Lørdag den 9. februar fant den første vesentlige nasjonaldemonstrasjonen mot den høyreorienterte koalisjonsregjeringen mellom Lega og Femstjernerbevegelsen sted i Roma. Ifølge arrangørene marsjerte 200.000 deltakere gjennom Roma under slagordet «En fremtid for arbeid». De tre fagforenings-paraplyorganisasjonene CGIL, CISL og UIL hadde kalt for protesten.
Demonstrasjonen ble preget av en åpenbar motsetning. Det store antallet deltakere viser at den internasjonale klassekampen også våkner i Italia. Marsjen ble støttet av sinte arbeidere, pensjonister og grupper av skoleelever som ønsket å slåss mot regjeringens høyreorienterte kurs. Noen av bannertekstene var: «Henda vekk fra pensjonen», «Mindre statsangrep på sosiale nettverk – mer velferdsstat» og «stopp rasisme».
Men initiativtakerne til demonstrasjonen – fagforbundsledere, Det demokratiske partiets (PD) representanter og pseudo-venstre-politikere – ga demonstrasjonen en pro-business orientering. De presterte til og med å angripe ultrahøyreregjeringen av Lega/Femstjernerbevegelsen fra høyre.
Conte-regjeringen, som overtok regjeringsmakten [engelsk tekst] i juni i fjor, er den mest høyreorienterte italienske regjeringen siden sammenbruddet av fascistregimet til Mussolini i 1945. Den forfølger en sjåvinistisk, fremmedfientlig kurs, ekspanderer militæret og politistaten og driver titusener av innvandrere ut i ulovlighet.
Regjeringen vil begynne å betale sin såkalte «borgerlønn» kort før valgene til Europa-parlamentet i mai. Dette er imidlertid langt fra å gi en ubetinget grunninntekt for alle, slik det ble lovet under valgkampen. I likhet med Hartz IV velferd- og arbeidslivs-«reformene» i Tyskland, tjener «borgerlønna» på maksimalt € 780 [NOK 7.612], som bare gjelder for italienske statsborgere, staten som en pisk til å tvinge de trengende til å utføre ethvert arbeid som tilbys og til reduserte lønninger generelt. Som resultat har regjeringen møtt økende motstand blant arbeidende mennesker.
Fagforbundsledere som talte på demonstrasjonen på lørdag kritiserte regjeringen fra samme ståsted som den fløyen av italiensk kapital som jobber tett med EU, og som har gjennomført massive sosiale nedskjæringer de siste tre tiårene, støttet av Det demokratiske partiet (PD).
De argumenterte som bekymrede bedriftsledere og anklaget regjeringen for å lede landet til lavkonjunktur med urealistiske prosjekter. «I flere måneder peker nedgangen i industriproduksjonen på risikoen for en lavkonjunktur i Italia,» sa CGIL i sin oppfordring til demonstrasjonen. På samlingen oppfordret Maurizio Landini, CGILs generalsekretær, til mer investeringer. «Bunnlinja er investering: uten en bestemt plan for offentlig og privat investering, vil du ikke kunne få jobben gjort.»
Landini, den tidligere lederen av metallarbeiderforbundet FIOM, ble CGILs generalsekretær i januar 2019. I tillegg til de andre to fagforbundslederne Carmelo Barbagallo (UIL) og Annamaria Furlan (CISL), marsjerte de tidligere CGIL-lederne Guglielmo Epifani og Sergio Cofferati sammen med ham i fronten av demonstrasjonen. Begge representerer en splittelse fra PD: Epifani står for partiet MDP-Articolo Uno, og Cofferati for Frie og Like (Liberi e Uguali, LeU). I tillegg deltok fremtredende PD-politikere, som dagens PD-sjef Maurizio Martina og tidligere regjeringssjef og PCI-leder Massimo D'Alema, også i demonstrasjonen.
Sammen med disse fagforeningsbyråkratene og representanter fra tidligere PD-regjeringer deltok også arbeidsgivere og en president for foretaksforeningen Confindustria. Ermanno Bellettini, leder av Confindustria i Romagna, kritiserte regjeringens stansing av flere prosjekter, eksempelvis olje- og gassleting utenfor Italias kyst, og berettiget samarbeidet med fagforeningene ved å si: «Vi er også like bekymret».
Hovedtalen på Piazza San Giovanni i Laterano ble holdt av Annamaria Furlan, leder av det katolske CISL. Hun også snakket i tone med nasjonalinteressene til italiensk business. «Den italienske arbeidsbefolkningen elsker Italia,» annonserte Furlan. Men under den nåværende regjeringen var industriproduksjonen i tilbakegang og det økonomiske produktet falt, sa hun. «Det eneste som fortsetter å vokse er ‘spread-en’,» formidlet forbundspresidenten. «Spread» er aksjemarkedsjargong med referanse til rentedifferansen mellom italienske og tyske statsobligasjoner.
Furlan appellerte til regjeringen om å jobbe med fagforbundene. «Vi har tilbudt viktige forslag til hvordan vi får landet tilbake på sporet ... Vi ønsker økonomisk vekst, for uten vekst vil det ikke bli noe arbeid ... uten vekst er det ingen fremtid for landet vårt.»
Dette var ikke ord fra en representant for arbeiderklassen, men fra den italienske styringsklassen. Det nære partnerskapet mellom de tre store fagforbundene – CGIL, CISL og UIL – med representanter for italiensk kapital og PD-leiren har en lang tradisjon. Det muliggjorde sosialangrepene fra tidligere regjeringer og banet vei for dagens Lega/Femstjerner-regjering.
I et tv-intervju i 2016 bekreftet tidligere statsminister og EU-kommissær Mario Monti den avgjørende rollen fagforeningene spilte i innføringen av den hatede Fornero-pensjonsreformen, som med ett slag reverserte den alderstryggheten som italienske arbeidere hadde kjempet for etter fascismens fall i 1945. Da han introduserte pensjonsreformen per dekret i desember 2011, benyttet ikke fagforbundslederne anledningen til sosialt opprør. «Ingen andre land har implementert en så drastisk pensjonsreform så lett,» sa Monti med fornøyelse.
Fremveksten av Femstjernerbevegelsen fra ingenting er et resultat av dette klassesamarbeidet, som støttes fullt ut av pseudo-venstre-organisasjonene. Eksempelvis oppfordret Rifondazione Comunista til støtte for demonstrasjonen den 9. februar uten å si et kritisk ord om dens politiske linje.
Et brudd med disse organisasjonene og fagforbundene er den viktigste forutsetningen for å kunne bekjempe sosialangrep og fremveksten av høyresiden. Så lenge de undertrykker arbeiderklassens beredskap til å slåss og avleder den inn i klassesamarbeidets blindgate, kan høyresiden dra nytte av økende skuffelse og sinne.
Dette ble vist dagen etter demonstrasjonen i Roma, i resultatene av regionalvalget i Abruzzo, som ble rystet av ødeleggende jordskjelv i 2009 og 2016. Høyreleiren vant valget med 49 prosent og toppkandidaten Marco Marsilio fra det fascistiske Fratelli d'Italia, er den nye regionalpresidenten.
Lega, som støttet Marsilios kandidatur, var det sterkeste enkeltpartiet, med 27,9 prosent. Til kontrast ble stemmene til Femstjernerbevegelsen halvert. Med 19,3 prosent fikk de ikke halvparten så mange stemmer som i det forrige regionalvalget i 2014 (40 prosent). Den såkalte «senter-venstre» alliansen under ledelse av Det demokratiske partiet (PD) fikk bare 31,2 prosent, og PD alene bare 11 prosent.
For ett år siden hadde Beppe Grillos Femstjernerbevegelse steget til å bli landets sterkeste enkeltparti. Det vant parlamentsvalget i 2018 med nesten en tredjedel av stemmene. Men til tross for at de hevdet å være «hverken høyre eller venstre», gikk partiet inn i en regjeringskoalisjon med ytrehøyrepartiet Lega, som har brukt partiet som en klatrestativ for sin videre utvikling. I mellomtiden er Lega blitt langt det sterkeste partiet.