USA med nye krigstrusler for olje mot Venezuela

Av Eric London
6 February 2019

President Trump, visepresident Pence og den nasjonale sikkerhetsrådgiveren John Bolton eskalerte truslene om å lansere en krig mot Venezuela, samtidig som store demonstrasjoner for og imot regjeringen fylte Venezuelas gater på lørdag.

I et intervju på CBS-programmet «Face the Nation» kringkastet før Super Bowl på søndag, gjentok Trump at militærintervensjon «er et alternativ». På fredag formante Pence en ansamling av venezuelanske ytrehøyre-eksilanter i Miami at «dette ikke er tiden for dialog, det er øyeblikket for handling, og tiden er inne for å få avsluttet Maduro-diktaturet, én gang for alle ... De som følger med, bør vite dette: alle alternativer er på bordet.»

Bolton, som var medforfatter av manualen anvendt for å lansere invasjonen av Irak i 2003, kom på fredag med en naken trussel om at USA ville drepe, eller fengsle og torturere den venezuelanske presidenten Nicolás Maduro dersom han ikke går av. Bolton sammenlignet Maduro med Nicolae Ceauşescu og Benito Mussolini – som begge ble drept – og sa til den høyreorienterte radioverten Hugh Hewitt: «Jo før han godtar tilbudet [dvs. trer av], jo før vil han sannsynligvis få en behagelig og rolig pensjonisttilværelse på ei flott strand, i stedet for å komme til et annet strandområde, som Guantanamo.»

Den selvutnevnte «midlertidige presidenten» Juan Guaidó, USA og landet allierte i Sør-Amerika og Europa, forbereder en ny provokasjon med sikte på å tvinge det venezuelanske militæret til å snu ryggen til Maduro, der Guaidó kunngjorde at USA de kommende dagene ville levere bistand på tre steder langs den venezuelanske grensa.

Mens Maduro og den venezuelanske militærledelsen har sagt at de vil avvise bistandshjelpen, håper USA at bilder av folkemengder som samler seg for å motta mat og medisiner enten vil provosere militæret til å gå over til opposisjonen og hjelpe til med å distribuere hjelpen, eller at tiltakene skal by verdifulle propagandaopptak som berettiger nødvendigheten av en «humanitær» intervensjon.

I løpet av helgen ble hundrevis av væpnede kolombianske soldater utrustet for strid utplassert til Cúcuta, ett av de tre «bistandsfordelings»-sentrene, på grensa mellom Venezuela og Colombia. Colombias ytrehøyrepresident Iván Duque kom med en uttalelse der han forkynte: «Det venezuelanske diktaturet har få timer igjen.» På en pressekonferanse i forrige uke, der Bolton kunngjorde Washingtons tiltak for å velte Maduro, holdt han ei notatblokk der det i klare ord var skrevet: «5.000 soldater til Colombia.»

Guaidó annonserte også at en av «bistandslokaliseringene» ville være på grensa mot Brasil, som utplasserte tropper til grensa i fjor, mens den tredje lokaliseringen ville være på ei øy i Det karibiske havet.

Det opptrappede trykket forårsaket en første sprekk i det venezuelanske militæret, som fortsatt er Maduro-regjeringens ryggrad. I løpet av helgen hoppet en luftvåpengeneral og ei lita gruppe luftvåpenrepresentanter på mellomnivå av, og kom med offentlige erklæringer der de oppfordret sine kolleger til å slå følge.

Germán Ferrer, en sittende venezuelansk parlamentariker og medlem av det regjerende Forente sosialistpartiet, men som er i opposisjon til Maduro, fortalte til CBC at Maduro har deaktivert kampfly av frykt for at flyvåpenet skal snu seg mot regjeringen.

USA pålegger vidtrekkende sanksjoner på venezuelansk olje, som utgjør en blokade av landets oljeeksport. Denne økonomisk-krig-handlingen er ment å øke den sosiale elendigheten.

Shannon O'Neil fra Rådet for utenriksrelasjoner [Council on Foreign Relations] fortalte under en telekonferanse med bankfolk, myndighetsrepresentanter og oljedirektører i forrige uke, at sanksjonene ville føre til «mer elendighet, selv fra det lave utgangspunkt vi nå har, ut blant befolkningen». Hun la til at sanksjonene vil tvinge tusener til å flykte fra landet, og sa: «Dere vil se flere flyktninger som strømmer til land over hele hemisfæren og til andre steder rundt om i verden.»

Brookings-institusjonen [The Brookings Institution] forklarte at dagens stadium av kuppoperasjonen er rettet inn på å «bygge en avgangsrampe for Maduro-regimet». I den amerikanske imperialismens språkbruk blir land som ikke anvender en tilbudt «avgangsrampe», som Saddam Hussein i Irak, Gaddafi i Libya og Assad i Syria, gjenstand for en haglstorm av bomber og missiler fra lufta og amerikanske tropper eller proxyhærer på bakken.

Som O'Neil fra Rådet for utenriksrelasjoner fortalte businesstelekonferansen: «Hvis de [sanksjonene] ikke besørger at dette regimet oppløses, så er det ikke mye igjen i verktøykassa, annet enn ting som militærintervensjon.»

En militærintervensjon i Venezuela – med en befolkning på 30 millioner – kunne drepe hundretusener eller millioner av mennesker, og forvandle Latin-Amerika til et imperialistisk slakteri.

Den geopolitiske etterretningstankesmia Stratfor bemerket nylig: «En militærintervensjon kunne raskt vokse, som en rullende kram snøball, til en av de største verdensomspennende militæroperasjonene siden invasionen av Irak i 2003.»

Francisco Toro, en spaltist i Washington Post og en antiMaduro-tankesmieanalytiker, fortalte ansamlingen rundt Rådet for utenriksrelasjoner at en militærintervensjon ville føre til «en slags syrisk borgerkrig» og konfrontasjon mellom atomvåpenmakter.

Han sa: «Det er denne konkrete trusselen, at dersom en militæroperasjon skulle ta noe tid i Venezuela, da begynner også andre land å flytte seg inn. Og man kan lett se for seg at Brasil flytter inn i sørøst, Colombia inn i sørvest. Man kan se for seg at Russland vil prøve å forsvare sine oljeinteresser, for Russland har store oljeinvesteringer i Venezuela. Man kan forestille seg at Kina gjør, jeg vet ikke hva. Og Cuba har allerede etterretningspenetrasjon inn i de venezuelanske væpnede styrkene.»

Maduros strategi er trefoldig. For det første forsøker han å presentere seg som spisbar for amerikansk imperialisme og åpen for forhandlinger med ytrehøyreopposisjonen. For det andre bruker han trusselen om «nok et Vietnam» som forhandlingskort mot en amerikansk militærintervensjon. For det tredje, så knuser han voldelig arbeiderklasseopposisjon mot inflasjon, fattigdom og rekordnivåer av sosial ulikhet.

Maduro avviste kravet fra flere europeiske imperialistmakter om at han innen 2. februar måtte kunngjøre at det skulle avholdes nytt presidentvalg. Da fristen utløp gikk europeiske regjeringer – deriblant Storbritannia, Frankrike, Spania, Østerrike, Portugal, Belgia, Nederland og Tyskland – offisielt sammen med USA i anerkjennelsen av Guaidó som president.

Maduro vil nå delta i store militærøvelser planlagt å vare fra den 5. til den 10. februar. Hans regjering har også angivelig bevæpnet titusenvis av medlemmer av en sivil reservestyrke med rifler fra andre-verdenskrig-epoken, i påvente av en mulig invasjon.

Et nøkkelelement for regjeringens strategi er et voldsom militærtilslag mot arbeiderklassedemonstrasjoner og matopptøyer. Mens militæret og politiet har opprettholdt en mer passiv tilstedeværelse ved «offisielle» demonstrasjoner fra den høyreorienterte opposisjonen, har regjeringsstyrker drept dusinvis av arbeidere og ungdom som har deltatt i demonstrasjoner mot mangelfull tilgang til mat, vann og andre grunnleggende nødvendigheter.

Maduro-regimet har reagert på disse demonstrasjonene, som i stor grad skjer om natta i slumområdene, med midnattsraid av dødsskvadroner og «forsvinninger» av arbeiderklasseopponenter, i forsøk på å terrorisere områdene som en gang var bastioner av støtte for Maduros forgjenger, Hugo Chávez Frias. Foretaksmediene rapporterer ikke om disse tilslagene.

På denne måten forsøker Maduro å bevise for sine opponenter i USA og Europa – såvel som hans støttespillere i Russland og Kina – at han forblir det beste alternativet for å få slutt på uro og ustabilitet, og for å holde oljestrømmen gående.

Washingtons intensiverte innsats for regimeskifte i Venezuela er, ved sine røtter, del av en «vippe til Latin-Amerika» [‘pivot to Latin America’] som tar sikte på å fjerne kinesisk og russisk innflytelse og forvandle hele den vestlige halvkule til en eksklusiv billigarbeidskraft- og råvareressursplattform for amerikansk imperialisme.

Da Bolton i november 2018 annonserte «Tyranniets troika» – Cuba, Venezuela og Nicaragua – utarbeidet han den strategiske oppfatningen at USA ikke med hell kan drive operasjoner mot Russland i Øst-Europa, mot Kina i Sør-Asia, eller mot både Russland og Kina i Sentral-Asia, uten å eliminere deres tilstedeværelse i «den amerikanske bakgården» og frigjøre regionens ressurser for den amerikanske krigsmaskina. Etableringen av et USA-styrt «Fortress Americas» [‘Festning av de amerikanske kontinenter’] var en sentral utenrikspolitisk komponent av «America First»-bevegelsen på begynnelsen av 1940-tallet.

I et dokument fra mars 2018 publisert av US Army War College med titten «Den strategiske relevansen av Latin-Amerika i USAs nasjonale sikkerhetsstrategi,» bemerker hæren at i etterkant av sammenbruddet av diktaturene på 1970- og 1980-tallet «er de fleste demokratiske samfunn i den vestlige hemisfære udugelige og ukonsoliderte, og representerer derfor en trussel mot USAs nasjonale sikkerhet fra eksterne aktører (som Kina og Russland) som motsetter seg amerikanske interesser i regionen.»

Strategidokumentet antyder nok en grunn for mulige militæroperasjoner i Venezuela: det amerikanske militærets behov for å teste sine operasjonskapasiteter i tett befolkede byområder.

«Latinamerikanske mega-byer er også et laboratorium for den amerikanske hæren, i samarbeid med sine strategiske partnere, for å kunne adressere et annet viktig tema, eller kanskje et gammelt saksanliggende i det internasjonale systemet etter Den kalde krigen: hvordan føre en konvensjonell krig i et ukonvensjonelt miljø,» erklærer dokumentet. «Mega-byer er den nye arenaen for konflikter i det 21. århundre. Derfor har den amerikanske regjeringen og hæren ikke råd til å bli tatt på senga når de blir pålagt å utøve sitt oppdrag og oppnå sitt mål.»