Venezuelas olje og geopolitikken bak det USA-støttede kuppet

Av Gabriel Black
1 February 2019

USA har jevnt og trutt eskalert sin regimeendringsoperasjon i Venezuela, der de forsøker å fjerne den venezuelanske presidenten Nicolas Maduro ved hjelp av et statskupp drevet av lammende økonomiske sanksjoner som er ensbetydende med en krigserklæring, og den kontinuerlige trusselen om direkte amerikansk militærintervensjon.

Målet er å innsette den amerikanske marionetten Juan Guaidó, som i desember reiste til USA for å diskutere operasjonen med Trump-administrasjonen.

Guaidó, en operatør fra Voluntad Popular, et høyreorientert parti finansiert av USAID og National Endowment for Democracy (NED), har støtte fra både demokratene og republikanerne. Han har blitt presentert i mediene som en slags frihetskjemper og en forkjemper for demokrati mot Maduro, som er en diktator og en kraft for det onde. Som utenriksminister Mike Pompeo erklærte i en tale på lørdag der han advarte andre regjeringer i FN: «Enten står dere sammen med frihetens krefter, eller dere er i liga med Maduro og hans kaos.»

Under Washingtons slitte og hyklerske påberopelse om «frihet» og «demokrati» ligger de virkelige motivene for et kupp som raskt kan spinne ut i en borgerkrig og en væpnet intervensjon.

Venezuela har de største påviste oljereservene av alle land i verden – flere milliarder fat mer enn Saudi-Arabia. Denne verdifulle formuen er ikke bare en kilde til profitt, men en kritisk geopolitisk brikke i den voksende konflikten mellom USA og Kina – særlig i lys av økende frykt for at oljemarkedene snart kan strammes til.

På mandag forsøkte Trump-administrasjonen å stoppe flyten av oljeinntekter til Maduro-regjeringen ved å stoppe alle amerikanske utbetalinger til det statseide oljeselskapet Petróleos de Venezuela (PDVSA). Venezuela sender 41 prosent av landets oljeeksport til USA, og er sterkt avhengig av denne handelen for landets inntekter.

Washingtons mål ble nakent uttrykt av den nasjonal sikkerhetsrådgiveren John Bolton, som på mandag fortalte Fox News at et vellykket kupp «ville gjøre en stor forskjell for USA rent økonomisk, dersom vi kunne få amerikanske oljeselskaper til virkelig å investere i og produsere oljemulighetene som er i Venezuela.»

For at det skulle skje ville det være nødvendig å reversere Venezuelas nasjonalisering av oljeindustrien, som skjedde for mer enn fire tiår siden – lenge før materialiseringen av Maduro, eller hans forgjenger Hugo Chávez – og omformingen av landet til en klar semikoloni av amerikansk imperialisme og Big Oil.

Det siste amerikanske budet om å kvele flyten av venezuelanske oljeinntekter – beskrevet av noen finansanalytikere som «nukleær-alternativet» – etterfølger flere års kollaps av den venezuelanske oljeindustrien. Råoljeproduksjonen falt fra nesten 3 millioner fat per dag (mb/d) til 1,5 mb/d sent i fjor – med noen som forutser at den vil falle til 800.000 b/d i løpet av inneværende år.

Venezuelas ekstratunge råolje, som er lokalisert i Orinoco Beltet, er i meget store volum, men imidlertid ekstremt kostbar å produsere. I likhet med Canadas tjæresand kan den bare produseres profittabelt med en relativt lav utvinningsgrad. For å omdanne ekstratung olje, eller tjæresand, til anvendelig råolje, må Venezuela importere et stort volum lettolje fra USA for å blande med råoljen i en energiintensiv raffineringsprosess.

Disse underliggende geofysiske realitetene kompliserer og intensiverer den økonomiske krisen Maduros nasjonal-borgerlige regime står overfor. Som Chavez før ham er Maduro avhengig av disse oljeinntektene for de begrensede sosialprogrammene som har tillatt hans regime falskt å posere som talsmann for en «bolivariansk sosialisme», samtidig som besittelser og profitter for både innenlandsk og utenlandsk kapital blir garantert.

Venezuela lider, som så mange andre oljeproduserende land, av overavhengighet av råvaren. Når et land er avhengig av en verdifull eksportorientert ressurs, kan tilstrømningen av utenlandsk valuta føre til generell inflasjon og en prioritering av investeringer i utvinningen av denne ressursen, fremfor alle andre deler av økonomien. Dette fører uunngåelig til oppbremsing av andre deler av økonomien, særlig industri og produksjon, med mindre det treffes radikale tiltak for å stoppe prosessen.

Venezuela har opplevd flere økonomiske kriser som har spunnet ut av kontroll på grunn av denne prosessen, fra så langt tilbake som på 1920-tallet. Denne gangen har den ikke tilstrekkelige mengden kapital tilgjengelig for det venezuelanske regimet, og den volatile oljeprisen, forhindret regjeringen fra å gjøre de nødvendige og kostbare investeringene i sine tungoljefelt for å kunne holde produksjonen stabil.

Utsiktene til en langvarig regimeendringsoperasjon som skulle føre til et midlertidig fravær av venezuelansk råolje fra de globale oljemarkedene, bryr ikke USA og landets allierte fordi den amerikanske råoljeproduksjonen, sammen med den jevne veksten av stram olje [‘tight-oil’] og skifergass [‘shale gas’], vil bøte på eventuelle mangler. Men Venezuelas reserver er imidlertid fortsatt sett som kritiske for USAs langsiktige økonomiske og geopolitiske stabilitet, av to grunner.

Den første er at Venezuela nylig har iverksatt planer for å intensivere samarbeidet med den kinesiske staten og kinesiske oljeselskaper. Venezuela skylder Kina rundt $ 20 milliarder [NOK 170 milliarder], hvilket gjør Kina til en av landets største kreditorer – og Venezuela har allerede tilbakebetalt $ 40 milliarder [NOK 339 milliarder] på et annet lån til Kina, med oljeeksport som betalingsmetode. Kinesiske petroleumsselskap har også tatt store aksjeposter i ulike fellesforetak i Venezuela, med sikte på å stoppe den nedadgående spiralen i industrien og for å sende olje tilbake til Kina.

Kinas oljeproduksjon beløper seg til 3,5 mb/d og er ikke i nærheten av å imøtekomme landets petroleumsforbruk på nesten 15 mb/d. I motsetning til USA har Kina ingen vesentlige skiferformasjoner. Denne mangelen på olje har presset den kinesiske regjeringen til desperat å søke olje i utlandet. På den andre siden forstår USA at å ha et strategisk grep på verdens største oljefelt – enten gjennom allianse eller direkte eierskap – ville lamme den kinesiske økonomien i tilfelle en konflikt. Derfor ser USA oljerike land som Venezuela og Gadaffis Libya, som begge mottok kinesiske og russiske oljeinvesteringer, som vesentlige mål.

En annen grunn til at Venezuelas olje er av spesiell betydning er at den, selv om den er kostbar, kan bidra til å møte et forsynings-/etterspørselsgap som forventes å oppstå senere i dette tiåret. Det internasjonale energibyrået (IEA) mener at verden må anvende minst $ 640 milliarder [NOK 5,4 billioner] hvert år for å holde produksjonen på et tilstrekkelig nivå; mens bransjens utlegg imidlertid ligger godt under det, med $ 430 milliarder [NOK 3,6 billioner].

For nåværende har ‘hydraulic frackturing’, eller ‘fracking’, i USA vært i stand til å betjene markedene – men, selv om det imidlertid skulle bli en vesentlig økonomisk lavkonjunktur i de kommende årene, vil ny olje, som Venezuelas, trenge store investeringer for å fylle etterspørselsgapet. Skulle det USA-støttede kuppet lykkes, ville selskaper som Exxon, som historisk har kontrollert Venezuelas olje, bli brakt tilbake for å investere og kontrollere ressursen.

Det er ikke noe nytt ved USAs begjær etter å kontrollere strømmen av venezuelansk olje. Før nasjonaliseringen på 1970-tallet dominerte ulike vestlige selskaper Venezuelas oljeformue. Der det begynte med Royal Dutch Shell (et britisk-nederlandsk partnerskap) i den tidlige delen av 1900-tallet, og endte med forløperne til dagens Exxon Mobil (Standard Oil, Exxon og Mobil) før nasjonaliseringen, har Venezuelas olje lenge vært dominert av utenlandsk kapital.

På det tidlige 1970-tallet var Venezuela en nærtstående alliert av USA i Latin-Amerika. I 1976, under presidentskapet til Carlos Andrés Pérez, ble landets olje offisielt nasjonalisert og Petróleos de Venezuela (PDVSA) ble opprettet som det statlige oljeselskapet. Venezuelas nasjonalisering av oljen ga langt mer sjenerøse betingelser for vestlig olje enn andre OPEC-medlemmer.

På slutten av 1980-tallet og på begynnelsen av 1990-tallet oppstod det nok en vesentlig økonomisk nedgang, igjen knyttet til økonomiens overavhengighet av olje og de resulterende økonomiske problemene. Det var som resultat av denne økonomiske krisen, og det folkelige masseopprøret mot innstrammingstiltakene kjent som Caracazo, at den tidligere venezuelanske presidenten Hugo Chavez først fremkom som en nasjonal figur, da han ledet et mislykket kuppforsøk i 1992 for siden å bli valgt til president i 1998.

Chavez forfulgte sosialreformer som forbedret levestandarden, innledningsvis, for en del av arbeiderklassen – i vesentlig grad finansiert av oljeinntekter. Men Chavez, en borgerlig nasjonalist, representerte imidlertid ikke på noen måte arbeiderklassen, eller fremmet dens kamp for kontroll over produksjon og samfunn. Tvert imot talte han for et sjikt forretningsmenn som mente at deres situasjon kunne bedres ved å oppnå en større uavhengighet fra utenlandsk kapital, mens de anvendte oljeinntekter for å lette klassespenningene.

Til slutt, som med den økonomiske krisen på 1990-tallet, forpurret de globale kapitalkreftene en svært midlertidig likevekt med sin innvirkning på en nasjonaløkonomi avhengig av en enkelt utvinningsressurs – oljen. I årene som førte opp til Chavez’ bortgang i 2013 ble den økonomiske situasjonen forverret og det venezuelanske regimet så seg konfrontert med en stadig mer fiendtlig innstilt og desillusjonert arbeiderklasse.

Den amerikanske imperialismen forsøker nå å utnytte denne krisen for sine egne formål. Under de falske bannerne av «frihet» og «demokrati» søker den å gjennomføre en naken imperialistisk intervensjon, som ville installere et diktatur dedikert til å undertrykke arbeiderklassen og sikre en tøylesløs kontroll over den venezuelanske økonomien av Big Oil og Wall Street.