Klasse, ikke Brexit, er Storbritannias store skille

Av Chris Marsden
2 February 2019

Den siste ukas parlamentariske stridigheter over Brexit overskygget en rapport fra tankesmia Center for Cities [‘Senter for byer’] som stadfester at et tiår med Konservatives nedskjæringer betyr at lokalråd [‘local councils’] har tapt 60 pence av hvert pund i budsjettmidler de tidligere fikk fra staten. [O. anm.: lokalforvaltning i Storbritannia er kompleks og samsvarer ikke med den norske; i store trekk forvaltes landet gjennom 353 ‘principal councils’; se: Local government in England].

De hardest rammede byene er i Nord-England. De 10 byene øverst på lista over de som er mest utsatt for nedskjæringene er Barnsley (40 prosent), Liverpool (32 prosent), Doncaster (31 prosent), Wakefield (30 prosent), Blackburn (27 prosent), Newcastle (26,6 prosent), Gloucester (23,4 prosent), Glasgow (23,3 prosent), Hull/Slough (23,1 prosent) og Huddersfield (23 prosent).

Barnsley har vært utsatt for den største prosentvise nedskjæringen i offentlige utlegg for tjenester, mens Liverpool har de dypeste kuttene per hode, med £ 816 [NOK 9.000].

Alt mulig spinn har omgitt disse tallene, der kommentatorer griper tak i forskjellige aspekter av rapportens funn for egne politiske formål.

De hardest rammede områdene er i hovedsak, men ikke utelukkende, områder som stemte for Brexit – et faktum fremhevet av begge sider av konflikten som raser mellom styringsklassens ‘Remain’ og ‘Leave’ grupperinger – vanligvis innrammet i reaksjonære formuleringer om nødvendigheten av strammere innvandringskontroll.

De er også overveldende lokalmyndigheter kontrollerte av Labour Party, med Labour-lokalråd som har sett et gjennomsnittlig fall på 28 prosent, sammenlignet med 19 prosent for Tory-lokalmyndigheter – en gjennomsnittlig nedgang på £ 115 [NOK 1.269] per husholdning i Tory-områdene og mer enn £ 500 [NOK 5516] i Labour-styrte lokalråd. En ny finansieringsformel vil lede enda mer av budsjettfinansieringen over til de Tory-styre områdene.

Det som blir bevisst skjult er at dette er i sin helhet del av en krig mot hele arbeiderklassen. Nedskjæringene har falt på arbeidere, uavhengig av om de stemte for å forlate eller forbli i EU, og fremfor alt i de fattigste områdene, som tradisjonelt har stemt Labour.

Ni av de 10 fattigste britiske lokalrådene har sett nedskjæringer på nesten tre ganger det nasjonale gjennomsnittet. Det nasjonale gjennomsnittet for lokalrådenes budsjettkutt er 14,3 prosent, men byer som er hjemstavn for 55 prosent av befolkningen står for 74 prosent av denne totalen – £ 386 [NOK 4.259] per hode, i forhold til det nasjonale gjennomsnittet på £ 172 [NOK 1.898].

London har lidd den største absolutte nedskjæringen – med 30 prosent av alle offentlige utgifter forvaltet av lokalmyndigheter, til tross for at byen bare huser 16 prosent av befolkningen.

I alle arbeiderklassenabolag blir menneskers liv revet fra hverandre. Lokalmyndigheters utlegg har falt med halvparten på nasjonalt nivå siden 2010, og bidratt til tap av mer enn 1 million arbeidsplasser i offentlig sektor; privatisering og uthuling av sosialomsorgen; tragiske bevis på hjemløshet og narkotikaavhengighet på hver ei hovedgate; stenging av biblioteker, parker, svømmebasseng og ungdomsklubber; offentlig transport strippet og billettpriser hevet til ubetalelige nivå; smuldrende veier og infrastruktur; og overfylte søppelcontainere.

Med stigende fattigdom og en aldrende befolkning bruker nesten halvparten av Storbritannias byer nå mer enn halvparten av sitt budsjett på sosialhjelp. Barnsley bruker 62 prosent av budsjettet for å ivareta sine sårbare voksne og barn.

Labour-politikerne som nå lager antiTory-lyder er alle skyldige for å ha pålagt disse nedskjæringene, med Labour-lederen Jeremy Corbyn og hans skygge-finansminister John McDonnell som instruerer Labour-styrte lokalråd til fortsatt å håndheve «legale budsjetter». Fagforbundene har ikke forsvart en eneste arbeidsplass eller tjeneste.

Labour har gitt Tory-ene en blanco-sjekk for å bygge videre på den massive overføringen av rikdom fra arbeiderklassen til de superrike, som begynte under Margaret Thatcher og fortsatte under Tony Blair og Gordon Brown.

Regjeringen planlegger nå ytterligere kutt i bedriftsbeskatningen – fra den ekstraordinært lave satsen på 19 prosent, til bare 17 prosent. Denne skattesatsen stod på 28 prosent i 2010. De foretakene som nedverdiger seg til å betale sine skatter – Amazons britiske skatteregning falt til bare £ 4,6 millioner i fjor [NOK 51 millioner] av en omsetning på £ 2 milliarder [NOK 22 milliarder] – vil betale £ 12 milliarder [NOK 132 milliarder] mindre innen 2022. Dette kommer på toppen av de £ 16,5 milliarder i året [NOK 182 milliarder] de allerede har spart siden 2010 som et resultat av kutt i bedriftsbeskatningen. Det årlige budsjettunderskuddet for den offentlige helsetjenesten [National Health Service] er på £ 20 milliarder [NOK 220 milliarder].

Til dette må det legges til anslagsvis £ 1,7 milliarder [NOK 19 milliarder] årlig i bedrifters skatteunndragelser. Hele 25 prosent av FTSE-100-selskapene [London-børsen] unndro seg beskatning ved å etablere datterselskaper registrert i skatteparadiser anerkjent av Storbritannia – med en økning opp til 98 prosent av slike selskaper dersom den strengere amerikanske definisjonen anvendes. Fire av topp-10 FTSE-selskapene betalte for året 2016 ingen foretaksskatt i det hele tatt.

Resultatet er at professor Philip Alston, FNs spesialrapportør, utgav en rapport i november i fjor som fastslår at innstrammingspolitikken har etterlatt 14 millioner mennesker i fattigdom, deriblant 4,5 millioner barn – der denne situasjonen «ikke bare er en skam, men en sosial ulykke og en økonomisk katastrofe».

Men når parlamentet debatterte hans rapport den 9. januar møtte bare 14 parlamentsmedlemmer – én for hver million av de fattige – og «debatten» var over på en halvtime. Kontrasten mellom dette og House of Commons [parlamentet] fullpakket med ulende og hånende parlamentsmedlemmer under de uendelige Brexit-debattene kunne ikke vært mer grotesk.

To ting er klare:

• Hverken ‘Brexiteers’ eller ‘Remainers’ har noen interesse av, eller bekymring for arbeiderklassen. Deres kamp er over hvor godt britisk kapitalisme kan få ført en handelskrig for kontroll over globale markeder og investeringer. Og uansett om Storbritannia forlater EU eller forblir medlem, så vil klassekrigens innstrammingspolitikk fortsettes og utdypes, for å kunne gjøre Storbritannia «globalt konkurransedyktig».

• En Labour-regjering ledet av Corbyn ville ikke gjøre noe grunnleggende for å få slutt på lidelsen påført millioner av arbeidende mennesker, og spesielt de mest sårbare. Det ville kreve et politisk frontalangrep på de store bankene og foretakene, en kamp som er anatema for Corbyn og McDonnell, som er opptatt med å kurtisere City of London [finanssentret] og forplikter seg til å opprettholde «den nasjonale interessen».

Arbeidere og unge mennesker må stole på egne krefter og ta opp klassekampens metoder mot styringseliten og alle dens partier. Oppgaven er ikke under Labour å gjenopprette «nasjonal enhet» over Brexit-skillet, men foreningen av arbeiderklassen i Storbritannia og på tvers av Europa mot kapitalistklassen.

Arbeidere må danne sine egne kamporganisasjoner, uavhengig av Labour- og fagforbundsbyråkratiet, for å bringe ned Tory-ene og danne en arbeidernes regjering forpliktet til sosialistisk politikk, for å møte offentlige behov, ikke privatprofitt.

De allierte som den britiske arbeiderklassen trenger for sin egen seier går allerede til kamp i en europeisk og internasjonal bevegelse mot nedskjæringspolitikk og sosial ulikhet – der «gul vest»-protestene i Frankrike, streikebølgen i Portugal, streiker og protester av ungarske og meksikanske bilarbeidere og millioner av indiske og amerikanske lærere, bare er det innledende uttrykket.

Socialist Equality Party (UK) og våre søsterpartier i Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonales europeiske seksjoner, Parti de l'égalité socialiste (PES) i Frankrike og Sozialistische Gleichheitspartei (SGP) i Tyskland, oppfordrer til en forent kamp mot EU og unionens respektive regjeringer, og for De forente sosialistiske stater av Europa.