Regjeringene i Tyskland, Frankrike, Spania, Storbritannia og Nederland, såvel som EUs kommisjonær for utenrikspolitikk Federica Mogherini, ga Venezuelas president Nicolás Maduro et ultimatum sist lørdag: enten kaller han for «frie, transparente og demokratiske valg» innen åtte dager, ellers ville Juan Guaidó, som utnevnte seg selv til statsoverhode forrige uke med Washingtons støtte, bli anerkjent som den nye presidenten.

Maduro avviste umiddelbart denne forspørselen, mens Guaidó ønsket den «tøffe» EU-responsen velkommen. Den var «veldig positiv, veldig produktiv for Venezuela», sa han. «Press»-linja Europa inntok var rett, fortalte han sine tilhengere i Caracas og appellerte igjen til militæret om å forlate Maduro og støtte ham selv.

Trusselen mot Maduro avslører løgnen om at Berlin og Brüssel, til forskjell fra Washington, forfølger en utenrikspolitikk forpliktet til multilateralisme, demokrati og fred. Ikke bare de regjerende kristelig-demokratene og sosialdemokratene, men også De grønne og Venstrepartiet støtter Tysklands retur til stormaktspolitikk og militarisme.

Det er andre gang på fem år at Berlin og Brüssel har støttet et høyreorientert kupp som har varemerket «Made in the USA». I 2014 deltok de aktivt i styrtingen av Ukrainas president Viktor Janukovitsj, som ble erstattet av den pro-vestlige oligarken Petro Porosjenko.

Frank-Walter Steinmeier, som den gang var tysk utenriksminister og som nå er føderal president, reiste personlig til Kiev for å forhandle om maktoverføringen der han møtte Oleh Tyahnybok, lederen av ytrehøyrepartiet Svoboda, som viderefører tradisjonen etter nazikollaboratørene fra andre verdenskrig. USAs viseutenriksminister Victoria Nuland skrøyt da av at Washington hadde anvendt $ 5 milliarder [NOK 42,5 milliarder] for finansieringen av regimeendringsoperasjon i Kiev. De tyske mediene snakket om en «demokratisk revolusjon», selv etter at det var klart at den væpnede militsen som ledet Maidan-protestene i Kiev var rekruttert fra nynazister.

Konsekvensene av dette kuppet var ødeleggende. Et ultranasjonalistisk regimes makterobring i Kiev utløste, forutsigbart nok, en voldsom reaksjon blant russisktalende innbyggere, i hovedsak konsentrert i Øst-Ukraina, anslått til mellom 30 og 50 prosent av landets befolkning. Russland var ikke villig til å akseptere etableringen av et pro-NATO-regime på sin umiddelbare grense og tapet av landets marinebase på Krimhalvøya, og støttet antiKiev-styrker. For NATO fungerte kuppet som en unnskyldning for utplassering av tropper i Polen og i Baltikum. Faren for at Europa skulle bli en kjernefysisk slagmark i en tredje verdenskrig ble enormt økt.

Støtte for kuppet i Caracas er ikke mindre reaksjonært og konsekvensene vil ikke være mindre katastrofale. Uttalelsene fra kansler Angela Merkel og president Emmanuel Macron om at det venezuelanske folket må få lov til å «bestemme seg fritt om sin fremtid», er en gjennomskuelig svindel.

Juan Guaidó er en marionette for USA, og hverken Washington eller Guaidó bestreber seg på å skjule det. Selv den konservative avisa Frankfurter Allgemeine Zeitung innrømmer dét faktum, med en sjelden fremvisning av åpenhet.

«De omkalfatrende begivenhetene i den venezuelanske hovedstaden overrasket ikke utenrikspolitiske eksperter i Washington,» rapporterte avisa på mandag. Den amerikanske visepresidenten Mike Pence støttet de offentlig protestene mot Maduro i en videomelding. Pence hadde ringt Guaidó kvelden før han proklamerte seg selv som president og hadde lovet amerikansk støtte – som Trump-administrasjonen gikk hen og erklærte, med full og hel støtte fra demokratene. Washington har pålagt Maduro-regimet og landets statseide oljeselskap sanksjoner og truer med militærintervensjon.

Frankfurter Allgemeine Zeitung skrev, med henvisning til Wall Street Journal, at i flere uker «hadde det har vært ført fortrolige samtaler med opposisjonen i Caracas, med allierte i regionen og med utenrikspolitiske ledere i Kongressen». Ideen om å anerkjenne Guaidó som venezuelansk president ble presset på med særlig styrke av Donald Trumps nasjonale sikkerhetsrådgiver John Bolton, som er blant de eldste antiIran-krigshisserne i det utenrikspolitiske etablissementet.

Associated Press rapporterte også at antiMaduro-koalisjonen hadde blitt etablert etter uker med skjulte samtaler. Guaidó hadde i hemmelighet reist til Washington og hadde besøkt den brasilianske ultrahøyre-presidenten Jair Bolsonaro. Det var mange lange møter «med krypterte tekstmeldinger». Da beslutningen om kuppet ble fattet valgte komplottmakerne Guaidó til å lede det. «Mer moderate representanter ble etterlatt i mørket.»

Den venezuelanske befolkningen kan ikke forvente hverken frihet eller demokrati fra en slik ytrehøyresammensvergelse. Guaidó viderefører tradisjonen til de latinamerikanske elitene som gjentatte ganger har forsvart sin rikdom og sin makt ved hjelp av USA-støttede diktaturer, og som ikke har holdt tilbake for massakrering av titusener.

Det er signifikant at Trump-administrasjonen har gitt Elliott Abrams oppdraget med tilsyn for «overgangen til demokrati» i Venezuela. Abrams var en av de mest fremtredende støttespillerne til de sentralamerikanske dødsskvadronene på 1980-tallet, som var ansvarlige for ruineringen av hele land. I løpet av 1980-tallets Iran-Contras-skandale, som angikk Det hvite hus’ hemmelige finansiering av dødsskvadronene i Nicaragua, ble Abrams dømt for mened.

Berlin og Brüssel støtter det venezuelanske kuppet fordi de har sine egne imperialistiske interesser i Latin-Amerika, ikke mindre kriminelle og hensynsløse enn Washingtons. Igjen er Frankfurter Allgemeine bemerkelsesverdig åpen. Under overskriften «Venezuelas rikdom» skriver avisa: «Selvfølgelig handler det om olje i Venezuela. Landet har de største påviste reservene i verden. Kina, Russland, USA og hele oljeindustrien har ivrige sine øyne på Venezuela.»

Artikkelen forsøker deretter å relativisere dette utsagnet, med henvisning til landets katastrofale økonomiske og sosiale situasjon, som har utløst tidligere masseprotester mot Maduro. I Guaidó hadde venezuelanerne funnet «et nytt håp», sa avisa.

Faktisk er Guaidó «det nye håpet», som Frankfurter Allgemeine Zeitung formulerte det, for «hele oljebransjen», deriblant den europeiske, som ønsker tilgang til å kunne utnytte landets rikdommer ubehindret. Tyskland og EU bryr seg om sine egne avsetningsmarkeder, sine egne investeringer og råvarekildene i Latin-Amerika, med kontinentets 500 millioner innbyggere. Siden formuleringen av Monroe-doktrinen for 200 år siden har Washington betraktet Latin-Amerika som sin egen «bakgård», men nylig har Russland og spesielt Kina kommet frem som vesentlige konkurrenter.

Det venezuelanske kuppet er del av en global offensiv mot arbeiderklassen, der styringsklassen med økende åpenhet anvender autoritære og diktatoriske midler for å forsvare sin rikdom. Det er også del av en global kamp mellom stormaktene om markeder, ressurser og strategiske interesser, som uunngåelig vil føre til en verdenskrig dersom ikke arbeiderklassen stopper krigshisserne i tide.