USAs utenriksminister Mike Pompeo meldte på onsdag et ultimatum til president Nicolás Maduro i Venezuela, og krevde at landet åpnet sine grenser for en USA-orkestrert plan for å levere «humanitær bistand». Washington har som mål enten å fremprovosere en splittelse i landets væpnede styrker, eller sette scenen for en USA-ledet militærintervensjon.
«Det venezuelanske folket har et desperat behov for humanitær bistand,» tvitret Pompeo. «USA & andre land forsøker å hjelpe, men #Venezuelas militære blokkerer på Maduros ordre bistanden med lastebiler og tankskip. Maduro-regimet må LA BISTANDEN NÅ DE SULTENDE MENNESKENE.»
Den plutselige bekymringen for Venezuelas «sultende mennesker» kommer fra en amerikansk regjering som systematisk har arbeidet for å kvele den venezuelanske økonomien, med en finansblokade innført i august 2017 og en oljeembargo i forrige uke. Embargoen tar sikte på å blokkere alt salg til og fra det statseide energiselskapet PDVSA, som truer landet med tap av hovedkilden til fremmedvaluta og dermed landets evne til å importere mat og medisiner.
Washingtons hensikt er umiskjennelig. De forsøker å sulte den venezuelanske befolkningen til underkastelse, gjøre landet uregjerlig og gjennomføre en regimeendringsoperasjon for å installere en høyreorientert marionetteregjering.
For det formålet har den amerikanske regjeringen sponset et politisk kupp som ble iverksatt den 23. januar med Juan Guaidós egeninnsverging som «midlertidig president», en stunt utarbeidet på forhånd med Trump-administrasjonen. Washington anerkjente umiddelbart Guaidó, en ytrehøyreoperatør av det USA-finansierte partiet Voluntad Popular (Folkets Vilje), som plutselig hadde blitt hevet til presidentskapet i den opposisjonskontrollerte Nasjonalforsamlingen under opptakten til kuppet. Trump-administrasjonen erklærte samtidig Maduro-regjeringen som «illegitim».
De høyreorienterte regjeringene i Latin-Amerika, sammen med Canada og de vesentlige europeiske maktene, har fulgt i fotsporene for det som utgjør et kriminelt og rovgriskt stormløp for kontroll over Venezuelas oljereserver, de største av noe land på planeten.
Guaidó og Venezuelas høyreside, i nært samarbeid med CIA og utenriksdepartementet, har lansert en støyende offentlig kampanje om bistanden lovet av Washington ($ 20 millioner / NOK 170 millioner), Canada ($ 40 millioner / NOK 340 millioner) og EU ($ 5 millioner / NOK 43 millioner), der det kreves åpning av en «humanitær korridor», med erklæringer om at det er like før forsyninger ankommer den kolombianske grensebyen Cúcuta, som må bringes inn i Venezuela under den høyreorienterte opposisjonens kontroll, uten hindringer.
Hovedmålet for denne propagandakampanjen er det venezuelanske militæret, som utgjør en sentral bærebjelke for Maduro-regjeringen, men som hittil ikke har vendt den ryggen.
Twitter-kontoen til Nasjonalforsamlingen ledet av Guaidó har opprettholdt som sitt hovedbudskap: «Tiden er inne, fedrelandets soldat! Vil du nekte humanitær bistand til din mor?»
Samtidig tvitret Guaidó på onsdag at «i løpet av de kommende timene vil vi melde omfang og muligheter for den humanitære hjelpen, til De nasjonale væpnede styrker sier jeg: slipp denne hjelpen inn, for den også er for deres familier.»
Det venezuelanske militærets reaksjon på denne kampanjen har vært å blokkere hovedbroen som forbinder Cúcuta i Colombia med Urena i Venezuela, ved å parkere en tankbil og to store containere på tvers av broens tre kjørebaner.
Formeningen om at lastebiler med mat og medisiner brakt til den kolombiansk-venezuelanske grensa skulle kunne reversere den dype økonomiske og sosiale krisen som råder i Venezuela er absurd. Bistanden, når den enn måtte ankomme, er en klassisk trojansk hest, som ikke er rettet inn mot å lindre det venezuelanske folkets lidelser, men for å fremprovosere enten et militærkupp eller en væpnet konfrontasjon.
Både Røde Kors og Caritas, bistandsorganisasjonen tilknyttet Den katolske kirke, har nektet å delta i enhver operasjon som involverer USAs «humanitære korridor», med henvisning til sine prinsipper om nøytralitet og uavhengighet.
Utenriksministrene i både Colombia og Brasil, de to landene som grenser til Venezuela der USA har foreslått å åpne sine «humanitære korridorer», var i Washington på tirsdag for diskusjoner med Pompeo og den nasjonale sikkerhetsrådgiveren John Bolton. Sistnevnte opptrådte på en pressekonferanse i forrige uke der hans notatblokk var påført ordene «5.000 soldater til Colombia».
Utvilsomt er det foretrukne amerikanske alternativet å fremprovosere en sosial, økonomisk og politisk krise i Venezuela av en slik størrelsesorden at militæret bytter side, styrter Maduro og stiller seg bak et amerikansk marionetteregime. Skulle imidlertid dét resultatet ikke oppnås er muligheten for en amerikansk militærintervensjon fortsatt «på bordet», som Trump gjentatte ganger har sagt.
Den amerikanske presidenten gjentok sin anerkjennelse av Guaidós «legitime regjering» i sin ‘State of the Union’-tale på tirsdag, til applaus fra både republikanere og demokrater, med hovedlederne for begge partier som har godkjent det amerikanske kuppforsøket.
Amerikanske foretaksmedier har imidlertid falt inn på rekke bak Washingtons operasjon for regimeendring, på samme måte som de gjorde før de amerikanske krigene i Irak, Libya og andre steder. På suffli fra utenriksdepartementet, Det hvite hus og CIA kringkaster de rapporter om sult i Venezuela og portretterer Maduro som en skurk, fordi han ikke åpner sine grenser for USAs «bistand».
Maduro, som leder en borgerlig regjering som forsvarer privateiendom og interessene til både den innenlandske og den utenlandske finanskapitalen, har appellert til paven om å megle mellom hans regjering og den USA-støttede høyreorienterte opposisjonen. Maduro-regjeringen har ønsket velkommen intervensjonen av en «kontaktgruppe» organisert av Uruguay og Mexico, med deltakelse fra Bolivia, Ecuador, Costa Rica og åtte medlemmer av EU (Spania, Frankrike, Tyskland, Italia, Nederland, Portugal, Sverige og Storbritannia), som holdt møte i Montevideo på torsdag, for å søke en fredelig vei ut av krisen.
Den høyreorienterte opposisjonen ledet av Guaidó, som handler på ordre fra Washington, har for sin del imidlertid avvist enhver «dialog» eller fremforhandlet overenskomst og krever en ubetinget regimeendring, der den regner med at amerikansk militærmakt vil oppnå det.
Underliggende for denne uforsonligheten er amerikansk imperialismes besluttsomhet om å hevde sitt hegemoni over det mest oljerike landet i verden, og å rulle tilbake innflytelsen fra Kina og Russland, som begge har omfattende økonomiske og militære bånd til Caracas.
Faren for at Venezuela skal bli et brennpunkt for en vesentlig konfrontasjon mellom verdens fremste atomvåpenmakter er reell og voksende. New York Times publiserte en redaksjonell lederartikkel på onsdag som generelt støttet omstyrtingen av Maduro-regjeringen, samtidig som den ga uttrykk for den nervøsiteten som eksisterer i deler av det amerikanske styringsetablissementet over den ekstremt krigshissende politikken som føres mot Venezuela.
Times advarte: «Krisen har blitt en farlig global maktkamp, til dels på grunn av Trump-administrasjonens fullt-ut-støtte for regimeendring.» «Det er det siste venezuelanere trenger.»
Times refererte båndene mellom Caracas og Moskva og Beijing, og sa: «Det er i veldig stor grad i amerikanske og vestlige interesser å frigjøre Venezuela fra slike uhellige allianser, gjennom forhandlinger mellom herr Guaidós supportere og herr Maduro.»
Og dersom det ikke kommer til slike forhandlinger? Det er klart at det er rikelig grunn til bekymring i styrende sjikt over nok en amerikansk krig for regimeendring, gitt de ynkelige og blodige fallitter for tidligere militæreventyr i Irak og Libya, uten at noen håndfaste gevinster for amerikansk imperialismes interesser er oppnådd. Men i siste instans, den amerikanske styringsklassen i sin helhet har lagt ut på en kurs i Venezuela som bare kan føre til et blodbad og påleggingen av den slags diktatur som CIA og Pentagon brakte til makten i Chile, Argentina og andre steder i Latin-Amerika på 1960- og 1970-tallet, kombinert med trusselen om en langt bredere krig.
Arbeiderklassen i USA, i Europa og internasjonalt må avvise både med forakt Washingtons og de europeiske maktenes «humanitære» og «demokratiske» pretensjoner, og forene seg med arbeiderklassen i Venezuela og Latin-Amerika som en helhet, i en kamp mot imperialistisk intervensjon og kapitalisme.