Hendene vekk fra Venezuela!

6 February 2019

I løpet av de nesten to ukene siden Juan Guaidós faretruende og farseaktige «selv-innsvergelse» som det amerikanske utenriksdepartements salvede «midlertidige president» har amerikansk imperialisme, med bistand fra de vesentlige europeiske maktene, Canada og de høyreorienterte regjeringene i Latin-Amerika, fortløpende strammet til løkka rundt Venezuela.

På mandag fulgte Tyskland, Storbritannia, Frankrike, Spania og de fleste av de andre europeiske maktene i Washingtons fotspor og anerkjente Guaidó, en politisk operatør fra det ekstreme høyreorienterte partiet Voluntad Popular (Folkelig Vilje), som Venezuelas president.

Guaidó, som var en nesten ukjent politisk figur i Venezuela før han ble innsatt som president for landets nasjonalforsamling mindre enn tre uker før iverksettingen av det USA-støttede kuppforsøket, var imidlertid velkjent i korridorene i det amerkanske utenriksdepartementet og i CIAs hovedkvarter i Langley i Virginia, siden han har vært finansiert av etterretningsbyråets avlegger National Endowment for Democracy (NED), og blitt skolert i «fargerevolusjonens» metodikk av USA-finansierte NGO-er.

De europeiske maktenes hast med å proklamere en slik ikke-valgt figur til Venezuelas legitime president er drevet av europeisk imperialisme frykt for å bli holdt ute fra stormløpet etter Venezuelas olje – de største påviste reservene på planeten – mens Washington forbereder seg på enten direkte å invadere landet, eller provosere frem et militært kupp som kan kaste Venezuela ut i en blodig borgerkrig.

Med sin støtte for Washingtons direkte kriminelle handling regner de europeiske imperialistene med å få ‘carte blanche’ for sine egne forbrytelser i Afrika, i Midtøsten og videre. Samtidig er de drevet til å spille en aktiv rolle i Venezuelas oppstykking, av bekymring for sine egne kapitalinvesteringer i Latin-Amerika, som overgår både USAs og Kinas, under forhold der Washington nok en gang forsøker å hevde sitt tøylesløse hegemoni i «sin egen bakgård».

Konspirasjonen mot Venezuela er rovgriskhet i ordets rette betydning, en handling som er naken plyndring. Washington har beslaglagt den venezuelanske regjeringens eiendeler i USA, deriblant det USA-baserte raffinering- og distribusjonsselskapet Citgo, angivelig på vegne av den amerikanske marionetten Guaidó. Marionetten har for sin del bekjentgjort en økonomisk plan for et USA-støttet regime som vil åpne opp landets strategiske oljereserver for direkte kontroll og utnyttelse av de amerikanske energikonglomeratene.

Amerikanske embetsrepresentanter har ikke lagt skjul på det faktum at deres siktemål er å hevde amerikanske energikonglomeraters kontroll over Venezuelas store oljereserver, samtidig som de vil rulle tilbake både Kinas og Russlands betydelige innflytelse i landet, «stor-makt»-rivalene som Washington forbereder seg på global krig mot. Dette formålet truer med å gjøre Latin-Amerika til en slagmark i en tredje verdenskrig med atomvåpen.

Det gjennomskuelige påskuddet som fremmes som dekke for dette kriminelle plyndringstoktet er at Washington støtter «demokrati» i Venezuela og er interessert i lettelser for befolkningens «humanitære» situasjon. Ingen – og minst av alle det venezuelanske folket selv – bør tro på slike løgner. Den samme amerikanske regjeringen har gitt sin ubetingede støtte til regimer som general Sisis i Egypt, som har drept tusener og fengslet titusener av motstandere, og det morderiske monarkiske diktaturet til kronprins Mohamed bin Salman i Saudi-Arabia.

Konsolideringen av makt under slike som Guaidó og Voluntad Popular vil ikke signalisere noen blomstring av demokrati, men snarere påleggingen av et høyreorientert diktatur på vegne av Venezuelas foretaksoligarki og IMF [Det internasjonal pengefondet], som vil se som sin første oppgave å drukne i blod venezuelanske arbeideres motstand mot en politikk med nedskjæringer og undertrykking.

Samtidig som Washington hevder at de er drevet av en presserende humanitær nødvendighet av å bistå venezuelanere med mat og medisiner, videreføres deres uunnværlig støtte til en nær-genocidal krig som har drevet 16 millioner jemenitter til randen av sult.

Dette humanitære bedrageriet blir nå satt i høygir. Guaidó kunngjorde på mandag at han ville kalle for en «stor mobilisering» for å kreve at mat og medisinske forsyninger organisert av USAID bringes inn i landet, fra plasseringer på grensene med Colombia og Brasil, to land styrt av Latin-Amerikas mest høyreorienterte regjeringer.

Det blir ikke engang forsøkt å skjule det faktum at målet med denne «hjelpen» er å provosere frem en splittelse i det venezuelanske militæret, eller en konfrontasjon ved landets grenser som kan gi påskudd for militærintervensjon.

Arbeiderklassen, både i Venezuela og internasjonalt, må avvise denne imperialistiske provokasjonen med forakt, og mobilisere sin fulle styrke for å forsvare Venezuela mot en amerikansk imperialistintervensjon som har som siktemål å gjøre det latinamerikanske landet til en semi-koloni.

Å forsvare Venezuela, et undertrykt land, mot imperialistaggresjon, betinger på ingen måte å tegne Nicolas Maduros regjering og arven av chavismo i lyse farger.

Venezuelas regjering under Maduro – som den under hans forgjenger Hugo Chávez – er en borgerlig regjering som forsvarer privateiendom og som opprettholder den internasjonale finanskapitalens interesser, til og med mens krisen i verdenskapitalismen og de stadig mer straffende sanksjonene som Washington har pålagt, har desimert levestandarden til den venezuelanske arbeiderklassen. Under begge presidenter støttet regjeringen opp under veksten av et nytt sjikt i den venezuelanske kapitalistiske styringsklassen, det såkalte boliburguesía, som feitet seg på regjeringskontrakter, finansspekulasjon og korrupsjon.

Mens denne regjeringen under Chávez var i stand til å avlede en del av inntektene fra olje- og råvareboomen til finansiering av sosialtiltak for Venezuelas fattige masser, har den stadig dypere kapitalistiske verdenskrisen, og kollapsen i oljeprisene, i vesentlig utstrekning avviklet disse programmene. Den økonomiske krisens fulle tyngde er lastet på den venezuelanske arbeiderklassens nakke, mens regjeringen i økende grad har styrt sin undertrykking ikke mot sine høyreorienterte motstandere, men snarere mot arbeidere som kjemper for sine sosiale og demokratiske rettigheter. Mens det venezuelanske borgerskapet har vært ute av stand til å navigere seg ut av den økonomiske og sosiale krisen, og venezuelanske arbeidere enda ikke var i stand til å utgjøre en revolusjonær utfordring av den kapitalistiske orden, antok Chávez- og Maduro-regjeringene en stadig mer bonapartistisk karakter, som i siste instans hviler på støtten fra militæret og sikkerhetsstyrkene, som Washington nå kurtiserer for å få over på sin side.

Det er disse regjeringenes politikk og klassekarakter som har etterlatt Venezuela sårbar for imperialistisk intervensjon og erobring. Maduro har rettet sine appeller til den høyreorienterte opposisjonen og til Trump om «dialog», og aller nyligst – med en insistering på at han tjener «Kristi sak» i Venezuela – til paven.

Denne regjeringen er ute av stand til å appellere til arbeiderklassen. Den frykter å bevæpne massene for å motvirke en imperialistisk intervensjon. Og den har ikke til hensikt å ekspropriere de store utenlandske kapitalistinteressene i Venezuela, derblant Chevrons og Halliburtons, som gjengjeldelse for den amerikanske imperialismens rovgriske handlinger.

Det eneste progressive svaret på den stadig farligere krisen som utfolder seg i Venezuela ligger i arbeiderklassens uavhengige politiske intervensjon, i kampen for bevæpningen av massene, beslagleggelsen av borgerlig eiendom og utenlandske kapitalistbeholdninger, og plasseringen av landets enorme oljeformue under folkelig kontroll.

En slik kamp kan bare føres med hell gjennom arbeiderklassens internasjonale enhet. Arbeidere i USA, Europa og Canada må motsette seg den reaksjonære og rovgriske imperialistiske intervensjonen i Venezuela, og slåss for å forene sine kamper med kampene til arbeiderne i Venezuela og i hele Latin-Amerika, mot den felles fienden, det kapitalistiske verdenssystemet.

Bill Van Auken