Perspective

USA oppgir INF-traktaten: Nok et skritt mot atomkrig

På høyden av Den kubanske missilkrisen, da verden sto på randen av kjernefysisk tilintetgjøring, fortalte president John F. Kennedy sin bror Bobby: «Hvis denne planeten noen gang blir herjet av atomkrig, hvis 300 millioner amerikanere, russere og europeerere blir utslettet av en 60-minutters atomvåpenutveksling, hvis de overlevende av den ødeleggelsen så kan stå i mot brannene, forgiftningen, kaoset og katastrofene, vil jeg ikke at en av de overlevende skal spørre en annen: «Hvordan skjedde det hele?» og få det utrolige svaret: ‘Ah, hvis man bare visste.’»

Ukjent for president Kennedy, som forsøkte å unngå en atomkrig, eller hans generalstab, der mange ønsket å starte en, ville en slik krig ha utryddet ikke 300 millioner mennesker, men hele menneskeheten. Teorien om atomvinter, oppdaget på midten av 1980-tallet og senere akseptert av en vitenskapelig konsensus, konkluderer med at en fullskala kjernevåpenkrig, som planlagt av USAs militære, ville gjøre hele planeten ubeboelig i et århundre.

Men det er nettopp en nukleær apokalypse USA ikke bare blindt snubler mot, men direkte forbereder seg på. Som en nylig artikkel i Foreign Affairs sa til leserne: «Forbered dere på atomkrig.»

På fredag erklærte USAs utenriksminister Mike Pompeo at USA ville suspendere sin overholdelse av INF-traktaten (Intermediate Range Nuclear Forces), en avtale fra 1987 mellom Sovjetunionen (og senere Russland) og USA, som forbyr utplasseringen av missiler med rekkevidde mellom 500 og 5.500 kilometer.

Tiltaket gjør det nesten uunngåelig at USA trekker seg fra den andre viktige globale våpenkontrollavtalen, den nye START-traktaten, som ble avtalt mellom USA og Russland i 2011, som USAs president Trump kalte «en av flere dårlige avtaler fremforhandlet av Obama-administrasjonen».

Det er lite behov for å si noe om Det hvite hus’ offisielle begrunnelser for å forlate traktaten: at Russland er i strid med traktatens bestemmelser, til tross for gjentatte tilbud fra Moskva til ikke bare USA, men til internasjonale myndigheter og journalister, om å inspisere deres missiler. Det hvite hus’ påstander finner ekko fra folk som ikke tror på tilbudene, og påstandene er etterlatt ubestridte av et medieapparat som fungerer som et talerør for militæret.

I en artikkel som fullt ut støtter Det hvite hus’ anklager mot Russland, staver New York Times David Sanger, en kanal for Pentagon, ut med perfekt klarhet de egentlige grunnene til at USA forlater INF-traktaten:

«USA har blitt begrenset av traktatens bestemmelser, og har blitt forhindret fra å utplassere nye våpen for å motvirke Kinas tiltak for å sementere en dominerende stilling i Vest-Stillehavet og holde amerikanske hangarskip i sjakk. Kina var fortsatt en liten og usofistikert militærmakt da Ronald Reagan og Mikhail Gorbatsjev, den siste lederen av den raskt svekkende Sovjetunionen, fremforhandlet INF-avtalen.»

Sangers egne ord gjør det klinkende klart hvorfor USA ønsker å forlate traktaten, som ikke har noe å gjøre med Russlands påståtte brudd: Washington forsøker å omringe øykjeden rundt det kinesiske fastlandet med en hekk av nukleære missiler. Men Sanger forventer på en eller annen måte, uten så mye som et overgangsavsnitt, at leserne skal tro på den varme lufta Pompeo spyr ut om Russlands «dårlige oppførsel».

USAs tilbaketrekning fra INF-traktaten er ikke et resultat av Trumps særegne forkjærlighet for atomvåpen. Det er snarere resultat av en omorientering av USAs militære mot «stor-makt»-konflikt med Russland og Kina.

I løpet av de siste to årene har det amerikanske militæretablissementet blitt stadig mer bekymret for Kinas raske teknologiske utvikling, som USA ser som en trussel ikke bare for lønnsomheten for sine konsern, men også for sitt militæres dominans.

For to tiår siden, på høyden av dotcom-bobla, var Kina lite mer enn en billigarbeidsplattform, som satte sammen forbrukerelektronikk som drev en revolusjon innen kommunikasjon, mens amerikanske foretak fanget inn hoveddelen av profitten. Men i dag forflyttes den økonomiske maktbalansen.

Kinesiske foretak som Huawei, Xiaomi og Oppo fanger en stadig større andel av det globale smarttelefonmarkedet, samtidig som deres konkurrenter Samsung og Apple ser sine markedsandeler glippe. Det Shenzhen-baserte DJI er den ubestridte globale lederen i forbruker-drone-markedet. Huawei leder i mellomtiden på sine konkurrenter med over ett år i neste-generasjons mobile infrastruktur, som vil underbygge ikke bare førerløse biler og «smarte» apparater, men fremtidens «autonome» våpen.

Som den siste amerikanske trusselvurderingen US Worldwide Threat Assessment advarer: «For 2019 og fremover vil innovasjonene som driver den militære og økonomiske konkurranseevnen, i stadig større grad ha sin opprinnelse utenfor USA, ettersom den overordnede amerikanske ledelsen innen vitenskap og teknologi skrumper inn» og «evnegapet mellom kommersielle og militære teknologier fordamper».

Det er USAs økonomiske nedgang i forhold til sine globale rivaler som i siste instans driver intensiveringen av amerikanske atomvåpen-krigsplaner. USA håper, ved å utnytte sitt militære, at landet vil kunne kontrollere Kinas økonomiske fremvekst og forankre USAs pre-eminens på verdensplan.

Men det vokser frem en konsensus innen det amerikanske militæret om at Washington ikke kan få sine rivaler lydhøre bare med trusselen om totalt å utrydde dem med sitt massive arsenal av strategiske missiler. Gitt flåten av atomvåpenbestykkede ballistiske-missil-ubåter i både Russlands og Kinas besittelse vil dette alternativet, selv om man ignorerer effektene av atomvinter, resultere med ødeleggelsen av de største byene i USA.

I stedet arbeider USA med å konstruere et «anvendelig» lav-sprengkraft, «taktisk» atomvåpenarsenal, inkludert utviklingen av et nytt kjernevåpenbestykket cruise-missil. Denne uka ble et nytt amerikansk lav-sprengkraft atomvåpenstridshode satt i produksjon, med en sprengkraft på mellom halvparten og en tredjedel av "lille gutt"-våpenet som nivellerte den japanske byen Hiroshima, og som er flere-hundre-ganger mindre enn USAs andre nukleærvåpensystemer.

Trump-administrasjonens Gjennomgang av nukleærposisjoneringen [Nuclear Posture Review], som ble publisert i fjor, forutser anvendelsen av slike våpen for å snu tidevannet i konflikter som begynner med konvensjonelle våpen, under forestillingen (om Pentagon enn mener det eller ikke) at slike kriger vil stoppe før fullskala kjernevåpenutveksling.

For nesten 75 år siden, etter først – med general Curtis Lemays egne ord – å ha «stekt, kokt og bakt til døde» hundretusener av sivile i en genocidal «strategisk bombekampanje» over Japan, myrdet USA hundretusenvis flere med anvendelsen av to atomvåpen: en handling som hadde som hovedmål å true Sovjetunionen.

Men i siste instans fungerte Sovjetunionens fortsatte eksistens som en kontroll på amerikansk imperialismes genocidale impulser.

Til tross for de triumferende påstandene om at oppløsingen av Sovjetunionen ville føre til en ny æra av fred, demokrati og «historiens slutt», har det bare innebært et kvart århundre med nykoloniale kriger.

Men krigene i Irak, Afghanistan, Libya og Syria har ikke oppnådd deres tiltenkte formål. Etter å ha brukt billioner av dollar og drept millioner av mennesker, er amerikansk imperialismes globale posisjon ikke bedre enn da den lanserte «krigen mot terror» i 2001.

Nå skrur USA opp innsatsen: «stor-makt konflikt» med Russland og Kina er på dagsorden. I sin eksistensielle kamp for globalt hegemoni setter den amerikanske imperialismen alt inn [‘going for broke’], og er villig til å ty til de mest hensynsløse og desperate midler, opp til og inkludert lanseringen av atomkrig.

Det er ingen fredelig, kapitalistisk vei til håndtering av den globale krisen som har brutt ut med slik kraft og vold. Hvis menneskeheten skal overleve det 21. århundre vil det kreve arbeiderklassens intervensjon, den eneste sosiale styrken som er i stand til å motsette seg de kapitalistiske styringselitenes krigsmål, gjennom kampen for å omorganisere samfunnet på sosialistisk grunnlag.

Loading