Midt i det kyniske og hyklerske narrespillet av Trumps ‘State of the Union’-tale tirsdagkveld – hyllingsropene, stående ovasjoner og talekorene med «USA!, USA!» fra de samlede senatorene og representantene – kom presidenten med en bemerkelsesverdig uttalelse som sier mye om tilstanden for amerikansk politikk og styringselitens reelle bekymringer.
For første gang i amerikansk historie fordømte en president i USA, i en landsdekkende fjernsynstale, den voksende folkelige støtten for sosialisme. «Vi er alarmerte over nye oppfordringer om å innføre sosialisme i vårt land,» erklærte Trump. Han lovet: «I kveld fornyer vi vår beslutning om at Amerika aldri skal bli et sosialistisk land.» Hans publikum, såvel demokratene som republikanerne, tilkjennega deres samstemmighet med applaus.
Bak alle bombasten og den uunngåelige erklæringen om at «the state of the union is strong» [‘USA’s tilstand er sterk’], hadde Trumps bemerkninger karakter av en tale fra bunkeren. Styringsklassen frykter ikke bare de voksende utfordringene for sin globale posisjon, men enda mer signifikant, tegn på økende sosial misnøye og fornyelsen av streikeaktivitet.
Kilden til denne frykten er ikke inkompetente Democratic-Party-politikere som Bernie Sanders og Alexandria Ocasio-Cortez – som brukte et intervju etter ‘SOTU’-talen til å distansere seg fra sosialisme – men hva styringsklassen ser utfolde seg i byene på tvers av hele landet.
Dette er ikke bare et amerikansk fenomen. Det siste året har vært preget av en vekst av klassekampen internasjonalt.
Den siste utgaven av den franske avisa Le Monde diplomatique, under overskriften «Frankrikes klassekrig», advarer: «Frankrikes eliter har ikke følt en slik frykt på et halvt århundre, og det er ikke den vanlige frykten for å tape et valg, mangelen på 'reformer' eller at de ser sine aksjer stupe på aksjemarkedet, men frykten for oppstand, opprør og tapet av makt. [Gul vest-] gateprotestene den 1. desember 2018 fikk noen til å føle en plutselig gysning.»
Avisa refererer kommentarer fra en pro-business-journalist som sa at storindustri-konsernsjefer «for første gang var virkelig redde for at deres hoder skulle ende opp på staker». En representant for en meningsmålingsorganisasjon rapporterte at «toppsjefene var ‘faktisk veldig bekymret’, og sa at atmosfæren minnet ham om lignende hendelser i 1936 og 1968».
Det som er sant for Frankrike er sant for USA. Trumps erklæring gir et glimt av amerikansk kapitalismes dype krise og den egentlige drivkraften bak den politiske turbulensen i Washington. Erklæringen er det eneste som historien kommer til å huske av hans ‘SOTU’-tale, som ellers besto av den vanlige tomme oppvisningen av offisiell pomp og seremoni, en endeløs og kjedelig sperreild av løgner og platityder fra taleren, sammen med den rå utnyttelsen av ofre for tragedier som Pittsburgh-synagoge-massakren.
I ‘SOTU’-taler under tidligere administrasjoner var styringselitens antisosialistiske mareritt fokusert på Sovjetunionen, Kina eller et annet fremmed land. Under Trump ble denne frykten rettet mot en intern fiende, radikaliserte amerikanske arbeidere og ungdommer.
Demokratenes respons, som ble levert av Stacey Abrams, forhenværende guvernørkandidat i Georgia, var for sin del enda mer pinlig og patetisk enn vanlig. Abrams kombinerte et løfte om å samarbeide med Trump for å sikre hans «suksess», med demokratenes uendelige manipulering av identitetspolitikk, der hun i lange baner talte om seg selv og ikke om krisen som konfronterer store masser av mennesker.
Som Trumps nakne erklæring antyder responderer ikke den kapitalistiske styringsklassen passivt på den voksende utfordringen undenfra. Den bygger opp politi- og militærstyrkene, såvel som at den søker å mobilisere fascistiske elementer som de tiltrukket av Trumps nasjonalisme og rasisme mot innvandrere.
Trumps krav om en mur på grensa mellom USA og Mexico har blitt et symbol på hans innsats for å utvikle en åpent fascistisk bevegelse i USA, som vil mobilisere politiet, militæret og bander av bøller mot arbeiderklassen. I uka som førte opp til ‘SOTU’-talen antydet Trump gjentatte ganger at dersom Kongressen nekter å finansiere grensemuren innen den 15. februar, vil han erklære en nasjonal nødssituasjon og beordre Pentagon å bygge muren, uten parlamentarisk fullmakt.
Det demokratiske partiet følger en mer tradisjonell tilnærming til undertrykkingen av klassekampen, og stoler på de gamle fagforbundenes bistand til statsrepresjonskreftene. Demokratiske representanter demonstrerte det under SOTU-talen, og reiste seg for å applaudere enhver omtale av det amerikanske militæret og politiet. Mens republikanerne samstemte i «USA!, USA!» som svar på Trumps første referanser til det økonomiske «miraklet», svarte demokratene med det samme nasjonalistiske talekoret da Trump refererte til rekordantallet kvinner som nå sitter i Kongressen.
Begge partienes representanter applauderte Trumps løfte om å akselerere handelskrigen med Kina, hans fordømmelser av NAFTA-handelsavtalen [North American Free Trade Agreement - mellom USA, Canada og Mexico; nå gjenstand for revidering], og hans skryt om å pålegge Venezuela en ny regjering, der han har kommet med gjentatte trusler om militærintervensjon.
Ingen tale fra Trump vil reversere den utdypende krisen i USAs og verdens kapitalisme, og det derav følgende skiftet i politiske sentimenter blant USAs arbeidende befolkning. Det er verdt å merke seg en CNN-meningsmåling publisert dagen før SOTU-talen som fant at 70 prosent mente at Trump-administrasjonens opptreden var dårlig, og med 43 prosent som sa at den var det «verste i deres livstid». Andre meningsmålinger viser konsekvent økende støtte for sosialisme og fiendskap mot kapitalisme.
Sosialisme har en gjenkomst fordi kapitalismen har fallert. Klassekampen, som lenge har vært undertrykt, begynner å bryte opp i dagen. Den store oppgaven er å gi denne objektive klassebevegelsen et program, et perspektiv og et politisk lederskap, for å få satt en stopper for kapitalismen og faren for økonomisk katastrofe, diktatur og krig.