Etter at de vesentlige europeiske maktene anerkjente ytrehøyrepolitikeren Juan Guaidó som Venezuelas «midlertidige president» gjentar Paris trusler og krav om regimeendring i Caracas. Paris og de andre europeiske maktene følger opp metodene til Trump-administrasjonen, som anerkjente Guaidó som president via Twitter, og henfaller til fullstendig lovløshet og tråkker på venezuelansk suverenitet for å plyndre det strategiske og oljerike landet.
Franske diplomater som uttaler seg anonymt forer media med en strøm av trusler, og gjør det klart at Paris vil støtte en blodig intervensjon for å velte president Nicolás Maduro. «Likegyldighet ville være enda verre enn intervensjon,» sa en diplomat. En annen sa til Le Monde at de europeiske maktene hadde gitt Maduro et åtte-dagers ultimatum om å tre av, «for å gi Nicolás Maduro litt tid til å vurdere om han vil være Gorbatsjov eller Bashar al-Assad».
Der Trump-administrasjonen truer med å blokkere Venezuela og til og med invadere landet, en trussel som får ekko fra Brasils ytrehøyreregjering, er implikasjonene av denne trusselen ikke til å ta feil av. Enten overleverer Maduro Venezuela til imperialistmaktene, ellers kan de målrette landet for en proxykrig som i Syria, hvor hundretusener døde.
Det er avgjørende at arbeidere i Frankrike og over hele Europa, samtidig som de konfronterer voksende undertrykking av «gul vest»-protestene, opponerer mot de imperialistiske truslene mot Venezuela.
Venezuela blir målrettet for en uopphørlig provokasjonskampanje i europeiske medier, samtidig som landet konfronterer trusler om blokade, en oppløsing av valutaen med svimlende inflasjon, og en kollaps av store deler av arbeiderbefolkningen til fattigdom.
Frankrikes utenriksminister Jean-Yves Le Drian uttalte til France Inter at omveltingen av Maduro og at Guaidó erstatter ham er nødvendig: «Bare frie valg vil gjøre det mulig for staten å få fornyet myndighet og demokrati.» Han sa: «Vi har notert oss president Maduro avvisning av å holde presidentvalg som ville tjene til å forenkle, oppklare og roe situasjonen i Venezuela, og vi mener at Guaidó har kapasiteten og legitimiteten til å organisere slike valg.»
Påstanden om at Guaidó har legitimiteten til å bestemme Venezuelas skjebne er absurd. Guaidó er en 35-år-gammel høyreorientert operatør som praktisk talt var en ukjent politisk størrelse før kuppforsøket, og som har blitt støttet og finansiert av amerikanske NGO-er og NED (National Endowment for Democracy), gjennom lang tid en front for CIA-intervensjoner i Latin-Amerika og rundt om i verden.
Formålet med kuppforsøket er ikke å gjenopprette demokrati, men å plyndre landet. Seniorrepresentanter for Trump-administrasjonen har ikke lagt skjult på de strategiske målene med å installere en USA-støttet operatør som leder av en stat som i dag har nære bånd, både militært og økonomisk, til Russland og Kina. I forrige måned uttalte den amerikanske sikkerhetsrådgiveren John Bolton til Fox News: «Det vil utgjøre en stor forskjell for USA økonomisk, dersom vi kan få amerikanske oljeselskaper til virkelig å investere i og produsere oljepotensialene i Venezuela.»
Den europeiske styringseliten anvender sitt bunnløse hykleri der den skildrer sin inngripen for å støtte Guaidó, i Trumps fotspor, som en upartisk demokratisk handling. Le Drian ble spurt på France Inter om ikke hans posisjon utgjorde en intervensjon i venezuelansk politikk, og han benektet det skamløst, der han erklærte at det var en «oppfordring», eller et svar på «en forespørsel om hjelp».
I mellomtiden er europeiske aviser ute etter å nedtone eller rasende fornekte det helt åpenbare: at de tråkker på venezuelansk suverenitet, og støtter et høyreorientert kupp iverksatt av Trump. «Hovedstedene som er mest impliserte, deriblant Paris, synes å handle i tråd med Washington,» skrev Frankrikes Le Monde, mens Spanias El Pais proklamerte: «Kunngjøringen fra Spania og andre europeiske land er ikke et brudd med lovligheten, men nettopp et forsøk på å gi den midlertidige presidenten oppdraget å gjenopprette den ... »
Begge avisene insisterte på at deres politikk er en bedre måte for å få installert Guaidó ved makten, og forsøkte å distansere seg fra Trump, der de hevdet at de faktisk bekjemper hans Latin-Amerika-politikk ved å motsette seg oppfordringer om en amerikansk invasjon av Venezuela.
El Pais skrev i sin redaksjonelle lederartikkel under tittelen «Støtte for Guaidó»: «Den amerikanske presidenten Donald Trumps aggressive retorikk hjelper ingen som vil gjenopprette demokrati i Venezuela. Tvert imot styrker det Nicolás Maduro og hans tilhengere. Ikke bare forårsaker uopphørlige oppfordringer for Washingtons mulige militærintervensjon forståelig nok internasjonal bekymring, men EU og Latin-Amerika må klart konfrontere dem. Dette er en rød linje som ikke på noen måte må krysses. Det 20. århundre var slutten på amerikanske intervensjoner i Latin-Amerika.»
Le Mondes redaksjonelle lederartikkel, «Venezuela: støtte, ikke intervensjon», gjentok for sin del oppfordringene til et kupp: «Den avgjørende faktoren er at den venezuelanske hæren foreløpig ikke har byttet leir. Herr Guaidó må fortsette sin innsats for å få overbevist dem.»
Den pekte imidlertid på faren for en amerikansk konflikt med Russland og Kina, så vel som den politisk eksplosive situasjonen i Latin-Amerika etter de nylige valgene av Jair Bolsonaros fascistiske regime i Brasil og Andres Manuel Lopez Obradors populistiske regjering i Mexico. Avisa skrev: «I denne flyktige situasjonen er det én ting som er sikkert: amerikansk militærintervensjon, som president Trump truer med, ville være et alvorlig feilgrep.»
Slike forsøk på å presentere europeisk imperialisme som at den forfølger en fundamentalt annerledes, mer ansvarlig og mindre aggressiv politikk enn Trump, er falske til kjernen – hovedsakelig diktert av bekymringen for opposisjon mot deres politikk fra den europeiske og internasjonale arbeiderklassen.
Bak kulissene eksploderer utvilsomt den kraftige inter-imperialistiske rivaliseringen mellom Washington og EU. Stormløpet for oppdelingen av profitter og olje fra Latin-Amerika er spesielt bitter siden Trump truer EU med handelskrigstiltak som tolltariffer på tysk bileksport, og med Europas rolle som den største investoren i Latin-Amerika i vektskålene. De europeiske maktene frykter uten tvil for konsekvensene, både økonomiske og politiske, av en katastrofal amerikansk okkupasjon av Venezuela.
Det å presentere de europeiske maktene som om de motsetter seg kriger og kupp er imidlertid en politisk løgn. Det 21. århundre har sett et drastisk oppsving av amerikanske og europeiske imperialistiske blodsutgytelser, med kriger i Midtøsten, i Afrika og også på den vestlige halvkule, hvor USA-ledede militærintervensjoner fant sted fra Haiti til Colombia. Uansett hvor bitre deres konflikter med Washington er har de europeiske maktene selv utplassert tropper til Afghanistan, Irak, Mali, Syria, Libya og videre. Deres støtte til et kupp i Venezuela bekrefter bare at de har henfalt til fullstendig lovløshet.