Fagforbundene United Auto Workers (UAW) i USA og Unifor i Canada har lansert en reaksjonær kampanje som oppfordrer forbrukere i USA og Canada til å boikotte General-Motors-biler sammenstilt i Mexico.

På søndag kveld så kanadiske seere av den amerikanske fotballkampen ‘Super Bowl’ en Unifor-sponset annonse som viste meksikanske flagg med en fortellerstemme som erklærte: «GM fortsetter å ekspandere i Mexico og etterlater arbeidere ute i kulda, et trekk som er så ikke-kanadisk som kjøretøyene de nå vil selge oss.»

Unifor har sagt at de vil bruke «millioner» på lignende annonser, planlagt plassert under Oscar-seremoniene og kringkastingen av profesjonelle ishockeykamper.

UAW-president Gary Jones sa i forrige uke at hans fagforbund ville melde seg med på Unifors tiltak. I tillegg til boikotten av biler og lastebiler fra Mexico, føyde Jones Kina og Polen til lista.

Jones roste president Trumps «Buy American, Hire American»-initiativ, og sa at presidenten «har tatt viktige skritt for å overholde konseptet om at den amerikanske regjeringen og forbrukerne bør kjøpe amerikansk». UAW kjøper nå billboard-tavleplasser og lanserer en #GMinvestinUS sosialmediekampanje.

UAW og Uniform presenterer boikotten som et svar på GMs planer om å legge ned fem fabrikkanlegg i USA og Canada, deriblant monteringsanleggene i Detroit-Hamtramck, Lordstown i Ohio og Oshawa i Ontario, og å si opp 15.000 timelønnede og fastlønnede arbeidere. Begge fagforbundene har samtidig avvist enhver streik, fabrikkokkupasjon eller massedemonstrasjon for å stoppe nedstengningene og da Oshawa-arbeidere organisert en spontanstreik i forrige måned steppet Unifor raskt inn for å knuse den.

World Socialsit Web Site Autoworker Newsletter og Styringskomitéen for grunnplankomitéer slåss for å forene og mobilisere bilarbeidere og andre deler av arbeiderklassen i hele Nord-Amerika for å stoppe fabrikknedleggelsene og oppsigelsene. Vi holder en demonstrasjon på lørdag den 9. februar klokka 14:00 foran GMs hovedkvarter i sentrum av Detroit, for å oppfordre arbeidere til å danne grunnplankomitéer uavhengig av fagforbundene. Demonstrasjonen vil kreve en umiddelbar stopp for alle nedstengninger av fabrikkanlegg, avskaffelsen av det to-delte lønns- og rettighetssystemet, omdanningen av alle midlertidige arbeidere til fulltidsansatte og gjeninnsettingen av alle oppsagte og trakasserte arbeidere.

I opposisjon til UAWs og Unifors nasjonalisme vil demonstrasjonen kreve enhet av amerikanske, kanadiske og meksikanske arbeidere, for å kjempe for deres felles interesser mot deres felles fiender – de transnasjonale bilkonsernene.

UAW-Unifor-boikottkampanjen er absurd på mange nivå. Først og fremst finnes det ikke noe sånt som en «meksikansk-laget» bil, eller for den saks skyld en amerikansk eller kanadisk en.

Et moderne kjøretøy består av 30.000 deler, produsert og montert av arbeidere i dusinvis av land, for ikke å nevne arbeiderne fra hele verden som ekstraherer og behandler råvarene som inngår i kjøretøyet. Kjøretøy montert i Mexico inneholder komponenter produsert av amerikanske og kanadiske arbeidere som også får sine arbeidsplasser ødelagt av en produksjonsnedgang i Mexico. Som det rapporteres er det mer enn 60 Ontario-baserte bildel-selskaper som sender komponenter til Mexico, deriblant GMs girkasse-fabrikkanlegg i St. Catharines og stålformingsoperasjoner i Ingersoll.

Det er et historisk faktum at kampanjene «Kjøp amerikansk» og «Kjøp kanadisk», som promoteres av fagforbundene siden midten av 1970-tallet, aldri har sikret en eneste arbeidsplass. I 1978 var det over 750.000 organiserte bilarbeidere ved GM, Ford og Chrysler. I dag er det bare 154.000 i USA og 22.000 i Canada.

Denne arbeidsplass-massakren er ikke resultat bare av fagforbundsbyråkratenes påståelige dumskap. Snarere er det forankret i fagforbundenes nasjonalistiske program. Uten evne til å respondere på noen som helst progressiv måte på den kapitalistiske produksjonens globalisering på 1980- og 1990-tallet, som gjorde det mulig for transnasjonale foretak å utnytte arbeidskraften til arbeidere i mange land for å produsere én enkelt vare, og til å distribuere og flytte produksjonen hvor som helst i verden for å oppnå den høyeste lønnsomheten – forlot fagforeningene all motstand mot lønnsnedskjæring, hastighetsopptrapping og nedskalering.

Lenge før begrepet globalisering kom inn i det populære leksikon forklarte Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) i 1988: «Den hittil usette internasjonale mobiliteten av kapital har gjort alle nasjonalbaserte programmer for arbeiderbevegelsen i forskjellige land utdaterte og reaksjonære.» ICFI forklarte at slike nasjonale programmer «alltid er basert på arbeiderbyråkratienes frivillige samarbeid med ‘deres’ styringsklasser i den systematiske senkingen av arbeideres levestandard, for å styrke posisjonen til ‘deres’ kapitalistland på verdensmarkedet.»

Disse nasjonalistkampanjene tok virkelig av da den lenge-varende dominansen til de Detroit-baserte ‘Big Three’-bilprodusentene først ble utfordret av mer effektive asiatiske og europeiske produsenter. På begynnelsen av 1980-tallet reagerte UAW med offisielt å anta «arbeider-ledelse-partnerskap» som sitt styrende prinsipp.

Dette sammenfalt med en rasistisk kampanje med fagforbundsrepresentanter som knuste Toyota-er med slegger og satte «Remember Pearl Harbor»-klistremerker på bilene sine. UAW forbød importerte biler på sine fagforbudsparkeringsplasser. Den antijapanske agitasjonen resulterte i 1982 med mordet på Vincent Chin, en 27 år gammel kinesisk-amerikansk teknisk-tegner som ble slått ihjel med baseball-køller av en Chrysler-formann og hans arbeidsledige sønn.

Antiutlendingskampanjen hadde en trefoldig hensikt: Å sette amerikanske arbeidere opp mot sine arbeiderkolleger i andre land og stille dem opp bak sine «egne» amerikanske sjefer; for å dekke over for arbeidernes egentlige fiende – foretakene og profittsystemet; og å avlede oppmerksomheten fra fagforbundenes samarbeid med foretakene i ødeleggelsen av arbeidsplasser, lønninger og arbeidsbetingelser.

Til gjengjeld for sine tjenester pøste bilkonsernene milliarder av dollar inn i bankkontoene til fagforbundene i form av pengeoverføringer, bestikkelser, plasser på foretaksstyrene, og kontroll over konsernaksjer og pensjonsfond

Hva har denne nasjonalistiske politikken resultert i? Hele byer som Flint, Detroit og Pontiac i Michigan; Dayton, Youngstown og Cleveland i Ohio; Oshawa, London og andre byer i Ontario har blitt forvandlet til industrielle ødemarker.

Fagforbundene fortalte amerikanske og kanadiske arbeidere at deres fiender var arbeidere i Mexico, Kina og andre land som tok fra dem dem jobbene og deres levebrød. Nå får imidlertid amerikanske og kanadiske arbeidere vite om de voksende kampene til arbeidere rundt om i verden og kommer til å forstå at de ikke er deres fiender, men deres klassebrødre og søstre.

Dette har blitt kraftigst vist i streiken av 70.000 arbeidere i Matamoros i Mexico, over grensa fra Brownsville i Texas, der de produserer setebelter, airbags, ratt og andre komponenter til amerikanske og kanadisk-baserte delleverandører for så lite som 75 cent timen [NOK 6,35]. Den modige streiken de fører mot disse slavearbeidsforholdene brøt ut i opposisjon mot de foretaksstyrte fagforeningene og regjeringen. Arbeidere kastet ut fagforeningsrepresentantene, etablerte streikekomitéer og holdt folkeforsamlinger for å fremme sine krav og motsette seg streikebrytere og trakasseringer.

Etter å ha kastet av seg fagforeningenes kvelende grep så de streikende arbeiderne nødvendigheten av å rekke ut til arbeidere i USA. De marsjerte til grensa for å appellere til sine kolleger på den andre siden om å bli med i kampen. Dette opprøret har skremt foretakssjefene, de kapitalistiske politikerne og fagforeningslederne over hele Nord-Amerika. De foretaksstyrte mediene har lagt lokk på alle nyheter om streiken.

Matamoros-arbeidere har vist retning for alle arbeidere i alle land for å bryte kvelertaket til pro-foretaks-fagforeningene og etablere oppriktige demokratiske kamporganisasjoner – grunnplankomitéer som nekter å akseptere diktatene fra selskapene og kapitalistpolitikerne og som slåss for å knytte sammen arbeidernes kamper nasjonalt og internasjonalt.

Bare World Socialist Web Site og WSWS Autoworker Newsletter har rapportert om Matamoros-streiken og kjempet for å samle støtte fra arbeidere i USA, Canada og rundt om i verden. Bilarbeidere fra alle kanter, uansett deres nasjonalitet, som har fått å vite om streiken har uttrykt solidaritet og støtte.

Den antimeksikanske boikotten som er annonsert av UAW og Unifor er tildels en desperat, kniv-i-ryggen-reaksjon fra fagforbundene, til det rystende slaget som Matamoros-arbeidernes opprør utgjør mot deres nasjonalistiske propaganda.

Støtten vokser for demonstrasjonen den 9. februar. Den vil være det første ekte uttrykket for grunnplanopposisjon til fabrikkanleggsnedleggelser, permitteringer og innrømmelser. Alle arbeidere – lærere, UPS- og Amazon-arbeidere, offentlig ansatte, såvel som ungdom og studenter – burde stille opp for å gi uttrykk for styrken og besluttsomheten i arbeiderklassen, og for å videreutvikle en massebevegelse til forsvar av arbeidsplasser og levestandarder.