Canadas Liberal-regjering er fullt og helt involvert i Washingtons pådriv for å velte Venezuelas valgte president Nicolás Maduro, for å få installert et virulent høyreorientert regime som vil slå døra på vid vegg for en uhemmede imperialistisk utbytting av landet – og verdens største oljereserver.

Tidligere denne uka var den kanadiske utenriksministeren Chrystia Freeland vertskap for et møte i Ottawa av medlemmene i den såkalte «Lima-gruppa» av stater. Møtet oppfordret Venezuelas militære til å fullbyrde det USA-orkestrerte kuppet som ble innledet den 23. januar med den venezuelanske parlamentspresidenten Juan Guaidó som proklamerte seg som landets «midlertidige president», og den amerikanske presidenten Donald Trump som tvitret at Washington anerkjente ham som Venezuelas «legitime» statsoverhode.

Uttalelsen fra Ottawa-møtet, bare med Mexico som dissenterende, gjorde det klart at Lima-gruppa og dens medlemsstater nå fungerer som fullverdige kupp-partnere, som nøye koordinerer sine handlinger og pøser ressurser inn bak regimeendringsoperasjon frontet av Guaidó. Erklæringen kunngjorde at Guaidós anmodning om at hans «regjering» ble innlemmet i Lima-gruppa ble akseptert «med stor fornøyelse». Erklæringen la til at gruppas medlemmer vil «erkjenne og samarbeide med representanter utpekt av interimregjeringen til Juan Guaidó i deres respektive land».

Lima-gruppa ble etablert i 2017 med det angivelige formål å megle en fredelig løsning på den voksende sosialpolitiske krisen i Venezuela. Sammensatt av Washingtons viktigste allierte på de to amerikanske kontinentene har gruppa fungert som et kor for Trump-administrasjonen i dens stadig mer krigshissende kampanje for regimeendring i Caracas.

I denne sammenhengen har Canada i vesentlig grad spilt rollen som korleder. Freeland og hennes sjef, statsminister Justin Trudeau, har påskyndet regjeringer med bånd til og røtter i kupp, dødsskvadroner og det ekstreme høyre – deriblant de i Brasil, Colombia, Honduras og Guatemala – til å forkynne Maduros gjenvalg i 2018 som bedragersk og Venezuela som en unik trussel mot «demokrati» og «styre ved lov».

Canadas rolle i Lima-gruppa samsvarer med et mønster som strekker seg tiår tilbake. Ved mange anledninger har Ottawa opptrådt som Washingtons advokat og medskyldige i internasjonale fora eller initiativ, eksempelvis FNs fredsbevarende oppdrag, som USA enten var utelukket fra eller avsto fra å delta i.

Gitt Washingtons lange og blodige historikk for invasjoner og okkupasjon av latinamerikanske land og deres støtte til det mislykkede militærkuppforsøket i Venezuela mot Maduros forgjenger og mentor Hugo Chávez, ville USAs deltakelse i Lima-gruppa ha knust enhver forestilling av at den var en nøytral samtalepartner. Og nettopp den poseringen var essensiell for at Lima-gruppa skulle kunne opprettholde, som den har gjor det siste halv-annet-året, en multilateral og menneskeretts-fasade for den USA-ledede kampanjen for intensiveringen av det diplomatiske og økonomiske trykket på Maduro.

Men Canadas rolle i regimeendringsoperasjonen rettet mot Venezuelas borgerlig-nasjonalistiske regjering går langt utover bare å gi sitt imprimatur til et ulovlig og antidemokratisk forsøk på makterobring. Trudeau-regjeringen var intimt involvert i organiseringen og iverksettingen, blant annet i beslutningene om kuppets tidsplan, påskudd og pseudo-juridisk begrunnelse.

En kanadisk seniorrepresentant for regjeringen hevdet at årsaken til Liberal-regjeringens anerkjenning av Guaidó som Venezuelas «sanne» statsoverhode så tett i hælene av Trumps tweet den 23. januar, var at kanadiske diplomater hadde «lyttet» til Guaidó og andre opposisjonsledere og hadde «forventet» utviklingen.

Det er selvfølgelig en transparent tilsløring. Som en Canadian-Press-rapport fra den 26. januar avslørte hadde kanadiske diplomater jobbet med sine latinamerikanske kolleger i Caracas med forberedelsen av kuppet, balnt annet ved å presse Maduros høyreorienterte opponenter til å forene seg, og ved å dytte på dem for å utfordre regjeringen. «Oppildningen av Venezuelas opposisjon» var et «arbeide over måneder», skriver Mike Blanchfield fra Canadian Press. «Vendepunktet kom den 4. januar da Lima-gruppa ... avviste legitimiteten av Maduros valgseier i mai 2018 og hans kommende innvielse den 10. januar, mens gruppa anerkjente den ‘legitimt valgte’ Nasjonalforsamlingen.»

Blanchfield fortsatte med å sitere en ikke-navngitt kanadisk offisiell som sa at opposisjonen «var egentlig ute etter internasjonal støtte av noe slag, for å kunne holde fast på en begrunnelse for hvorfor de skulle forene seg, og skyve frem en som Juan Guaidó».

Canadas fagforbund-støttede og angivelig «progressive» Liberal-regjering er derved dypt involvert i en imperialistisk intrige som truer med å kaste Venezuela ut i borgerkrig, eller som vil tjene som påskudd for en amerikansk invasjon – som understrekes av Trumps gjentatte uttalelser om at «alle alternativ er på bordet».

Canadas foretaksmedier og det politiske etablissementet har vært raske med å støtte den amerikanske regimeendringsoperasjonen og Canadas rolle i den, blant annet gjennom Lima-gruppa.

Dette inkluderer det sosialdemokratiske partiet NDP. Partiets leder Jagmeet Singh reagerte på iverksettingen av kuppet med en uttalelse som er så godt som et ekko av utenriksminister Freelands støtte for Guaidó. Deretter, konfrontert med et ramaskrik over at han var på linje med Trump og den brasilianske fascistiske Bolsonaro, prøvde Singh stavrende å gå tilbake på sine kommentarer. Men denne uka erklærte partiets utenrikspolitiske kritiker Hélène Laverdière, selv en tidligere kanadisk diplomat og langtidig støttespiller for Venezuelas høyreopposisjon, NPDs sterke støtte til det Guaidó-frontede kuppet. Hennes eneste innsigelse var at Trudeau-regjeringen burde ha sluttet seg til EU med angivelig å gi Maduro ei uke til å frasi seg makten, før den anerkjente Guaidó som «midlertidig president».

Denne enstemmigheten av støtte for aggresjonen mot Venezuela er forankret i kanadisk imperialismes rovgriske interesser. Kanadiske banker og gruveselskaper har store interesser i Latin-Amerika og Karibia, og Canadas styringselite deler Washingtons besluttsomhet for å vri tilbake Russlands og Kinas økonomisk og geopolitisk innflytelse i Venezuela, og i Sentral- og Sør-Amerika som helhet.

Canadas elite er også fast bestemt på å opprettholde sin militær-strategiske allianse med Washington, der de vurderer at under betingelser med handelskrig, fremveksten av nye makter og en bølge av stormakt- og inter-imperialistiske konflikter, er dét fortsatt det beste valget for å kunne hevde og fremme sine imperialistiske interesser på verdenscenen.

Under Trudeau, som under Harpers konservative regjering før den nåværende liberale, har Canada integrert seg stadig dypere inn i de viktigste amerikanske militærstrategiske offensivene – i det oljerike Midtøsten og mot Russland og Kina.

Dette er ikke for å benekte at det er betydelige friksjoner mellom Canada og USA, særlig siden Trump med sin «America First»-politikk har gjort det klart at Washington og Wall Street er fast bestemt på å trekke større veksler på partnerskapet med Ottawa og Bay Street.

I de siste dagene har Trudeau-regjeringen og pressen vært ivrige etter å få lagt en viss avstand mellom Ottawa og Trumps trussel om å invadere, eller pålegge Venezuela en blokade. Sent i forrige uke sa forsvarsminister Harjit Sajjan at snakk om militære aksjoner var «alt for tidlig». Deretter var Freeland og andre regjeringsrepresentanter langt mer kategoriske med å utelukke militær handling ... på nåværende tidspunkt.

Selvfølgelig er det tunge innenlandske grunner til at Trudeau vil legge en avstand mellom seg selv og Trump, blant annet for å dekke over de virkelige motivasjonene bak Canadas tiltak i Venezuela. Mens Trump og hans topprådgivere gjør lite for å skjule sitt begjær etter Venezuelas oljerikdommer mener Trudeau og den kanadiske styringseliten det er klokere å skjule seg bak falske påskudd om bekymringer for menneskerettigheter og Venezuelas fattige masser.

Men det er også reell frykt for at USAs militæraksjon kan destabilisere et stort belte av Sentral- og Sør-Amerika, i likhet med de ødeleggende resultatene av den amerikanske invasjonen av Irak.

World Socialist Web Site har gjort det klart at oppgaven med å beseire Maduro-regimet, som til tross for sin sosialistiske retorikk taler for en seksjon av det venezuelanske borgerskapet, ligger hos den venezuelanske arbeiderklassen. Kanadiske arbeidere og ungdommer må ettertrykkelig opponere mot det USA-ledede og kanadisk-støttede kuppet i Venezuela og Trudeau-regjeringens bevæpningsplaner, som en viktig del av kampen mot styringsklassens program for nedskjæringer og krig.