Streikebølge rammer Kosovo

Av Paul Mitchell
7 February 2019

Kosovo er rammet av ei streikebølge av arbeidere som krever bedre lønninger og arbeidsbetingelser, og som motsetter seg en ny lønnslov.

Streikene er begynnelsen på en gjenkomst av klassekampen på Balkan. Sammen med de siste valgene til Nasjonalforsamlingen i 2017 – der deltakelsen bare var 41 prosent – indikerer de en voksende misnøye med det «uavhengige» regimet som ble opprettet i 2008, etter den blodige imperialiststøttede krigen i 1998 og 1999, og som opereres av korrupte forhenværende figurer fra Kosovos frigjøringshær (KLA).

Livsbetingelsene for arbeidere og ungdom er fortsatt desperate. Lønnsnivået, gjennomsnittlig € 360 (NOK 3.490) i måneden, er blant de laveste i Europa. Arbeidsledigheten er rundt 30 prosent (ungdomsledigheten er over 50 prosent) og en tilsvarende prosentandel av befolkningen lever i fattigdom. Nesten 10 prosent er registrert som å leve i ekstremfattigdom, der de overlever på mindre enn € 1,70 dagen (NOK 16,50).

I løpet av de siste ukene har praktisk talt hele den offentlige sektoren opplevd arbeidslivsaksjoner. Helsearbeidere endte 2018 med en to-dagers landsdekkende streik og kirurger fortsatte sin aksjon i januar, med krav om de at blir behandlet på samme måte som dommere og aktorer, som så sine lønninger doblet av statsminister Ramush Haradinaj i fjor. Haradinaj fordoblet sin egen lønn og samtidig også sine kabinettsmedlemmers.

Imri Jashari, leder av kardiologisk klinikk ved Kosovo Universitets kliniske senter, fortalte reportere om de «elendige» betingelsene for erfarne leger, som bare tjener € 600 måneden [NOK 5.815]. «Helsepersonell har et stort engasjement og investerer stort, mens vårt samfunn og vår stat på den annen side bare verdsetter denne kategorien [og deres arbeid] helt elendig,» sa Jashari.

Gruvearbeidere iverksatte en 9-dagers streik fra den 3. januar, for å kreve en 20 prosent lønnsvekst og sa seg bare enig om en midlertidig gjenopptakelse av arbeidet i påvente av samtaler med departementet for økonomisk utvikling.

Lærerne startet en arbeidsnedleggelse den 14. januar og krever en 30 prosent lønnsøkning på alle utdanningsnivå. Sejdi Rexhepi, som er professor i økonomi ved Pristina Universitet, sa at den nye lønnsloven «kan redusere lønningene til enkelte lærere ... Med våre beregninger vil en vanlig professor ha en lønnsnedgang på € 100 – og, avhengig av deres akademiske tittel, kan noen lønninger falle med inntil € 200.»

Forrige fredag – dagen før loven ble vedtatt i nasjonalforsamlingen i Kosovo – kunngjorde Rrahman Jasharaj, leder av Kosovos fagforbund for utdanning, kultur og vitenskap (SBASHK), en avtale med regjeringen, der han hevdet at den «har ført oss nærmere våre krav, så gratulerer til alle, skoleåret begynner på mandag.» Vjollca Shala, SBASHKs nestleder, var uenig og sa: «Enda er ingen avtale oppnådd, og når vi får en avtale, da vil vi publisere et kommuniké.»

Kommunarbeiderne i hovedstaden Pristina har vært i streik, og andre i Mitrovica, Vushtria/Vucitrn og Rahovec/Orahovac og andre steder har advart om mulige streiker over deres lønnskrav om en 30-prosents-heving. Fagforbundslederen Mehmet Bajrami sa at den nye lønnsloven faktisk kunne senke deres lønninger med opptil 40 prosent.

Fagforeningen som representerer arbeidere i Kosovo Telecom har advart om streik dersom lønningene deres blir kuttet. Kosovo Telecom var en gang det mest lønnsomme foretaket i Kosovo, men har vært sulteforet for nødvendige investeringer på rundt € 500 millioner [NOK 4,846 milliarder] siden 2010, da den daværende regjeringen ledet av Hashim Thaci, nå Kosovos president, sa at foretaket skulle privatiseres. Forhandlinger om å finne en ny eier fortsetter.

Arbeidere i energisektoren, i flyplasskontroll og tollvesen har truet med streiker.

Kosovos regjering er fast bestemt på å forhindre at arbeidere skal få snudd år med stillestående eller fallende lønninger. Erol Belegu, en av Haradinajs rådgivere, sa at store lønnsøkninger ville sulte landet for investeringer. «Vi har allerede fått kritikk fra IMF [Det internasjonale pengefondet] for at budsjettet er tynget ned av lønninger.»

I desember insisterte IMF, etter sitt siste besøk for å «gi råd» til regjeringen i Kosovo om hva den hadde å gjøre, på at den måtte «senke lønningene og kostnader ikke knyttet til lønninger, og forbedre produktiviteten, og at det er avgjørende å begrense lønns- og sosialbidragsveksten ... Budsjettinitiativ som loven om offentlige lønninger og overdrevent sjenerøse fødsels-/ foreldrepermisjonsytelser, såvel som en stor heving av minimumlønnen ville ikke bare være dyrt, men også underminere disse anstrengelsene, og dét er nok en grunn til at de bør unngås eller re-designes.»

IMF erklærte, der de advarte om at et ytterligere angrep er i vente, at «strukturelle utfordringer forblir stort sett ubesvarte, og bør være i fronten for den politiske dagsorden ... planer om å omstrukturere offentlige foretak må videreføres.»

IMF har tilbudt nettopp slike forskrifter i nesten to-tiår, mens Kosovo, som er et land med bare 1,8 millioner mennesker og med store naturressurser, fortsatt er en økonomisk, sosial og politisk katastrofe.

Landet er resultat av de tragiske konsekvensene av den forsettelig påførte oppstykkingen av Den jugoslaviske føderasjon på 1990-tallet av de imperialistiske stormaktene, særlig USA og Tyskland. Serbia ble målrettet som den regionale makten som var ansett som det største hinderet for vestens kontroll over et område av geo-strategisk interesse. Russlands innflytelse i regionen måtte rulles tilbake.

Den resulterende borgerkrigen og nye etnisk-baserte stater viste seg ute av stand til å være en progressiv løsning på problemene som befolkningen på Balkan står overfor. Kosovo, vestmaktenes protektorat, ble det skarpeste eksemplet på disse nye statenes underdanige status [engelsk tekst].

Etter finansjkrasjet i 2008 ble EUs løfte om medlemskap, som del av trekkene for å holde Balkan-statene fast på plass mot Russland, lagt til side. Ingen snakker nå om en datofrist for når Kosovo skal bli med i EU.

Enn videre, konseptet om en union i Europa har blitt kastet ut i krise, med utarmingen av Hellas gjennom EUs innsparingspolitikk, Storbritannias avstemming om å forlate EU og Trump-administrasjonens angrep både på EU og helt spesielt på Tyskland, som handelskonkurrent.

Kosovo forblir i limbo over sine forsøk på å få internasjonal anerkjennelse. Nesten 90 av 193 nasjoner nekter å anerkjenne landets uavhengighetserklæring fra 2008, deriblant medlemmer av FNs sikkerhetsråd som Russland og Kina, og forøvrig Serbia og fem EU-medlemmer – Spania, Hellas, Kypros, Slovakia og Romania – som frykter den presendensen grenseendringer kan sette for deres egne land. I november ble utenriksminister Behgjet Pacollis skryt om Kosovos bud om å bli med i det internasjonale politiorganet Interpol kullkastet.

Kosovos forhold til Serbia er fortsatt på en knivsegg. Ett øyeblikk er det snakk om et bytte av territorium, for i det neste at en handelskrise eksploderer, med trusler om en militær krig.

Uavhengighetserklæringen etterforlot ca. 120.000 serbere som en minoritet rundt Mitrovica nord i Kosovo, som fortsatt fungerer som en de-facto uavhengig enklave. Omkring 50.000 etniske albanere lever fortsatt i Presevo-dalen sør i Serbia.

I fjor fremmet president Thaci muligheten for en utveksling av territorium mellom Kosovo og Serbia, i en artikkel publisert i Financial Times som ble støttet av en redaksjonell lederartikkel. Donald Trumps nasjonale sikkerhetsrådgiver John Bolton gjorde det kjent at Washington «ikke ville veie inn» i saken. En slik utveksling ville imidlertid ha særdeles negative konsekvenser over hele Balkan, og spesielt i Bosnia som er oppdelt i en mosaikk av etniske kantoner.

I november 2018 brøt det ut en handelskrig da den kosovanske regjeringen påla en 100 prosent tolltariff på varer som kommer fra Serbia. Haradinaj erklærte at han bare ville reversere skatten dersom Serbia avsluttet «sin kampanje mot Kosovos aspirasjon som en suveren stat».

I desember eskalerte spenningene ytterligere da Kosovos nasjonalforsamling stemte for å omforme Kosovos sikkerhetsstyrker (KSF) til en regulær hær. Den serbiske regjeringen kalte beslutningen den «mest direkte trusselen mot fred og stabilitet i regionen», og advarte om at væpnet intervensjon var «et av alternativene på bordet».