Europaparlamentet støtter USA-ledet kupp i Venezuela

Av Alex Lantier og Alejandro Lopez
4 February 2019

Europaparlamentet har vedtatt en resolusjon som støtter det åpent USA-ledede kuppet for å velte den venezuelanske presidenten Nicolás Maduro, og støtter dermed Trump-administrasjonens aggressive politikk.

Da den høyreorienterte opposisjonspolitikeren Juan Guaidó ensidig erklærte seg til president under en massedemonstrasjon i Caracas den 23. januar, tvitret Trump: «I dag har jeg offisielt anerkjent Juan Guaidó, presidenten i den venezuelanske nasjonalforsamlingen, som midlertidig president i Venezuela.»

Sist torsdag kveld vedtok EU-parlamentet å støtte omveltingen av Maduro med 439 stemmer for, 104 mot, og 88 tilbakeholdte stemmer. Resolusjonen «anerkjenner herr Guaidó som den legitime midlertidige presidenten for Den bolivarianske republikken Venezuela» og oppfordrer EU-medlemslandene til å anta en sterk, enhetlig holdning og anerkjenne Juan Guaidó som den eneste legitime midlertidige presidenten i landet.» Den ber også EU-stater om å la Guaidós allierte overta deres venezuelanske ambassader, ved å «akkreditere de representanter som vil utnevnes av de legitime myndighetene» i Venezuela.

Resolusjonen krever at Maduro tvinges til å holde nyvalg. Den formaner EU-myndigheter til «å involvere seg med landene i regionen og enhver annen hovedaktør, med det formål å skape en kontaktgruppe ... med sikte på å bygge en avtale om kalling av et fritt, transparent og troverdig presidentvalg».

Resolusjonen «fordømmer den voldsomme undertrykkingen og volden, som resulterer i drap og skadede», som den skylder utelukkende på Maduro.

Claudia Salerno, Venezuelas ambassadør til EU, kritiserte avstemmingen og advarte: «Det viktige er å spørre om EU er villig til å ta et skritt frem for å bringe Venezuela til en tilstand av borgerkrig; det er spørsmålet som må stilles.» Hun sa at EU ikke står «over FNs sikkerhetsråd», der Maduro kan stole på russisk og kinesisk støtte.

Den venezuelanske pro-kupp-opposisjonstalsmannen Antonio Ledezma fortalte imidlertid Euronews at EUs «kontaktgruppe» bare bør anvendes til å fremskynde regimeendring: «Hvis de skal etablere en arbeidsgruppe eller noe slikt, må det være klart at vi bare ville godta en arbeidsgruppe for å definere betingelsene for en slutt på tilraningen av makten. Ikke til falske erklæringer eller forhandlinger som støtter Maduro.»

De fleste av de viktigste EU-maktene støttet kuppet: Tyskland, Storbritannia, Frankrike og Spania utstedte alle et ultimatum, som gikk utover EU-parlamentets resolusjon, om at Maduro måtte tre av innen åtte dager. Italias høyreorienterte regjering brøt imidlertid med konsensusen.

Utenriksminister Manlio di Stefano fra Femstjernebevegelsen (M5S) fordømte kuppet og erklærte: «Italia

anerkjenner ikke Guaidó, fordi vi er helt imot det faktum at ett land, eller en gruppe eksterne land, kan definere et annet lands innenrikspolitikk. Dette er kjent som ikke-innblandingsprinsippet, og det er anerkjent av FN.» Med henvisning til NATOs 2011-krig i Libya, advarte han for at et kupp kunne føre til krig: «Den samme feilen ble gjort i Libya; i dag må alle erkjenne det. Vi må forhindre at det samme skjer i Venezuela.»

Di Stefanos posisjon ble imidlertid offentlig motsagt av viseutenriksministeren Guglielmo Picchi fra det nyfascistiske partiet Lega. Picchi tvitret: «Maduros presidentskap er over.»

EUs støtte til kuppet i Venezuela markerer en ny eksponering av EUs pretensjoner om å være et mildere, mer demokratisk alternativ til amerikansk imperialisme. Unionen er i siste instans ikke mindre hensynsløs og villig til å ty til krig enn Washington, i forfølgelsen av sine rovinteresser. Mens Washington eskalerer sin konfrontasjon med Russland og Kina stepper EU-landene opp sin politikke for sosiale nedskjæringer og går for å pøse hundrevis av milliarder euro inn i sine egne hærer, for å ta del i det imperialistiske stormløpet for plyndring av profitter og markeder over hele verden.

I dette stormløpet er Washington og de europeiske maktene i siste instans rivaler – en rivalisering som to ganger i det forrige århundret kastet menneskeheten ut i verdenskrig.

Samtidig som EU innordner seg med Trump i Venezuela, annonserte unionen lanseringen av et finansinstrument for å omgå amerikanske dollar og amerikanske sanksjoner mot Iran, for å tillate handel med humanitære varer. Esfandyar Batmanghelidj, grunnleggeren av et Europa-Iran-handelsforum, hyllet det som «et eksperiment og som del av et større prosjekt for å styrke EUs økonomiske makt. ... EU gjør noe, til tross for USAs posisjon, og i opposisjon mot USA. Det er noe nytt.»

I Venezuela har imidlertid EU-myndighetene tilsynelatende foretrukket å utvide sin innflytelse på bekostning av Russland og Kina ved å støtte et høyreorientert amerikansk kupp, i det minste inntil videre.

Noen av deres kalkuleringer ble utlagt i en briefing fra Universitetet i Hamburg, under tittelen «Kina utfordrer, men erstatter (fortsatt ikke) Europa i Latin-Amerika». Der står det at Europa «fortsatt har overhånden som hovedinvestor i Latin-Amerika» med € 1,2 billioner [NOK 11,6 billioner] investert i regionen, men bare $ 110 milliarder [NOK 927 milliarder] fra Kina. Dokumentet uttrykte imidlertid en viss bekymring, der det fastslo at «Kina ikke virkelig har fordrevet Europa hva angår latinamerikansk handel ... men det kan endres i fremtiden».

På dette grunnlag meldte Ouest France oppfordringen for et kupp for å fjerne Kina og Russland fra Venezuela. I lederartikkelen den 31. januar under tittelen «Venezuela splitter verden», sto det: «Russland og Kina er trofaste allierte av regimet og vil ikke lett snu ryggen til Maduro. Bak den ideologiske fasaden kommer de økonomiske og geopolitiske realitetene først. Russland er Caracas’ fremste våpenleverandør og Kina landets største kreditor, som låner landet over € 50 milliarder [NOK 483 milliarder] i bytte for olje. Så Nicolas Maduros kollaps ville være et sjokk for Beijing, som allerede konfronterer den største oppbremsingen i økonomien på 40 år.»

Lederen bemerket konflikten i Europa, mellom de «som er mer følsomme overfor russisk og kinesisk støtte, som Italia», og London, Paris, Berlin, Haag, Lisboa og Madrid, som «utøver progressivt press for at normale valg kan finne sted. Skjer ikke dét, vil disse landene anerkjenne Juan Guaidó.»

Til tross for sine besvergelser om demokrati gjorde Ouest France det klart at de ser mot de venezuelanske generalene for å få veltet Maduro, og hyllet «hærens avgjørende rolle». Etter å ha bemerket «det foreløpige fraværet av en forflytning til fordel for Guaidó fra hærledelsens side,» ble det tilføyd: «Men situasjonen er flytende, også blant offiserene. Og USAs press er veldig sterkt.»

EUs fordømmelser av undertrykking i Venezuela er fullstendig hyklersk. I tillegg til deres støtte for et kupp i Caracas dreier deres egne regimer på hjemmebane seg i retning av autoritære politistater som benytter vold

mot opposisjon fra arbeiderklassen. Mens de fordømmer Maduros undertrykking av høyreorienterte protester i Venezuela er EU taus om den franske regjeringens undertrykking – med tusenvis av arrestasjoner og hundrevis av skadde – av «gul vest»-protestene mot sosial ulikhet.

PSOE-regjeringen fra Det spanske sosialistpartiet, som holder mange politiske fanger etter tilslaget mot folkeavstemmingen om katalansk uavhengighet i 2017, førte aggressivt kampanje for regimeskifte i Latin-Amerika i forrige uke. Statsminister Pedro Sánchez stoppet i Santo Domingo for å fordømme den nikaraguanske sandinistregjeringen, etter å ha jobbet for å få den ekskludert fra Den sosialdemokratiske sosialistiske internasjonale. Han reiste så videre til Mexico for å presse landet til å støtte til det venezuelanske kuppet.

Topp-PSOE-representanten Alfonso Guerra redegjorde for hvilke metoder Madrid vurderer i Venezuela, med bemerkelsesverdige kommentarer som støttet den chilenske generalen Augusto Pinochets blodige diktatur fra 1974 til 1990. Guerra sa at mens militærdiktaturer «i det minste er effektive på det økonomiske feltet,» så er Maduro «ubrukelig».

Guerra la til, med referanse til den svimlende inflasjonen i Venezuela: «Mellom Pinochets forferdelige diktatur og det forferdelige diktauret til Maduro er det én forskjell: det ene stedet kollapset ikke økonomien, det andre har den det.» Guerras preferanse for et militærregime som utfører massemord fremfor Maduro, er et utvetydig signal om at EU støtter et blodig kupp i Venezuela.