Frankrikes nasjonalforsamling vedtar politistat-, «antiopptøyer»-lov rettet mot protester

Av Will Morrow
8 February 2019

Den franske nasjonalforsamlingen stemte på mandag, med overveldende flertall, for å godkjenne president Emmanuel Macrons «antiopptøyer»-lov, som undergraver retten til å protestere og ytterligere utvider politiets mandater.

Loven ble først bekjentgjort av statsminister Edouard Phillippe i januar, som svar på «gul vest»-protestene mot sosial ulikhet. Den markerer et betydelig skritt i omdanningen av Frankrike til en politistat. I tråd med en lignende dreining av kapitalistregjeringer i Europa og internasjonalt – fra Ungarn, til Brasil, til USA og andre steder – responderer den franske styringsklassen på veksten av sosial opposisjon i arbeiderklassen over den uforlignelige veksten av sosial ulikhet, med å ekspandere sine represjonsmandater.

Lovforslaget skal godkjennes av Senatet, Frankrikes øvre parlamentskammer, innen en måned. Det fastsetter at:

Det har blitt bredt bemerket at politiforbud mot «delvis» å skjule ansiktet kunne gjelde for store solbriller og skjerf. Det ville også inkludere åndedrettsmasker som noen har begynt å anvende under «gul vest»-protester i forventning av politi-angrep med tåregass, og hodemasker for å beskytte demonstranter fra å bli skutt i ansiktet og hodet, med gummikuler og stun-granater.

Lovforslaget erklærte opprinnelig at dette gjaldt om personen som hadde tildekket ansiktet gjorde det for å forberede en kriminell handling. Men dette ble fjernet ved en tilleggsendring i nasjonalforsamlingen sent forrige måned, etter at representanter erklærte at det ville gjøre loven uanvendelig. I stedet vil den arresterte personen nå måtte bevise at vedkommende hadde et «legitimt motiv» for å skjule sitt ansikt. Laurence Vichnievsky fra partiet Demokratisk Bevegelse, som fremmet tilleggsendringen, sa det var nødvendig å «reversere bevisbyrden» – fra staten til den anklagede.

De som er utestengt fra å delta i protester vil kunne klage til en administrativ dommer, men jurister referert i media har gjort klart at slike anker er praktisk talt umulige for en vanlig statsborger å få gjennomført. Mens regjeringen er anvist å gi 48 timers varsel til alle som har blitt utestengt fra en protest, gjelder dette ikke hvis de ikke klarer å nå personen.

Ingen tror regjeringens absurde påstander om at disse endringene er rettet mot «de som iverksetter opptøyer». Innenriksminister Christopher Castaner publiserte et Facebook-innlegg på søndagskvelden der han meldte at «på grunn av insinuasjoner, antakelser og løgner, fostres frykt og tvil». Loven var «rettet inn på å beskytte retten til å protestere», som « bøller, for ofte, setter i fare».

Castaner refererte til de mer enn 1.200 demonstranter som har blitt skadet siden begynnelsen av «gul vest»-protestene for 12 uker siden, men tilføyde ikke at flertallet av disse har blitt skadet av overfall fra opprørspolitiet, som har angrepet demonstranter med batonger og tåregass, blåst av arbeideres hender med stun-granater, og skutt ut øyne på mer enn 20 personer med gummikuler.

Uansett, denne formaningen ble droppet av regjeringspartiets parlamentariker Alice Thourot. Hun fortalte Le Figaro den 31. januar at «den franske befolkningen forstår ikke hvorfor det i demonstrasjoner skal befinne seg enkeltpersoner som tilhører små grupper fra det ekstreme høyre og det ekstreme venstre som vi allerede kjenner, som fortløpende er skyldige i vold.» Dette gjør det klart at loven er i siste instans er innrettet på å kriminalisere venstreorientert opposisjon.

Lovforslaget ble vedtatt med 392 stemmer for, og 92 imot. De som stemte mot inkluderte Sosialistpartiet (PS), Jean-Luc Mélenchons parti Ukuelige Frankrike (LFI) og Marine Le Pens nyfascistiske Nasjonal Samling [tidligere Nasjonal Front]. Alle disse partiene støtter oppbyggingen av staten mot arbeiderklassen og stemte mot lovforslaget bare fordi deres stemmer ikke var nødvendige for å sikre vedtak av lovforslaget.

Det faktum at Le Pens parti, etterkommerne fra det fascistiske Vichy-regimet, kunne presentere seg som en forsvarer av «individets frihet» mot Macrons lov, er ytterligere et bevis på at det ekstreme høyres evne til å vinne noe folkelig gehør er avhengig av de angivelige mer «moderate» kapitalistpartienes politikk for en høyreorientert politistat og nedskjæringspolitikk.

«Nei»-stemmene fra LFI og PS er ikke mindre kyniske. I november 2015 innførte PS-regjeringen til François Hollande en unntakstilstand, suspenderte grunnleggende demokratiske rettigheter og ga politiet vidtrekkende mandater, der den benyttet terrorangrepene i Paris som påskudd. Mélenchons parti LFI støttet innføringen av unntakstilstanden, som så ble forlenget i to år og anvendt gjentatte ganger mot arbeider- og studentprotester.

Ingen fraksjon av det politiske etablissementet forsvarer demokratiske rettigheter. Dette gjelder også for alle fagforeningene, som ikke har organisert noen motstand mot «antiopptøyer»-loven. Fagforbundene, som får over 90 prosent av sine midler fra staten og arbeidsgiverne, og utøver sin tildelte rolle som industripolitistyrke for selskapene, var i utgangspunktet eksplisitt fiendtlig mot «gul vest»-protestene. Laurent Berger, leder av CFDT, den største franske sammenslutningen av fagforeninger og fagforbund, har gjentatte ganger krevd tøffere statlige tiltak mot «voldelige» protesterende.

Fagforbundene har nå, da de ikke fikk lagt ned og avsluttet protestene gjennom statens undertrykking, gått over til appeller om å «fusjonere» protestene med fagforeningene, og kalte for en nasjonal «aksjonsdag» sist tirsdag, for å få kontroll over protestene og kunne kvele dem.

De nye lovene – som kommer etter Macrons siste solidariseringsbesøk med den egyptiske diktatoren Abdel Fatah al-Sisi, og hans hylling av Vichy-sjefen marskalk Pétain som en «stor soldat» – understreker de alvorlige farene som arbeiderklassen konfronterer, i Frankrike og internasjonalt. Styringsklassen, som står overfor et utdypende økonomisk sammenbrudd av kapitalistsystemet, reagerer på den voksende bevegelsen av arbeidere og unge mot krig og fattigdom, ved å bygge opp en politistat.