalt «våpen-gjøringen» av det kriminelle straffesystemet.

På mandag fremla amerikanske aktorer en rekke kriminelle anklager mot den kinesiske telekommunikasjonsgiganten Huawei, der det påstås at foretaket begikk banksvindel for å omgå sanksjoner USA hadde pålagt mot Iran – grunnlaget for interneringen av Huawei-lederen Meng Wanzhou i Canada – og at foretaket hadde stjålet handelshemmeligheter fra det amerikanske mobiltelefoniselskapet T-Mobile.

Den bredere konteksten av USAs trekk mot Huawei og selskapets rolle i utviklingen av 5G-mobiltelefonteknologi, som vil føre til en kvalitativ utvikling av internett, ble angitt i en stor artikkel publisert i New York Times i helgen.

Den påminnet om at i juli 2018 initierte USA et stort press mot Huawei på et møte av «Five Eyes»-etterretningsnettverket – USA, Canada, Storbritannia, Australia og New Zealand – der det ble besluttet å iverksette fellestiltak for å forhindre Huawei i å bygge nye 5G-nettverk i vesten.

Ifølge Times er USAs posisjon den at «verden er engasjert i et nytt våpenkappløp – et kappløp som involverer teknologi i stedet for konvensjonelle våpen, men som utgjør like stor fare for amerikansk nasjonal sikkerhet. I en tidsalder hvor de kraftigste våpnene, bortsett fra atomvåpen, er cyberstyrte, vil dét landet som dominerer 5G oppnå et økonomisk og militært konkurransefortrinn for mye av dette århundret.»

Artikkelen bemerket at i Trumps Hvite hus er overbevisningen den – og det bør legges til, også i hele det amerikanske militæret og etterretningsetablissementet – at «det må være én eneste vinner i dette våpenkappløpet, og taperen må bli forvist.» Artikkelen pekte på en beordring [‘executive order’] som er under utarbeiding av administrasjonen, som effektivt sett forbyr alle amerikanske foretak å anvende utstyr av kinesisk opprinnelse. Dette går langt utover de eksisterende forbudene som dekker regjeringsnettverk.

Forbudene mot Huawei blir initiert med den begrunnelsen at som kinesisk selskap er det underlagt regjeringens og det kinesiske militærets diktater – en påstand som benektes på det kraftigste av selskapet. I går fordømte Zhang Ming, den kinesiske ambassadøren til EU, «svindel» og «diskriminering» mot Huawei og forsøket på å «konstruere en sikkerhetshistorie» rundt det og kinesiske selskaper.

Som Times-artikkelen erkjente: «Hittil er frykten som svirrer rundt Huawei så godt som helt teoretisk,» mens nåværende og tidligere amerikanske offisielle representanter «hvisker at klassifiserte rapporter impliserer selskapet i mulig kinesisk spionasje, men de har ikke produsert noe offentlig».

Så langt tilbake som i 2010 penetrerte NSA [National Security Agency] Huaweis hovedkvarter for å prøve å oppdage bevis for at selskapet i hemmelighet var kontrollert av det kinesiske militæret, men fant ingen.

Forbindelsen mellom handelsforhandlingene og USAs bredere pådriv for å treffe alle de tiltak som anses som nødvendige for å opprettholde sitt økonomiske og militære overherredømme, ble understreket av Trumps nasjonale sikkerhetsrådgiver John Bolton i hans kommentar til Washington Times sist fredag.

«President Trump har identifisert det å overvinne dette økonomiske problemet som kritisk, ikke bare for å rette opp balansen økonomisk for å få Kina til å spille etter reglene som alle andre spiller etter, men for å forhindre en ubalanse i politisk/militær makt også i fremtiden. De to aspektene er veldig tett sammenflettet, i hans forestillinger,» sa Bolton.

«Å spille etter reglene» – grunnlaget for administrasjonens posisjon som blir fremmet ved dagens handelssamtaler – betyr i all hovedsak at Kina må godta det amerikanske overherredømmet, gi opp sitt program for industriell og teknologisk utvikling, og innta posisjon som en økonomisk semi-koloni.