For 14 år siden vedtik Det tyske sosialdemokratiske partiet (SPD) de såkalte Hartz-IV-lovene, implementerte velferdsreformer og la grunnlaget for en enorm lavtlønnsektor og utbredt fattigdom. Nå har partiet videreutviklet og strammet opp forestillingene som var underliggende for Hartz-lovene.
På søndag vedtok SPD-partiledelsen på et retrettsted i Berlin et 17-siders dokument med det velklingende navnet «En ny velferdsstat for en ny æra». Partilederen Andrea Nahles annonserte derpå: «Vi legger Hartz IV bak oss.» Süddeutsche Zeitungs overskrift lød: «SPD bryter med Hartz-IV.» Volker Bouffier, nestformann for Den kristelig-demokratiske union (CDU), og Markus Söder, sjefen for Den kristelig-sosiale union (CSU), advarte til og med for at SPD tok en «streng venstreorientert kurs».
Det er selvfølgelig tull og tøys. Det vet også Bouffier og Söder meget vel. Deres partier har regjert i en allianse med SPD i 10 år og har gjennomført alle angrepene på de arbeidsledige, pensjonistene og arbeiderne. Forsøket på å portrettere den nye kursen som en sving til venstre er ment å skulle forbedre SPDs omdømme, siden partiet er hatet blant arbeidere på grunn av sin høyreorienterte politikk, og fordi partiet i ukevis har stagnert på meningsmålingene på 15 prosent, i jevt løp med ytrehøyrepartiet Alternative für Deutschland (AfD).
Partiene som er representert i Bundestag (det føderale tyske parlamentet) og hovedstrømsmediene frykter at ramaskriket over fattigdom, opptrappet arbeidsjag og lave lønninger vil få moment, uansett SPD og partiets tilknyttede fagforbund, dersom sosialdemokratenes nedgang fortsetter – som allerede er tilfelle i Frankrike med «de gule vestene», i Mexico med Matamoros-bilarbeiderne og i USA med lærerne. Av den grunn har Die Linkes [Venstrepartiet] parlamentariske leder Dietmar Bartsch også rost SPDs konsept som et skritt i riktig retning.
Faktisk er SPD-konseptet en blanding av falske etiketter, falske løfter og nye sosiale angrep, alt kokt sammen til en klebrig saus, med hule setninger om «solidaritet», «menneskelighet» og «muligheter», som kan forårsake kvalme selv for de med den sterkeste mage.
SPDs «fremtidskonsept» forfølger målet om å tilpasse innstrammingsinstrumentene som ble utviklet med Hartz-«reformene» – midlertidig arbeid, bedragersk selvstendig næringsdrift, underleverandørvirksomhet, én-euro-jobber, plikt til å akseptere ethvert arbeidstilbud, osv. – til en situasjon der vanlige arbeidsplasser i stadig større grad blir fordrevet av datamaskiner og kunstig intelligens (AI – Artificial Intelligence), og der menneskelig arbeid bare blir sporadisk anvendt, og da under ekstreme utbyttingsforhold.
SPD har som mål å skape en juridisk og institusjonell korsett som muliggjør statens kontroll og disiplinering av arbeidere på denne uutholdelige tredemølla. «Vi må tilpasse systemet og apparatet til de fleksible, stadig skiftende betingelsene i arbeidslivsverdenen,» står det helt i begynnelsen av dokumentet.
Dokumentet beskriver i lange baner de nye formene for utnyttelse som finner sted, og forsøker å idealisere dem som «muligheter», « liv-arbeid-balansen» og «besvaringen av ønsket om større fleksibilitet for familie, omsorg, men også for opplæring og sosiale forpliktelser».
Det står: «Endringen i arbeidslivsverdenen fremmer nye sysselsettingsformer og gjør de enkelte karrierene mer varierte. Dette åpner opp nye perspektiver, nye muligheter og nye designalternativer.» For eksempel kan «innen doménet av høyt kvalifiserte ... fleksibelt, midlertidig prosjektarbeid ikke regnes vekk, såvel som blandede team av interne og eksterne ansatte, uavhengige eksperter, som i oppstartsvirksomheter og/eller innen doméntet innovasjon og IKT [Informasjons- og kommunikasjonsteknologi]».
Den såkalte «internett-plattform-økonomien» ønskes også velkommen av SPD, så lenge forretningsmodellene tar sikte på «bærekraftig økonomisk suksess». «De kan forstås som et forvarsel for nye økonomiske strukturer,» sier dokumentet.
I plattformøkonomien er arbeidere ofte koblet til arbeidsgiveren kun gjennom datamaskina, de må være tilgjengelige døgnet rundt, og betales bare for arbeidet de utfører, som faktureres per minutt, eller betales så dårlig at timeprisen kan regnes i euro-cent.
I SPD-dokumentet står det: «Ny egen-ansettelse, kontraktsarbeid, midlertidig arbeid eller tidsbegrenset ansettelse vinner stadig større terreng innen plattformindustrien. Samtidig opplever vi den økende sammensmeltingen av arbeid og liv, som skaper nye byrder på arbeidsplassen. Som et resultat fungerer arbeidsrettens beskyttelsesfunksjon ikke lenger i disse svært fleksible selskaps- og arbeidsorganisasjonene.»
SPD vil imidlertid ikke forhindre denne formen for utbytting, men søker heller å fremme den. Under slagordet « arbeid-liv-balansen» fremmer partiet en utvidelse av hjemmearbeid, som danner grunnlaget for plattformøkonomien. Som dokumentet sier gjelder dette «mer frihet for arbeidere til å kombinere liv og arbeid». Ifølge DIW (Deutsche Institut für Wirtschaftsforschung – Tysk institutt for næringslivsforskning) kunne 40 prosent av de ansatte i Tyskland teoretisk sett jobbe hjemmefra, men bare 12 prosent kan få oppfylt sitt ønske om fleksibelt arbeid. SPD vil derfor «lovlig forankre en rett til mobilt arbeid og et hjemmekontor, slik at flere arbeidere kan dra nytte av de digitale fordelene».
Hva det betyr kunne fortelles av de hundretusener av berørte: ingen arbeidsslutt, ingen helg, ingen sikkerhet, ingen sosiale fordeler, ingen trygghet. For å beskytte disse moderne slavene lover SPD kun å implementere noen rettesnorer, for å forsikre at de ikke trenger å nås av arbeidsgiveren via telefon for noen timer i uka.
SPD motsetter seg eksplisitt en «ubetinget grunninntekt», som ville gi de berørte en viss beskyttelse mot det konstante presset om å arbeide. Partiet setter dette opp mot «retten til å arbeide», som ved nærmere inspeksjon viser seg å være heller arbeidsrelatert.
For eksempel, «solidaritetssamfunnet» – dvs. de bidragende arbeidere – skal i den fremtidige økonomien «arbeide i stedet for å være arbeidsledige». Med det forstår SPD en utvidelse av «det sosiale arbeidsmarkedet», der arbeidsledige må gjøre arbeid for sultelønninger subsidiert av Arbeidskontoret, og tilleggsopplæringstiltak som reduserer foretakenes opplæringskostnader.
SPD-dokumentet legger stor vekt på å styrke fagforeningene, som partiet trenger som en fabrikkpolitistyrke for å undertrykke klassekampen. I dokumentet står det at sosialt partnerskap er et offentlig gode, som styrker «sosial samhørighet og økonomisk stabilitet». SPD gir uttrykk for sin ettertrykkelige tilfredshet med «den tydeliggjørende beslutningen fra Den føderale arbeidsretten om at fagforeningsmedlemmene i utgangspunktet er bedre stilt som følge av kollektive forhandlinger». Dette er et incitament til å bli medlem av en fagforening. «Sosialt partnerskap er i landets økonomiske og sosiale interesser.»
Resten av dokumentet er en ren svindel. For eksempel foreslås at det hatede begrepet «Hartz IV» erstattes av «statsborgerskapspenger», uten noe annen endring bortsett fra noen få kosmetiske detaljer. Det nye begrepet står for «en ny forståelse av en empatisk, støttende og borgervennlig velferdsstat», sier dokumentet.
Hartz-IV-mottakere vil fortsatt bli utsatt for det samme sosiale trykket som før, kun språket ville endres. «Selvfølgelig trenger vi forpliktelsen til samarbeid,» sier dokumentet, «fordi rettigheter og ansvar i et solidaritetssamfunn er to sider av samme mynt». Selv de beryktede sanksjonene opprettholdes – med mindre de er «råtne og uverdige», hva nå enn det betyr.
Hevingen av minimumslønna til € 12 [NOK 117], som stadig siteres i mediene som bevis på SPDs angivelige «venstre-vending», er bare et «perspektiv», dvs. den skal implementeres over en lengre periode der minimumslønna likevel ville øke til det nivået. Denne summen, som utgjør bare litt under € 2.000 i måneden [NOK 19.522] for en heltidsansatt, er utilstrekkelig til å leve av i tyske byer, med dagens forferdelige husleier, for ikke å snakke om de på deltidsarbeid, og den forhåndsprogrammerte fattigdommen for de som går av med pensjon.
Det er verdt å merke seg at finansminister Olaf Scholz, som insisterer på et balansert budsjett, har gått med på SPD-dokumentet. Ytterligere sosialutgifter skal det åpenbart ikke tilrettelegges for. Det nevnes ikke å beskatte de rike med et høyere nivå. Da SPD introduserte Hartz-lovene i 2005 kuttet partiet samtidig skatten for de rike. Toppskattesatsen falt fra 53 til 42 prosent. To år senere hevet storkoalisjonen omsetningsavgiften (moms), som hovedsakelig betales av de fattige, fra 16 til 19 prosent.
Siden da har gapet mellom rike og fattige blitt utvidet i et økende tempo. Det vil ikke SPD endre på. Tvert imot er partiets «velferdsstat»-konsept forspillet til en ny runde av sosiale angrep, som også tjener til å finansiere de enorme kostnadene for opprustingen av militæret og statens sikkerhetsapparat.